Who wants to be a pornstar?

Nylig deltok jeg på et foredrag jeg hadde gledet meg stort til å gå på, nemlig “Who wants to be a pornstar” arrangert av Kvinnegruppa Ottar og Feministisk Forum. Det var et foredrag med den eminente Gail Dines, feminist, forfatter og mangeårig professor i sosiologi. Denne dama har 25 års fartstid innen forskning på pornoindustri og pornokultur, så man kan trygt si hun vet hva hun snakker om.

Utgangspunktet for foredraget og den påfølgende debatten var følgende:

Et gjennomsnittlig nordisk barn debuterer med pornografi 11 år gammel. Hvilke konsekvenser har det at stadig yngre barn eksponeres for seksualiserte medier, og hvordan former det vårt syn på kvinner, andre mennesker – og oss selv?

2014-06-17 20.31.45-2Foredraget var som forventet knallgodt, engasjerende og opprørende. Dines er en erfaren foredragsholder med sterkt engasjement for saken, og det var inspirerende å høre på henne. Etter innledningen hennes var det debatt, som seg hør og bør. Men til tross for et temmelig massivt flertall kvinner, endte (som vanlig) talelisten opp med å være dominert av menn. Unge menn som skulle forsvare hvorfor porno “ikke er så ille som Dines skal ha det til”, faktisk. Beviset deres? De så på porno selv, og den pornoen de så på var aldeles ikke voldelig og kvinneundertrykkende. Fint, prøvde Dines å svare; vi snakker her uansett ikke om de 10 prosentene porno som er OK, men om de 90 prosentene som ikke er det og som skader kvinner. Men dette sank overhodet ikke inn. 25 års egen forskningserfaring, tonnevis med fakta fra andre forskere over hele verden, tilbakemeldinger fra utallige foredrag – ingen ting dugde som argument mot guttenes “jeg har sett mye porno og det er ikke sånn som du sier”. Vel. Det skal sies at retorikken til Dines er temmelig tøff, så jeg skjønner den kan virke provoserende. For unge menn i dag er dessuten porno noe som bare alltid har vært der. Det er en del av deres identitet som menn, noe de har vokst opp med. Når pornoen angripes, kan det nok føles som et angrep på egen person. Men det er altså bransjen Dines vil til livs, og da helt spesifikt den pornoen som nedverdiger og fysisk ødelegger kvinner. Dessverre viser forskningen at disse to snart er én og samme sak; stadig mer av pornoen som produseres blir stadig tøffere. (Se faktadelen nederst i innlegget.)

Uansett; debatten ble utrolig polarisert og tabloidisert, der guttene var “for” porno og jentene “mot”. Så enkelt er det jo bare ikke, men nyansene forsvant dessverre med det stigende temperamentet. Jeg tok forsåvidt ordet selv også, og sa akkurat dette; hvis vi blir stående mot hverandre slik, vi kvinner og menn, kan vi aldri vinne kampen mot den delen av pornobransjen som faktisk bør avvikles. Den som blir stadig mer brutal og involverer stadig yngre aktører. Der må vi kjempe politisk og organisasjonsmessig, og vi feminister må få med gutta. Og det er som Dines sa; vi feminister er jo menns beste venner! Vi tror ikke menn er voldelige vesen som bare får tenning av å mishandle kvinner og som er kåte hele tiden; vi vet at menn er herlige, komplekse, fullverdige mennesker. At de er gode venner, snille pappaer, kule kompiser og smarte samtalepartnere. Det er pornobransjen som er the bad guy her – ikke feministene. (Og hei; det var faktisk nettopp feminismen som gjorde kvinner seksuelt frigjorte, i stand til å både ønske, kreve og nyte sex. Ingen menn klager vel på akkurat det?)

Så over til boka som gjorde at jeg gledet meg sånn til dette foredraget til å begynne med.

pornlandDines’ Pornland (Beacon Press, 2010) tar for seg hvordan porno, og da særlig den ekstremt voldelige og kvinnefiendtlige “gonzopornoen” (les: hardporno), pårvirker kulturen og samfunnet vårt på stadig flere områder og de uheldige effektene dette har på blant annet likestilling, kroppsbilde og faren for overgrep.

