Bryllupsfeber

Jeg lovte vel bilder fra feriens store bryllup, gjorde jeg ikke? Når bestekameraten, som jeg har gått i klasse med fra barnehagen til og med videregående (Tustna og Kristiansund), studert i samme by som (Bergen), og nå bor og jobber i samme by som (Oslo), skulle gifte seg med den flotteste dama han kunne fått, var det klart det var både tårevått og stas! Jeg og Øyvind har liksom alltid holdt sammen, og jeg ser på ham mer som en ekstra bror enn en kompis egentlig.

Og gjett om de var fine da. Øyvind som stram brudgom, og Mona som en helt utrolig nydelig brud. Ble litt giftesyk sjøl, det innrømmes glatt.. Og talen Øyvind holdt til den nye kona si var så romantisk & rørende at det fantes knapt et tørt øye i hele middagssalen. I klassisk stil bøyde han seg over bordet til meg etterpå, blunket og sa: “Dette trodde du vel ikke om meg, Karen?” Men vet du? Det gjorde jeg. Mona og Øyvind er et av disse parene som har gått gjennom mye av både godt og vondt, og holdt sammen likevel. Slike par tror jeg på. Jeg er en del av et slikt par selv. Man blir faktisk sterkere av litt motgang. Da vet man at man holder ut det som skal komme senere i livet også.

Her er det herlige brudeparet selv – og noen andre fininger:

Brudeparet gir hverandre sitt ‘ja’ og utveksler ringer.

Fine kusine Kari, Rune og fine kusine Mali, samboer med mannen i midten.

Samboeren min er alltid beredt – også i potensielt langvarige kirkebryllup.

Verdens beste lillebror Johannes er like smørblid som brudgommen!

De nydelige nygifte!

Forfatterfruen selv i vinden utafor kirka, komplett med bryllupsblomst og kort til brudeparet. (Foto: Anna Golmen Lid.)

Herr og fru Hagen kysser foran bryllupsbilen og alle oss som om få sekunder skulle hive ris og hjerter på dem.

Brudgommen holder tale. Bruden smiler og gråter litt om hverandre. Og jammen tørker jeg ikke noen tårer selv også.

Frøknene Anna, Hanne og meg sjøl, i bryllupets minst seriøse fotopose. (Foto: Mats Tetlie.)

Oppi all denne bryllupsidyllen må jeg være litt politisk midt i det personlige også. For som man lærte av feministene på 70-tallet; det personlige er gjerne det. Politisk, altså.

Aller først bare: Bryllupet var kjempefint. Gry sang “Sommerfuggel i vinterland” som en engel, og vi gråt hele gjengen. Brudeparet var rørt og kjærligheten lyste av dem. Og som henholdsvis kristen og muslim, skal Øyvind og Mona ha både en tradisjonell, norsk vielse i kirka, og en muslimsk bryllupsfeiring i India senere. Det valget både støtter og respekterer jeg fullt ut, og syns det er helt riktig for disse to.

Men selv fikk jeg en bismak i munnen da jeg satt i kirka og hørte presten snakke om ekteskapet mellom mann og kvinne. For meg er et ekteskap noe som inngås mellom to personer, helt uavhengig av kjønn. Jeg syns også det blir helt merkelig å skulle trenge en velsignelse fra Gud for å skulle dele livet sammen, og etter min mening var det alt for mye gudsord og alt for lite om brudeparet selv i vielsen.

Dette henger trolig sammen med at jeg er human-etiker. Og faktisk – og heldigvis – velger stadig flere her til lands en humanistisk vielse. Bare 2 av 5 ekteskap inngås i dag i kirka. I en humanistisk vielse velger paret selv program, tekster og musikk, og det er helt uten religiøst innhold. Talen handler om paret selv, og holdes av en vigsler som på forhånd har intervjuet og møtt paret flere ganger. Ingen drar Gud som tredjepart inn i løftet de to som skal gifte seg gir hverandre. Ingen krever de skal være mann og kvinne. Vielsen er en feiring av paret og kjærligheten. Og akkurat det er hva jeg selv ønsker meg den dagen jeg skal gifte meg. Men det er altså mitt valg.

Uansett – takk for en fantastisk fin dag, kjære Øyvind og Mona. Og til slutt: GRATULERER!

Home is wherever I’m with you

Alabama, Arkansas, I do love my Ma & Pa

 Not the way that I do love you

 

 Well, hot & heavy, pumpkin pie,

 chocolate candy, Jesus Christ

 There ain’t nothin’ please me more than you

 

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is wherever I’m with you

 

 Moats & boats & waterfalls,

 alley ways & pay phone calls

 I’ve been everywhere with you

 

 We laugh until we think we’ll die,

 barefoot on a summer night

 Nothin’ new is sweeter than with you

 

 And in the streets we’re running free

like i’s only you and mee

 Geez, you’re somethin’ to see.

