Realitetsorientering

dreams

Jeg tenker på noe i kveld. Kanskje man noen ganger må innse at man ikke får oppfylt ambisjonene og drømmene sine rett og slett fordi man ikke duger?

Sitatet over, Dreams don’t work unless you do, har jeg hatt som motivasjonssitat lenge. Det du drømmer om skjer sjelden av seg selv; det kreves hard og målrettet jobbing, samt et temmelig betydelig innslag av tålmodighet. Men hva om man tross all jobbing ikke lykkes uansett – at drømmene fortsatt virker fullstendig uoppnåelige og du begynner å gå tom for verktøy i arbeidet med å nå dem? Kan det da være at drømmene du har rett og slett virker uoppnåelig fordi de er det?

Min drøm er å skrive. Det vil si; å kunne leve av å skrive. Jeg er ikke naiv, altså. Jeg vet man ikke kan leve av å verken skrive bøker eller dikt, i alle fall ikke med mindre man heter Jo Nesbø. Men man kan jo ha skriving som yrke uten å være forfatter eller dikter og det er dit jeg vil. Jeg angrer nå ganske bittert på at jeg hoppa av litteraturstudiene eller at jeg ikke valgte journalistutdanning den gangen jeg var ung og håpefull nittenåring. Men som statsviter kan man jo faktisk fint bli skribent, jeg må bare.. Ja, hva må jeg egentlig? Skrive, åpenbart. Det prøver jeg jo på. Men man må også nå ut, derfor har jeg bl.a. denne bloggen og jeg har forsøkt å skrive gjesteblogginnlegg og kronikker. Dette holder forsåvidt heller ikke, man må også forsøke å komme seg inn på arenaer hvor man kan knytte kontakter, få skrivetrening og få publisert tekster på en mer jevnlig basis. Dette er det jeg har prøvd litt på denne høsten. Jeg søkte f.eks. Klassekampens skriveakademi og jeg søkte om å bli fast medlem i bloggkollektivet Maddam. Jeg fikk avslag. Begge steder.

Det er dette jeg sitter og kjenner litt på nå i kveld. Hva om jeg ikke lykkes med å oppfylle drømmen om å skrive rett og slett fordi jeg ikke er god nok til det? Det er så mange talentfulle skribenter der ute – hvorfor skal akkurat min skriving skille seg ut? Det smertefulle svaret er kanskje at den nettopp ikke gjør det? Har jeg bare latt meg forføre av en slags livslang livsløgn? For skrivingen har vært en glede og styrke helt fra jeg var jentungen. Jeg elsket norskfaget, stiler og til og med diktat. Mamma kalte meg en levende ordbok, for jeg elsket ord og språk og har alltid hatt fotografisk hukommelse når det kommer til ordene.

Men det hjelper jo fint lite å skrive riktig, om man ikke samtidig skriver godt og engasjerende. Kanskje gjør jeg rett og slett ikke det? Det jeg skriver her på bloggen får forsvinnende lite respons. Kommentarene er sjeldne og kommer stort sett fra venner og familie. De liker jo det jeg skriver, kjæresten min like så. Men det er ikke akkurat objektive vurderinger som kommer fra denne gjengen, selv om jeg selvsagt setter umåtelig stor pris på dem. Og altså; de gangene jeg har prøvd å fått skrivingen min vurdert skikkelig, har den med noen få hederlige unntak tilsynelatende falt igjennom. Den har ikke dugd. At norsklærerne likte det jeg skrev er en ting, men en sekser i norsk har innlysende nok temmelig liten verdi der ute i den virkelige verden. Det som teller er å komme på trykk og bli lest.

Så hva gjør jeg nå? Jeg vet ikke. Jeg er litt i limbo. Skal jeg fortsette å prøve, eller må jeg sette meg ned og innse at dette ikke funker, at jeg ikke er flink nok til det jeg har mest lyst til å gjøre, og så heller finne meg noen nye drømmer?