Egentlig har jeg mest lyst til å sitere hele boka for dere, for den er så spekket med knallsterke budskap underbygget av forskning og erfaring at det er umulig å ikke bli berørt og overbevist. Men siden jeg forutsetter at dere jo alle skal lese den selv snart, skal jeg heller si litt om hva hun fokuserer på. Dines starter ut med å definere hva slags porno det er hun konsentrerer sin forskning omkring, nemlig “gonzopornoen”. For de av oss som ikke frekventerer pornosider på nettet sånn på en jevnlig basis, er dette porno som “today (is) one of the biggest moneymakers for the industry – which depicts hard-core, body-punishing sex in which women are demeaned and debased”. Temmelig ille saker, altså – men også den mest utbredte av all pornografien som i dag ligger kun et tastetrykk unna for oss alle på internett.
Boka er delt inn i tematiske kapitler, der det første tar for seg historikken og fremveksten av dagens pornoindustri gjennom utviklingen til porno-/mannebladene Playboy, Penhouse og Hustler. Det er utrolig lærerike greier, og langt mer spennende enn det kan høres ut som. Kapittelet etter omhandler pornoens påvirkning på popkulturen. Her viser Dines på en særdeles overbevisende måte hvor enorm innflytelse denne industrien har på alt som omgir oss daglig av underholdning etter at det f.eks ble mainstream med pornostjerner på TV. Kapittel tre dreier seg om hvordan porno nå er blitt big business. Det er en milliardindustri med enormt stor markedsmakt, og jo mer stuerent det blir, jo mer penger er det å tjene – og jo mer kjøper bakmennene seg inn i andre bransjer. Det er ganske ille, faktisk. Penger gir som kjent innflytelse på de fleste områder.
Fjerdekapittelet beskriver en av de skumleste konsekvensene av pornokulturen; hvordan stadig yngre gutter eksponeres for porno og etterhvert sosialiseres inn i en mannsrolle basert på den i pornofilmene. Og den er som nevnt temmelig lite sympatisk; følelseskalde, kåte, voldelige vesener som bare er interessert i å nedverdige kvinnene de putter tissen sin inn i. Poenget til Dines er at ingen gutter fødes sånn – de blir sånn av å lære det. Og pornobransjen er villige læremestre. De tjener jo store penger på nye pornobrukere. Hva dette vil gjøre med en hel generasjon unge menn, ser de ut til å bekymre seg fint lite om. I kapittel fem følges tematikken videre, og Dines beskriver hvordan porno kan påvirke virkelighetsoppfatningen til brukerne av den. Hun forteller om hvordan frustrerte menn har kommet bort til henne etter foredragene og fortalt om sin pornoavhengighet og at de sliter med å tenne på kjærestene sine fordi de ikke ser ut som og oppfører seg som kvinnene i pornofilmene. Den overdrevne pornokonsumeringen gjorde det etter hvert vanskelig for dem å ha normale kjærlighetsforhold.
I bokas sjette kapittel slår gjenkjennelsesfaktoren for fullt inn for min del; her skriver nemlig Dines om hvordan pornokulturen påvirker oss kvinner og da særlig samfunnets forventninger til kropp og utseende. Som Marta Breen også har skrevet mye om; dette er området hvor kvinnekampen har tapt med aller størst margin. Kroppspresset for dagens (særlig unge) kvinner er helt enormt, og det er nær umulig å stå i mot. Dines viser på en utrolig overbevisende måte hvordan mange av dagens idealer er skapt nettopp av pornobransjen, og hvor skadelig konsekvenser dette får i form av bl.a. spiseforstyrrelser av alle slag.
“… we now have the Stepford Slut: a hypersexualized, young, thin, toned, hairless, and, in many cases, surgically enhanced woman with a come-hither look on her face.”