 

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is whenever I’m with you

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is when I’m alone with you


 

(“Home”, Edward Sharpe & The Magnetic Zeros)

Feriefornemmelser

Det tok noen dager, men så var bloggiveren uimotståelig. Og det hjelper jo også at svigerfar har installert trådløst Internett i feriehuset og at Tiger tok med pad’en. Hey presto; nytt innlegg!

Så langt har Spania som seg hør og bør bydd på sol, tredve grader, strand, basseng- og sjøplasking, sol (og solbrenthet..) og en imponerende progresjon i antall boksider slukt for oss begge. Ja, og så kokosis da. Og nytt av året: sykling. Stas!

Men ikke noe av dette er det jeg virkelig har likt aller, aller best med denne ferien. For det er roen. Og praten.

Når man sitter ute på verandaen sammen, og har en vakker solnedgang eller en stjernehimmel med sirissakkompagnement som bakteppe, da kommer de fine samtalene. Ja, det er nok en klisjé, men jeg har alltid sagt at klisjeer ofte blir til av en grunn. Det funker, rett og slett. Plutselig er jobben, treninga og oppvasken langt unna, og det er bare oss to. Da kommer alle tankene og ordene vi ikke rekker å finne frem i hverdagen. Da kommer barndomsminner, drømmer, framtidsplaner og alle de tingene vi burde prata om før, men aldri fant ro til hjemme. Og vi kommer så nær, og kvelden og natta er akkurat så lang som vi trenger at den skal være. Da er det er bare vi. Og det er finere enn noe annet.

 

Solnedgang å snakke i.

Kokos-is på stranda – en klassiker!

Blått & vakkert

Pretty in purple!

Som bokblogger må man passe på å lese nok – særlig i ferien. Andre syns det er morsommere å snikfotografere.

Strandliv

Banoffi pie: VERDENS beste dessert.

La playa caballeros, aka Mr. Poolboy.

Sol. Varme. Glede. Ferie.

Sommerferie!

Nå tar jeg rett og slett ferie, jeg!

Meg og samboeren fyker i natt avgårde til svigerforeldrenes feriehus i Mil Palmeras i Spania, og der blir vi ei uke uten å gjøre annet enn å sole oss, bade og generelt storkose oss. Det blir enkelt og greit HERLIG! (Bilder kommer selvsagt når vi er tilbake igjen.)

Etter at Spaniaturen er over, drar vi opp til vakre Nordmøre og familien. Det blir solskin’ i Surnadal først, og så gode, gamle Tustna – fine øya mi. Der blir det forhåpentligvis båtliv, fisking, grilling og bading – men mest sannsynlig skodde, regn og mygg.. Vel. Det er nordmørssommer, og trivelig blir det uansett!

På Tustna blir det også sommerens happening i vennegjengen: Øyvind skal gifte seg! Han har vært bestekompisen min siden sånn omtrent for alltid, og vi har gått i klasse sammen fra barnehagen til og med videregående. Nå skal han bli mannen til fine Mona, og det blir utrolig kjekt å feire dem sammen med masse gamle venner! (Bilder derfra, sa du? Såklart.)

Jeg er litt usikker enda på om jeg kommer til å skrive noe på bloggen i løpet av ferien, men den som følger med får se – kanskje klør tastefingrene slik at jeg må sette meg inne på den vesle internettkafeen i Mil Palmeras med en iskald cola en liten stund, og få ned noen ord. Vent i spenninng!

GOD SOMMER!

 

(Og her kommer noen bilder fra fjorårets tur:)

Casa Kristin! Garte-familiens herlige Spania-residens:)

 

Solnedgang fra verandaen.

 

Senorita on la playa:)

 

Tiger slakker ved bassenget!

 

Paret på stranda:)

Blogg? Jeg? Ja!

Plutselig bare bestemte jeg meg.

Ja, jeg skal begynne å blogge. Og jeg skal tørre å skrive, mene, fronte og dele.

Jeg håper du vil følge meg, kommentere og ikke minst like det du leser. Det blir nok ikke mye give-aways og DIY, men kanskje et boktips eller fem, og en tekst som gir deg en god følelse.

Kos deg! Det kommer i alle fall jeg til å gjøre.

 

Bøker å lese. Helt tilfeldig valgt, selvsagt.