Dreams don’t work unless you do. Jeg skjønner det. Men drømmer funker heller ikke dersom de var totalt urealistiske til å begynne med.

 

 

Hurra for meg!

For jeg har bursdag i dag!! Og hvilken bursdag: 30 år er jeg blitt nå. Aldri mer tjueåra. Aldri mer ung og lovende. Jaja, jeg håper denne kid’en under her har rett:

30thbirthday postOg hvis ikke, så skal jeg uansett feire med stil! Og hvis ikke det heller hjelper, kan jeg alltids trøste meg med dette bildet av en kattunge med en bursdagsmuffins. Da er egentlig alt annet greit.

cute-animals-birthday-cat-kitten-party-hat-cake-pics

 

Oss to

På akkurat denne dagen, for akkurat et halvt år siden, møttes to litt nervøse utgaver av meg og Geir for aller første gang. Vi hadde matcha på Tinder, chatta og sendt meldinger til hverandre i en drøy måneds tid og nå skulle vi ta en kaffe på Parkteatret. Han var så fin. Høflig og morsom, og helt genuint interessert i å lære meg å kjenne. På forhånd hadde han lest bloggen min og jeg hørt på bandet hans. Vi hadde mye å snakke om. Den kaffen ble til vin, og kvelden ble til natt. Og siden da har det vært oss to.

IMG_6419

Under overflata

Jeg virker kanskje tøff der jeg tar oppgjør med maktgutta på Twitter. Der jeg tar på meg verv, leder møter og tar ordet i debatter og forsamlinger. Når jeg rådgir ledelsen og får skryt for godt arbeid på jobben, eller skriver en kronikk i avisa. Mange har sagt jeg er så dyktig på talerstolen. De skulle bare visst da. De skulle visst hvordan jeg skjelver, hvordan blodet pumper gjennom årene mine så susingen i ørene er alt jeg hører. Hvordan hjertet dunker seg nesten ut av brystet og kvalmen er så konstant at jeg ikke kan spise, drikke – knapt snakke. Hvordan det nesten svartner i det jeg går opp på podiet. Men at jeg gjennomfører. Fordi jeg må. Fordi NOEN må.

Sannheten er at jeg er så uendelig svak. Jeg er redd og usikker, tar all kritikk til meg, enser ikke ros. Tenker alltid på hva jeg skulle gjort annerledes, er aldri fornøyd. Syns aldri det jeg gjør er godt nok, ER aldri god nok. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg liker som regel ikke en gang meg selv. Jeg syns alle andre er dyktigere, modigere, bedre, flinkere. At alle andre jenter er vakrere og morsommere og lever livene sine så mye bedre enn meg. Er sorgløse og tøffere. Sterke. Pene og veltrente. Har kontroll. Jeg har ikke kontroll. Ingenting preller av meg, en skjev kommentar ødelegger dagen. Jeg føler meg så uendelig alene noen ganger. Egentlig oftere enn jeg ikke gjør det. Som om alle forventer at jeg skal klare alt selv, fikse alt. Jeg fikser ingenting, syns jeg. Av og til vil jeg bare gjemme meg, gi opp. Men da slår samvittigheten inn og nekter meg å slutte å kjempe for de tingene jeg tror på. Og så må jeg kjempe kampen mot meg selv først, meningsmotstanderne etterpå. De aner ikke hva debattene koster meg. Bryr seg nok heller ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne være ærlig, men slås ihjel av en vegg av ironi og latterliggjøring. Så jeg tyr til det selv også. Lager meg en maske, et image, tøffer meg opp slik at jeg kan holde ut. Klare enda en hånlig kommentar, forsvare enda et upopulært standpunkt.

Dere tror jeg klarer alt. Men jeg gjør ikke det. Jeg har ikke trua på meg selv, og det har jeg aldri hatt. Nå er snart tredve år gått. Jeg håper de neste tredve blir enklere.

Beste Berlin!

Ah, Berlin! Endelig fikk jeg komme tilbake til deg, du slitte hipstermagnet med hjerte for alle.