Sjuende kapittel vies til den innebygde rasismen i pornobransjen. Gamle maktstrukturer basert på raser lever her i beste velgående, og det er naivt å tro at dette ikke påvirker holdningene også til brukerne. Dette er en kritikk av bransjen som ofte overses, og som jeg vil berømme Dines for å trekke frem i lyset. Så er det det siste temakapittelet. Det er også det definitivt verste. For her viser Dines til forskning som forteller om en grufull utvikling; barnepornoen er på fremvekst. Når stadig nye tabuer brytes i pornoindustrien for å skaffe nye kunder, grenser strekkes og bransjen selv sier de må tilby stadig drøyere innhold for å tilfredsstille utålmodige brukere som er “gått lei” den “vanlige” pornoen, er barneporno neste skritt. Og de er på full fart dit. Bransjen har gått til sak for å oppheve aldersgrensen på 18 år for å kunne delta i pornoproduksjon, og de har allerede vunnet kravet om at pornoskuespillerne heller ikke skal se ut som de er under 18. Det betyr at kvinner som ser ut som barn er blitt enormt populære, og såkalt “teen porn” er den raskest voksende pornosjangeren. Legg til at popkulturen seksualiserer stadig yngre gutter og jenter, og du har en utvikling som er helt sykt skremmende: Barn blir sexobjekter.

Så hva kan vi gjøre? Dines foreslår en rekke tiltak i konklusjonskapittelet i boka, og man kan finne enda flere på nettsiden til Stop Porn Culture. Viktigst av alt mener jeg er at vi snakker om disse tingene. At vi begynner å stille spørsmål til denne enorme bransjen som har gjort for sex det MacDonald’s har gjort for mat. Vi må ta kroppen vår, sexen vår og parforholdene våre tilbake fra pornobransjen. Vi må si fra om det som ikke er greit og vi må kreve politisk handling. Og vi må engasjere oss. Og nettopp derfor er jeg så uendelig glad for den fremveksten av unge, dyktige feminister som nå finner sammen i nye og gamle kvinnenettverk. Vi kan få en slutt på dette.

Litt fakta fra Gail Dines organisasjon Stop Porn Culture:
  • There are over 68 million daily searches for pornography in the United States. Thats 25% of all daily searches (IFR, 2006).
  • The sex industry is largest and most profitable industry in the world. (Andersson et al, 2013)
  • In 2010, 13% of global web searches were for sexual content. This does not include P2P downloads and torrents. (Ogas & Gaddam)
  • Pornhub receives over 1.68 million visits per hour. (Pornhub, 2013)
  • Globally, teen is the most searched term. A Google Trends analysis indicates that searches for “Teen Porn” have more than tripled between 2005-2013, and teen porn was the fastest-growing genre over this period. (Dines, 2013)
  • Several recent studies have found that teenagers around the world report using porn to gain information about real life sex (Lauzus et al, 2007) (Wade et al, 2005) (Flood, 2009) ( Giordano & Ross, 2012).
  • 10% of adults admit to having an addiction to online pornography (IFR, 2006).
  • Children as young as 11 years old are regularly accessing hardcore gonzo pornography (IFR, 2006).
  • 88.2% of top rated porn scenes contain aggressive acts.
  • In 70% of occurrences, a man is perpetrator of the aggression; 94% of the time the act is directed towards a woman.
  • Only 9.9% of the top selling scenes analyzed contained behaviors such as kissing, laughing, caressing, or verbal compliments.
  • Approximately 20% of all internet pornography involves children (National Center for Missing and Exploited Children, 2013).

Studies show that after viewing pornography men are more likely to:

  • report decreased empathy for rape victims
  • have increasingly aggressive behavioral tendencies
  • report believing that a woman who dresses provocatively deserves to be raped
  • report anger at women who flirt but then refuse to have sex
  • report decreased sexual interest in their girlfriends or wives
  • report increased interest in coercing partners into unwanted sex acts (Bridges, 2006) (Yang, Gahyun, 2012).

 

 

Uttalelsen min ble vedtatt på Oslo SVs årsmøte!

På vegne av Grünerløkka SV skrev jeg en uttalelse mot reservasjonsrett for fastleger som vi fremmet for årsmøtet i Oslo SV på selveste kvinnedagen. Den ble enstemmig vedtatt uten endringer, og siden det er en sak jeg engasjerer meg mye i politisk, tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere her på bloggen også. Så her er den!

reservasjonsrettdemo

(Foto: maddam.no)

 

Uttalelse vedtatt på Oslo SVs årsmøte 8. mars 2014:

Retro reservasjonsrett

Allerede i 1978 fikk Norge vedtatt den viktige abortloven som gir kvinner retten til å velge selv om hun vil bære fram et foster eller avslutte svangerskapet sitt. Dette er kvinnens dilemma, kvinnens tøffe avgjørelse – men også kvinnens soleklare rett.

I snart 36 år har norske kvinner hatt denne rettigheten og de siste generasjoner har tatt den som en selvfølge. De som kjempet den fram på 70-tallet vet at det slettes ikke var sånn. Og sannelig skal vi nå altså i 2014 måtte kjempe mot krefter i samfunnet som vil svekke denne retten igjen. Det føles lite annet enn håpløst retro, og vi kan like godt børste støvet av 70-åras kvinnesaksparoler først som sist.

En reell selvbestemmelse om abort må følges av en reell henvisningsplikt. I 1978 sørget staten for at loven beskyttet pasientens rettigheter heller enn legenes høye moral. I dag er staten i ferd med å tilrettelegge for at fastlegene kan la være å utføre lovpålagte oppgaver og å bryte den samfunnskontrakten de har gått med på ved å bli allmennleger. Det må være første gang her til lands at vi går tilbake i tid og innskrenker pasientrettigheter heller enn å utvide dem.

Det er samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som sier at det skal gis en «reservasjonsmulighet for fastleger etter dialog med Den norske legeforening». En hestehandel basert på et knappest mulig Stortings-flertall skal altså være grunnlaget for en beslutning i dette viktige spørsmålet. Det er rett og slett svært udemokratisk.

Helseminister Bent Høie fra Høyre har prøvd å overbevise kritikerne om at prevensjon og assistert befruktning ikke er en del av nekte-grunnlaget. Men hvordan kan han love det? Forslagene som er sendt ut på høring er alt for vage og gir liten trygghet for at kvinners rettigheter vil bli ivaretatt. Det står bl.a. at reservasjonen skal være begrunnet i «alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død». Det er en lovtekst som åpner for vide tolkningsmuligheter hvor altså legene selv kan definere hva som for dem vil være en samvittighetskonflikt om liv eller død. Det kan i ytterste konsekvens være å sette inn en spiral eller skrive ut p-piller. Høie og regjeringen har med dette åpnet døren for alvorlige angrep på kvinners lovbestemte rettigheter og også retten til god helse og trygge liv.

Ingen norske kvinner skal måtte oppleve moralsk fordømmelse når de ber om noe de har krav på etter norsk lov. Derfor vil vi i Oslo SV kjempe mot forslaget om henvisningsnekt, fordi det gjør en slik praksis lovlig. SV står på kvinnens side, slik vi alltid har gjort i debatten om selvbestemt abort.

Det var en gang en kvinne

Det var en gang en kvinne. Tror jeg, i alle fall.

I dag er kvinner i reklamen, kjendismagasinene, musikkvideoene, pornoen og annen populærkultur redusert til kroppsdeler, og i beste fall summen av disse. Spørsmål som “hva er din beste kroppsdel” eller “hvilken del av kroppen din er du mest fornøyd med” er gjengangere i kvinneintervjuer av lettere kaliber, og både slankemiddelindustrien, damebladene og treningskjedene gir deg instruksjoner på hvordan du kan få flatere mage, tynnere lår og mer spretten rumpe. I dagens Dagsavisen skriver min feministhelt Marta Breen om alle nyordene som kommer med dette oppsplittede kroppsfokuset. Du vil vel verken ha flaggermus, kameltå eller muffinsmage, vil du vel?

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.  (Photo: www.drgvg.com)

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.
(Photo: www.drgvg.com)

Min favorittkroppsdel er hjernen min. Selv om den kan være innmari teit noen ganger og innbille seg helt håpløse ting, er den som regel solid, kjapp og oppvakt. Velformulert. Reflektert. Den elsker å ta til seg ny lærdom og systematiserer, fortolker og analyserer i vilden sky. Jeg er sykt glad i hjernen min, faktisk. Men hvis jeg hadde valget; ville jeg byttet ut min yndlingsdel mot at en annen del av kroppen min hadde vært bedre? Større pupper, smalere midje, eller et betydelig thigh gap, for eksempel? På gode dager (som i dag) vil jeg selvsagt ikke det. Jeg mener, come on – hvor grunn kan man bli? Problemet er de kjipe dagene. De dagene jeg blir trist av mitt eget speilbilde og vemmes av at kroppen min trenger mat. De dagene jeg syns alle andre jenter – og da mener jeg praktisk talt ALLE – er penere enn meg og at samfunnet ser ut til å verdsette looks over brains hele tida. De dagene skulle jeg glatt byttet bort den flinke hjernen min mot en tynnere kropp.