IMG_6454

Grafittikunsten på veggene i Berlin er nesten verdt turen alene.

Ferieforelskelsen min fra i fjor sommer var akkurat like fantastisk i år også – om ikke enda bedre, siden jeg hadde med meg verdens beste fyr (helt objektiv der, selvsagt) som jeg kunne dele alle opplevelsene med i tillegg. Her er han. Er han ikke fin?

IMG_6422

Hanging around på U-bahn inn til byen. Ble mye bane, da.

Vi dro avgårde onsdag kveld og fikk være berlinere helt til søndag kveld igjen. Vi bodde på et veldig okei hotell på Kurfürsten Damm med kort vei til banen og en del trivelige restauranter i nærheten. (Og Dunkin’ Donuts, da. Fnis.) På de fire dagene våre i byen rakk vi å være veldig mye på kafé, handle en god del, se mye, gå masse og generelt ha det fordømt bra. Stor stas alt sammen! Jeg tenkte jeg skulle dele noen av turens favoritter med dere, så kan dere jo ta turen og kose dere selv.

Første frokost ble inntatt på Brot & Butter. Dessverre for dere var det så sykt god mat der at jeg rent glemte å ta bilder, men kort oppsummert var det nybakt, deilig brød sammen med en hel masse herlig ost. Blir sjelden feil, det! Resten av torsdagen ble tilbrakt i fine, slitte, laidbacke Kreuzberg og jeg fikk et gjensyn med favorittgrafittien min:

IMG_6429

Favorittmann & favorittvegg.

På dag to, dro vi for å spise på Zur Rose, en kafé jeg fikk anbefalt fra ei venninne som nærmest pendler til Berlin. Needless to say; hun visste hva hun snakket om. Veldig koselig og bra frokoststed, med en innredning som traff spot on hos denne retrofrøkna:

IMG_6437

IMG_6436

IMG_6438

Hvis noen lurer: Ja, det er akkurat slik Geir normalt ser ut når han spiser frokost.

Vi trivdes så godt her at vi rett og slett dro tilbake på søndagen og spiste også! Resten av fredagen bedrev vi stort sett shopping i gata som fortsetter opp forbi Zur Rose; Kastanienallee. Her er det masse kule klesforretninger, butikker med ting og tang du ikke trenger, men bare ha likevel, kule kafeer og en platesjappe eller to som typen kunne kose seg i. Dagens mer sære opplevelse var å finne en fin kafé med gratis wifi og være totalt oppslukt av kaffen og mobilene våre, før vi innså at hele lokalet plutselig var fylt av folk med kalotter som snakket hebraisk – og innså at vi var på en jødisk kafé. Mulig opplysningen om at man tilbød kosher-melk til kaffen og alle Israel-bildene på veggene kunne gitt oss et hint om det litt tidligere, men vi var i grunn blinde for alt annet enn muligheten for å endelig kunne tweete. Nah ja, som de sier i Tyskland. I det minste diskuterte vi ikke Israel-Palstina-konflikten høylydt. Eller hadde på oss Palestina-skjerf. Begge deler kunne strengt tatt vært høyst sannsynlig.

IMG_6440

Kapitalismekritikk på okkupert hus, som varmet et rødt sosialisthjerte.

Lørdag var Den Store Turistdagen. Først tok vi turen til East Side Gallery og ruslet langs muren, siden Geir – som har vært to ganger i Berlin før! – ikke hadde sett den. Fint, men selvsagt stappfullt av masete turister. (Nei, vi var selvsagt så definitivt ikke masete turister selv, sånt er vi åpenbart for hippe for. I likhet med alle andre som reiser til Berlin.)

IMG_6456

Mur. Og folk.

IMG_6459

En stykk motvillig poserende mann foran elva.

Slitne av sola og gåinga, og aldri så lite dehydrert, tuslet vi bare på måfå inn på en kafé som så sånn passe kul ut. Lite visste vi at vi hadde rotet oss inn på et av de hotteste hipsterhotellene som er å oppdrive for tiden, nemlig Michelberger Hotel. De har nemlig en tilhørende kafé og restaurant, og nok en gang fikk jeg fryde meg vilt over vakkert vintage-interiør (evt. eksteriør, siden vi strengt tatt satt ute):

IMG_6465

IMG_6467

IMG_6464

IMG_6468

IMG_6469

Hvis noen har et bord som ser nøyaktig slik ut; ring meg. Jeg gir hva som helst for det. Seriøst.

Etter dette gikk vi opp til ei gate vi hadde kommet over etter at vi hadde vært på platebutikken HHV dagen før, nemlig Mainzerstrasse. Kul liten gate med masse veganerkafeer, rockeklubber og platesjappe. Åpenbart et slags straight edge-mekka, skal vi tro klientellet på det veganske konditoriet (!) Ohlala.

Dagen ble avsluttet med et besøk i Treptower Park, parken med de sovjetiske krigsmonumentene reist for å hedre soldatene fra Den røde armé som døde under andre verdenskrig. Det var et utrolig fascinerende sted, rett og slett. La oss bare si det sånn; Sovjet kunne dette med statuer. Damn.

IMG_6479

IMG_6481

IMG_6485På vei hjem var det forresten en helt fantastisk solnedgang, og jeg fikk tatt dette blinkskuddet:

IMG_6493

Berlin i solnedgang, sett gjennom et vindu på et U-bahn-stopp.

Lørdagskvelden var for øvrig den eneste kvelden vi hadde reservert bord til middag på et såkalt finere sted. Det var på Marjellchen, en gammel, superkoselig restaurant i nærheten av hotellet som serverer tradisjonell prøyssisk mat. Genuint og rustikt, med veldig, veldig god mat. Anbefales!

Søndag var mest sånn småvemodig reisedag, men vi rakk i det minste en tur til markedet i Mauerpark. Sykt varmt, sykt folksomt og sykt stressende til tross: Geir klarte å kjøpe masse plater, og jeg klarte å kjøpe kule totebags å putte dem i.

IMG_6501Jeg klarte forsåvidt å kjøpe ganske mye annet også i løpet av turen, som f.eks. disse tingene her:

IMG_6522

Det blomstrete underlaget er en håndsydd mappe til Macen min, som aldri har vært så fin før.

“Så dro vi hjem, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.”

Ser deg snart igjen, Berlin!

(Alle bildene er tatt med mobilkamera, så kvaliteten er dessverre deretter.)

 

 

Om sår som aldri gror

Det er sommer, og jeg sitter på biblioteket på Majorstuen og jobber med masteroppgaven min. Det er varmt, det er en fredag, og jeg orker ikke sitte inne og skrive lenger. Når klokka passerer 15.00, pakker jeg sammen og hopper på t-banen hjemover mot Storo. Jeg har noen ærend, så jeg tar turen inn på Storo-senteret, og det er mens jeg står på Clas Ohlsson at mobilen min ringer. Det er samboeren min. Han er oppskjørtet og høres redd ut, og forteller om en svær eksplosjon i sentrum. Kontorvinduene hans hadde ristet, og på radioen snakker de om en bombe. Jeg stivner, stiller meg bak en reol, får oppdateringer fra han gjennom radioen på forlaget. Det er regjeringskvartalet. Noen har bomba regjeringskvartalet. I det samme jeg hører det, hugger kvalmen tak. Venner og alle kjentfolkene jeg har der oppe. Jeg må vite hva som i helvete har skjedd.

Jeg legger på telefonen, sender melding til Anja som jobber i KRD, får ikke svar. Jeg ringer mamma, hun har ikke fått med seg noe enda, jeg forteller og gråter i telefonen. Vi skjønner ingenting. Jeg kommer meg omsider hjem, men samboeren må bli på kontoret. Gatene er stengt av, kollektivtrafikken like så. På TV-en snakker de om terrorangrep, og frykt for flere bomber. Det kjører militærbiler i gatene. Oslo ser ut som en krigssone, og forvirringen og frykten total.

Jeg setter meg på golvet, foran TV-en, med Macen ved siden av meg. Facebook og Twitter er oppe, jeg må følge med om det kommer noe nytt fra de jeg vet var i regjeringskvartalet og i området rundt. Livstegn, forsikringer om at alt er i orden. De kommer etter hvert – sakte, men sikkert. Jeg stirrer på de uvirkelige TV-bildene, tårene renner, jeg er i sjokk. Og det er da twitter-meldingen kommer fra Kjetil: “Det er skyting på Utøya.” På Utøya? Hva faen? Jeg tror ikke på det, snakker i telefonen med samboeren; “hvordan kan noen tulle med slikt nå?” For det kan ikke være skyting på Utøya. Vennene mine er jo der. Utøya er leir, debatter, sol og politikk. Det er sommerflørter og  teltliv. De forteller jo om det hver sommer, AUF-vennene mine, der de kommer hjem solbrune, slitne og glødende av forelskelse og engasjement. Så kommer en melding til. Og en til. Stadig flere. Og så, omsider, kommer det opp på skjermen: “Det meldes om skyting på Utøya.” De første av så uendelig mange TV-bilder av øya dukker opp, uklare helikopterbilder av øya som jeg syns alltid har vært badet i solskinn. Men nå regner det, og sjøen rundt er mørkegrå.

Jeg husker ingen konkrete detaljer fra resten av kvelden, annet enn vekslingen mellom stadig nye bilder av et utbombet regjeringskvartal og avstandsbilder av Utøya, etter hvert med synlige kropper liggende i vannkanten. Jeg vet det var en endeløs rekke av telefoner og meldinger mellom oss i vennegjengen, med familien hjemme og med bekjente som lurte på om jeg var “berørt”. Jeg var berørt. Jeg fikk svar fra Anja. Hun var trygg. Jeg sjekket Twitter og Facebook kontinuerlig. Lengtet desperat etter livstegn. Ble beroliget gang på gang. “Vi er i sikkerhet.” Også Håvard skrev det. At han hadde gjemt seg, at han var trygg.

Han var ikke trygg.

På et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Dagen etter våknet jeg til dødstallet. Jeg var i sjokk, helt nummen. Satt apatisk og stirret på nyhetsbildene. Klarte ikke grine en gang. Dro etter hvert ned til et nærmest folketomt sentrum. Alt var fullstendig uvirkelig og det føltes ikke som om noe kunne bli normalt noen gang.

Etter hvert som helgen gikk ble det klart for oss. Statusoppdateringen vi lengtet etter alle sammen kom aldri til å komme. Håvard ble en av de aller siste som ble skutt og drept i pumpehuset den sommerdagen for tre år siden i dag.

Jeg mistet bare én venn. Det kunne vært så mange fler. Så jeg har aldri følt jeg fortjente å sørge. Men når det fortsatt gjør vondt, når sårskorpen rives av hver gang 22. juli snakkes og skrives om – så skjønner jeg at jeg burde tillatt meg å sørge den gangen jeg også. Det var bare at det var liksom ikke plass til min sorg. Det var den kollektive sorgen og så var det den private som hørte de pårørende til. Og de pårørende var familier, kjærester og nære venner – ikke slike som meg. Jeg følte ikke at min sorg passet inn noe sted, så jeg valgte å holde den tilbake. Gjemme den inni meg et sted, sammen med alle de andre vonde tingene jeg ikke snakket om. Det var kanskje ikke så rart at alt dette til slutt måtte ut, og at høsten 2011 ble den verste i mitt liv. Jeg burde sørget.

Fortsatt føles det som min historie ikke fortjener å skrives ned. De andres er så mye verre. Men nå har jeg gjort det. Kanskje kan det hjelpe litt, kanskje helst ikke. For mens jeg kikker på det jeg har skrevet fylles kroppen av skyldfølelse og dårlig samvittighet over at jeg våger å dele min opplevelse, når det er så mange som ble såret, som overlevde, som mistet barna sine, søsknene sine, kjæresten sin.

Min sorg er en bagatell.

Fordi ferie

Det er så uendelig stille her inne, jeg vet det. Men altså; sola skinner og venner vil møtes, og det er vin å drikke, elver å bade i, kafeer å drikke kaffe på og ikke minst verdens fineste mann å holde hånda til. Så jeg deler heller litt insta-bilder her enn så lenge, jeg.

Til uka skal jeg forresten hjem til Nordmøre, og hvis Macen får bli med og været ikke holder seg så smashing som det er nå, kan det være det kommer litt oppdateringer da. Jeg har både nesten-klare kronikker og gode bøker å skrive om, så det burde strengt tatt være mulig.

Håper dere nyter sola og sommeren med alle deres kjære!

2014-07-11 15.01.57

Bading på Frysja med to av tidenes beste damer!

2014-07-03 22.06.16

Sommerkvelder på Løkka er ubeskrivelige.

2014-07-06 18.10.53

Blir en del handling i helgene, særlig på bruktmarkeder. Jeg kjøper bøker & kjoler, typen kjøper plater.

2014-07-06 21.05.18

Fant endelig retrospeil til soverommet! Stor stas.

2014-07-08 16.34.24

Noen dager har det regnet. Da har jeg sittet her og kost meg.

 

Sangtekstpoesi

Jeg har alltid hatt veldig lyst til å skrive sanger. Når jeg hører musikk, er det alltid teksten jeg legger merke til først. For meg er folk som Conor Oberst, Joni Mitchell og Håkan Hellström mer poeter enn musikere. For ikke å snakke om Melissa Horn, som nærmest lager låter av selve tankene mine.

Problemet er bare at hver gang jeg prøver å skrive en sangtekst, blir den latterlig banal. Jeg klarer ikke finne melodien i ordene, bare selve rytmen i språket i seg selv. Kanskje kunne diktene mine vært tonesatt, men jeg er rimelig sikker på det ikke ville funke. For de er skrevet som ord, som tekst, som språk – ikke som sang. Ikke slik min fine, flinke låtskriver fortalte i går: Han hører hvordan ordene skal synges i det han skriver dem ned, og selv et år etterpå kan han huske melodien, fordi det er bare slik akkurat de ordene kan synges. Skulle ønske jeg hørte musikken i ordene på den måten jeg også.

Uansett; jeg kan heldigvis alltids nyte andres sangtekstpoesi, og i går gjenoppdaget jeg en gammel barndomsfavoritt; Leo Sayer. Jeg husker at jeg kjøpte en kassett med ham på et bruktmarked når jeg var rundt 8 år. Jeg kunne ikke engelsk skikkelig enda, så jeg etterlignet bare lydene. Nå forstår jeg ordene, og i låten under forstår jeg mye mer enn bare betydningen av dem også.
But you said Morocco and that made me smile
And it hasn’t been that easy for a long, long while
2014-06-22 23.48.08

“Something Fine”

The papers lie there helplessly
In a pile outside the door
I’ve tried and tried, but I just can’t
Remember what they’re for
The world outside is tugging
Like a beggar at my sleeve
Ah, that’s much too old a story to believe
And you know, that it’s taken it’s share of me
Even though you take such good care of me
Now you say Morocco, and that makes me smile
I haven’t seen Morocco for a long, long while
And dreams are rolling down
Across the places in my mind
And I just had a taste of something fine
The future hides and the past just slides
England lies between
Floating in a silver mist
So cold and so clean
And California’s shaking like some angry child will
Who has asked for love and is unanswered still
And you know that’ I’m looking back carefully
‘Cos I know that there’s still something there for me
But you said Morocco and that made me smile
And it hasn’t been that easy for a long, long while
Looking back into your eyes
Oh, I saw them really shine
Giving me a taste of something fine
Something fine
Now if you see Morocco, oh I know you’ll go in style
I may not see Morocco for a little while
But while you’re there I was hoping
You might keep it in your mind
To save me just a taste of something fine
Something fine