For det er ikke måte på hvor detaljert jeg da går gjennom alt som er feil med kroppen min på disse dagene. Feilen er at de fleste delene av meg er for store. Jeg har for store hender og føtter. Arbeidsnever med tjukke fingre og krøkkete plattføtter som aldri vil kunne kalles elegante. Og så er det ryggen min, da. Tro meg; dressjakkene til eksen min var for trange for meg. Det er et helvete å finne figursydde kjoler. Dessuten er magen selvsagt aaaltfor tjukk. Noe annet skulle tatt seg ut. Og lårene! Herregud, lårene. Jeg orker ikke en gang snakke om lårene mine. Tja, hva mer er det? Jo, jeg har en slags dobbelthake som ikke er helt dobbelthake, men i alle fall helt feil. Og så er jeg åpenbart altfor høy. Ingen menn liker damer som er høyere enn seg selv, sant? Nesen min er også for stor, huden håpløs og virkelig; før jeg begynte å nappe øyenbrynene mine som fjortis så jeg konstant sinna ut, så svære og buskete var de. Det er i grunnen bare to ting som ikke er for stort eller for tjukt på meg, og det er nettopp de delene som burde vært det; henholdsvis puppene og håret mitt. Nevnte jeg at jeg får lett arr og har for tydelige blodårer? Og at rumpa mi er for flat og hoftene for smale i forhold til resten?

Der. Dette går altså gjennom hodet på en særdeles oppegående kvinne på snart 30 år med mastergrad, god jobb, fast inntekt, verv, masse samfunnsengasjement, fin leilighet, bokhyller stappfulle av bøker, en drøss med supre venner, en fin familie og stort sett de fleste muligheter en tilværelse i trygge, privilegerte og (rimelig) likestilte Norge kan tilby. Det er så inni hampen idiotisk og patetisk at jeg burde skammet meg. Og det gjør jeg jo også. Problemet er at dette ikke bare gjelder meg. Jeg kan peke på en vilkårlig dame på gata, og hun vil kjapt ramse opp en rekke deler av kroppen sin hun er misfornøyd med. For vi ser hele tiden perfeksjon rundt oss. Vi får hele tiden servert hva som er feil kropp og hva som er fasiten – og ikke minst hvordan vi bør gå frem for å komme dit selv. For vi kvinner er ikke bra nok som vi er.

Tenk om vi kunne samle oss om å kollektivt gi faen. Be reklamebransjen, media, pornoindustrien, skjønnhetsindustrien og motebransjen drite i å peke på alle kroppsdelene våre som liksom ikke stemmer med idealet, og å brukt all den tiden vi bruker på å se oss i speilet mens vi grundig studerer hvilke deler av kroppen som er OK og hvilke vi må fikse på, all den tiden vi bruker på å bekymre oss for vekt og utseende og hvordan vi skal kle oss for å skjule og fremheve, all den energien vi bruker på å tenke dårlig om oss selv – tenk om vi hadde brukt den på å tenke, mene og ytre i stedet? Følgene ville vært fantastiske – og det både for kvinner og menn og samfunnet som sådan. En befolkning av individer (for ja, jeg er klar over at kroppspress også fins for menn, selv om jeg ikke er med på at det er like sterkt tilstedeværende som for kvinners del) som er trygge på seg selv og verdsetter sin egen kropp for det den skal brukes til, ikke hvordan den ser ut, ville for eksempel trolig skapt mer generell livsglede, minsket risikoen for mentale problemer, senket sykefraværet, økt den demokratiske deltakelsen i samfunnet, utryddet spiseforstyrrelser – ja, listen kan antakelig gjøres temmelig lang.

Så hva sier dere, medkvinner? Er dere med? Ja, jeg vet det er sykt vanskelig. Men jeg prøver om dere prøver.

God helg.

 

Fant denne videoen i dag (24.02.14), og den passer jo temmelig bra inn med budskapet i denne bloggposten – så sjekk den gjerne ut: