Fredagspoesi #37 & nytt Maddam-innlegg

vintage-women-drinking

Denne månedens Maddam-innlegg ble en aldri så liten lyrisk hilsen til alle disse velmenende mennene som den siste tiden har vært ute med gode råd om hvordan vi kvinner skal oppføre oss for å ikke bli voldtatt. Vel bekomme!

Lille pike på din vei

du som stavrer frem på snei

Husk på hva du lovte mor

ikke drikk og driv med hor

Nå er første budet brutt

du er full og snart kaputt

Men i natt når du skal hjem

vær nå flink og ikke slem

Du vil treffe kjekke menn

slike som syns du er pen

Men når de ber deg med hjem

løp din vei og vekk fra dem

Blir du med og tar en drink

gir du dem et lite vink

Da må du forvente at

de tror du er helt parat

Skjer da det som ei skal skje

hadde du jo bedt om det

Da er begge løfter brutt:

du har skylden helt og fullt

 

Første innlegg som fast Maddam-skribent er herved publisert!

red-jenny

Jenny Jordahl i «Livet blant dyrene» er heller ikke særlig fan av «flink pike-syndromet».

Der tar jeg et oppgjør med flink pike-begrepet (litt på samme måte som jeg gjør i den selvironiske bloggtittelen min) og dere kan lese den her.

Håper for øvrig dere stikker innom Maddam med jevne mellomrom og følger med på hva de andre utrolig bra damene der skriver om også!

 

Offisielt MadDam-dame!

Jeg skal bli fast skribent i verdens beste feministiske bloggkollektiv: MadDam!

Jeg er så stolt og fornøyd over å bli en del av denne gjengen at jeg rett og slett må feire det med denne videoen av fantastiske Justin Trudeau, sosialisthjerteknuseren og feministpappaen som Canada er så heldig å ha som statsminister:

Feministisk fredag!

I dag blir det ikke fredagsdikt, men valgkampstemning her på bloggen også. Ja, for jeg regner med de fleste har fått med seg at det er lokalvalg i høst? En masse frivillige hobbypolitikere rundt om i byer og bygder her i landet tar hver dag nå på seg de fargerike partitrøyene sine, og tilbyr flyer, kaffe og en politisk prat. Jeg anbefaler dere alle å ta i mot den flyeren og ta den praten.

Jeg er en av disse engasjerte hobbypolitikerne som stiller til lokalvalget denne høsten. Jeg står på lista til Grünerløkka SV, på valg til bydelsutvalget her på Grünerløkka. Mange av dere tenker kanskje at lokalvalg er ganske kjedelig sammenlignet med stortingsvalget. Det er vanskelig å vite hvilket parti man skal stemme på og det kan være forvirrende med disse ulike forvaltningsnivåene. Bydelsutvalg og byråd, kommunestyre og fylkesting. Kan det virkelig ha noe å si hvem som styrer her? Og hvordan skal man vite hvem som er best egnet til jobben? Vi «kjenner» jo ikke politikerne på samme måte som toppolitikerne vi ser på TV hele tida.

Jeg mener tvert i mot av lokalvalget kanskje har enda større påvirkning på hverdagen vår enn stortingsvalget. Hvorfor det? Jo, fordi nå den 14. september skal vi velge de som bestemmer over skolene våre, barnehagene, kollektivtilbudet, sykkelstiene, veiene, parkene, lærlingeplassene, kulturhusene, bibliotekene, eldreomsorgen og en hel masse andre ting i hjemkommunen vår. Dette valget gjelder nærmiljøet rundt oss og de tjenestene vi bruker hver dag. Da er det viktig at vi både bruker stemmeretten vår og at vi velger de vi tror kan gjøre den beste jobben med å forvalte alle disse tjenestene. Det er lurt å lese de ulike lokale valgprogrammene og ta en kikk på hvem som står som kandidater på listene. Kanskje stiller til og med noen du kjenner?

I min hjemkommune er mora mi ordfører for Senterpartiet, og stiller i høst til gjenvalg. I den kommunen er det såpass få innbyggere at de fleste kjenner til de som står på listene. Slik er det selvsagt ikke her i Oslo. Men en ting har listene både i lille Aure og store Oslo til sammen; de domineres av menn. Helst etnisk norske, godt voksne menn. Dette trenger vi å gjøre noe med, for et bredt sammensatt kommunestyre vet også mye mer om hvilke behov befolkningen har for kommunale tjenester. Det er demokratisk viktig at alle grupper får være representert og har sin del av makten i et samfunn. En måte å gjøre dette på, er at når du skal stemme, kan du på lista du velger sette et kryss ved navnet til en kvinne, til lesbiske, homofile eller transpersoner, til minoriteter, eller til andre kandidater som på en eller annen måte representerer et mindretall i styre og stell tradisjonelt sett. Kampanjen #krysskvinnerinn oppfordrer til nettopp dette. Gjør du dette, kan det være at mamma får litt flere enn 22 % kvinnelige ordførerkolleger der ute. Det er jaggu på tide.

kvinnerinn_befolkningen
Jeg er feminist. Det er en viktig grunn til at jeg driver med politikk og kanskje en av de aller viktigste grunnene til at jeg er medlem og aktiv i nettopp Sosialistisk Venstreparti. Jeg syns det er helt uforståelig at ikke alle mennesker skal ha reelt like muligheter til å leve det livet de vil uavhengig av kjønnet sitt, eller for den del etnisk bakgrunn, legning, kjønnsuttrykk eller klasse. I dag er jeg derfor med og arrangerer Feministisk fredag sammen med resten av Kvinnegruppa i Oslo SV. Vi vil sette feminismen på dagsorden her i Oslo-valget, for kommunen har et viktig ansvar både som arbeidsgiver for mange kvinner og som velferdsyter til å sikre likestilling og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv for begge kjønn. Derfor arrangerer vi i dag feministisk partidebatt på Eldorado bokhandel, før jeg og ei til rocker dansegolvet på Fisk & Vilt som DJ-ene Feminist Movements Crew på feministfest etter debatten. Er du i Oslo syns jeg du skal ta turen innom!

11896244_954759984565783_557476273027193683_n

Lokalpolitikeren og feministen Karen avsluttet herved denne valgkampposten med tre innstendige oppfordringer til dere der ute i dag:

1. Sett deg inn i hva de ulike partiene og listene i din kommune mener.

2. Kryss inn mangfoldet når du skal avgi stemmen.

3. BRUK STEMMERETTEN DIN!

 

God helg & godt valg!

 

Fredagspoesi #22 / #jegharopplevd

#jegharopplevd å bli truet med å voldtas fordi jeg uttalte meg offentlig og kritiserte det sykelige kroppspresset i samfunnet vårt

 

opplevd

 

 

ho sa nei, til inga nytte

kraup saman, vart funnen lell

ho skreik, men ingen høyrde

kjempa mot, vart halden ned

 

då stønna i øyret var stilna

og alt var vaska vekk

 

fortalde ho, men ingen trudde

grein ho, då ingen lytta

forsvann ho, for ingen såg

 

 

It’s a dirty job, but someone’s gotta do it?

Hvis du ikke har lest noe av den fantastiske, feministiske tegneserien Zelda av Lina Neidestam enda, er det på høy tid. I går delte Madeleine Schultz, ei drivende dyktig dame som bl.a. er organisasjonssekretær for Kvinnefronten og medlem i den nye kvinnegruppa vår i Oslo SV, denne Zelda-stripa:

neidestam

Handlingen i denne stripa er særdeles velkjent, og jeg fikk lyst til å skrive litt om dette med å delta i nettdebatter som feminist. Det er nemlig ikke spesielt stas mesteparten av tiden. Samtidig er det jo helt frivillig, så hvorfor gidder jeg? Well, it’s a dirty job, but someone’s gotta do it. Må vi ikke?

Jeg har fått mye dritt og blitt kalt mye rart etter at jeg har ment ting offentlig som omhandler feminisme, likestilling og kvinnesak. Det har jeg for så vidt gått ut med før. Noen ganger er kritikken så imbesil at den bare blir teit, noen ganger er den så nedlatende at det provoserer, mens andre ganger er den såpass stygg at jeg kjenner den treffer litt for hardt et sted innafor forsvarsskallet.

Det fins (minst) to ulike typer kritikk man får som aktiv, samfunnsdebatterende feminist. Den ene er av det slaget som Zelda får oppleve i stripa over. Det er nettrollene og folkegrumset, de med skrivefeil og aggresjonsproblem, som åpenbart sliter med mye her i livet som får dem til å hevde seg selv ved å angripe kvinner, muslimer, homofile og minoriteter av ulike slag. De kaller deg ting som hore, bitch, drittkjerring og sosialistfitte. De truer med voldtekt, bank og i verste fall drap. De er helt jævlige å forholde seg til og det er dessverre ytterst forståelig at de skremmer mange fra å ytre seg mer. Heldigvis er som regel truslene tomme og dritten noe som rammer bredt. Men det betyr ikke at det ikke går inn på den som får det rett i trynet og det betyr så definitivt ikke at vi skal godta det. Slike folk bør anmeldes. Trusler er ulovlige og de må ikke slippe unna med det. For selv om jeg prøvde å si til meg selv at dette var lite annet enn ondsinnet oppgulp da det rammet meg, ble jeg redd og veldig lei meg. Jeg ba om at kronikken min ble tatt vekk fra nettet, så nettrollene vant. Det er så uendelig lite greit.

Så er det den andre kritikken. Den kommer under fullt navn, og gjerne som motkronikker og motsvar på steder som Twitter. Dette er en helt demokratisk kritikk, og det er helt legitimt at folk er uenige i det du mener. Problemet er måten kritikken av feminister ofte utøves på. Her florerer det av hersketeknikker, latterliggjøring, bagatellisering, nedlatenhet og tåpelige personkarakteristikker. Dette ble særlig tydelig under sommerens debatter om sexisme i rapkulturen (etter Outkast-konserten på Øya som jeg selv var på og ble sykt skuffa over) og de sexistiske utsagnene fra Radioresepsjonen om to kjente ungjenter. Først skal det sies at mange debattanter holdt seg saklig uenige. Det er bra. For vi trenger en feministisk debatt og vi trenger at mange snakker om tematikken. Men dessverre var det også alt for mange som var usaklige – og som regel var dette unge, privilegerte hvite menn med både formell og uformell makt – og ikke minst mengder av sosial status –  som sto for denne type kritikk. De var ironiske og morsomme og syntes nok de selv var ufattelig kule, men latterliggjorde samtidig noe som svært mange kvinner ble opprørt av og engasjerte i. Voksne menn i fremtredende kulturposisjoner fikk seg til å vitse på Facebook om langt yngre kvinner som verken hadde en fancy tittel å vise til eller gjorde annet enn å snakke ut om noe de ikke syns var greit. Komplett håpløse og utdaterte utsagn som «hun har sikkert mensen» eller «hun trenger bare å få seg noe» gikk igjen (det fins masse screenshots av dette), og på Twitter måtte du tåle å få de fleste variasjoner over «du er teit» om du mente noe om disse sakene som feminist. Det er faktisk ikke alltid så greit å være hun som skal si i mot de kule gutta som alle liker. Det var ikke lett på ungdomsskolen, og det er ikke det når du nærmer deg tredve heller.

Det skiller temmelig kraftig i alvorlighetsgrad på disse to måtene å kritisere feminister på. Førstnevnte er direkte kriminell og utålelig, sistnevnte er mest av alt plagsom og irriterende. Men begge deler har den skumle konsekvensen at det fører til at kvinner vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten. Og det gjelder ikke bare i saker som typisk går under feminismefanen, som sexisme eller skjønnhetspress. NRK Debatt har den siste tiden aktivt lett etter kvinner til å delta i sine debattprogram, og de tok selvkritikk for at de i en debatt om Sverigedemokratene og skillet mellom norsk og svensk politikk når det kom til innvandringsspørsmål ikke hadde greid å fremskaffe en eneste kvinne. Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt. Enhver debatt om en slik tematikk lokker frem nettrollene, og kvinner får om mulig enda mer dritt enn mennene hvis de uttaler seg mot disse folkenes forkastelige meninger.

Jeg merker nå at jeg faktisk vegrer meg litt for å offentliggjøre denne bloggposten. Jeg får sikkert noen ubehagelige kommentarer på den. Sikkert noe om at jeg sutrer, at det er typisk feminister å spille offer, eller at jeg overdriver. Sistnevnte er lett å motbevise, det er bare å lese kommentarfeltet under en hvilken som helst sak som handler om feminisme og likestilling. Og at jeg sutrer vil jeg heller ikke være med på, men sinna blir jeg jo. Sikkert litt for ofte og litt for mye, og da blir jeg helt sikkert usaklig selv også. Det skal jeg ta selvkritikk for. Men for å svare på mitt eget spørsmål innledningsvis: Ja, vi må gjøre denne jobben. Vi må si i mot de usaklige på nett og i media. Selv om det koster. Vi ytre oss fordi vi  få bukt med både netthat og hersketeknikker. Et samfunn blir fattig uten at alle stemmer høres og debatter tas. Kan vi ikke møtes på like fot der ute i stedet, og hver og en av oss ta et felles ansvar for å holde argumentasjonen vår slik at alle kan delta? På forhånd takk fra en sliten nettfeminist.

 

Feminisme på fremvekst

Det regner på Nordmøre, så da blir det tid til litt politisk virksomhet i stedet – ikke så dumt det heller!

Jeg er som dere vet en svært engasjert feminist. På debattsidene til Dagsavisen, Nye Meninger, er det i dag et betimelig og godt innlegg om hvorvidt Norge også trenger et eget feministisk parti a la Feministisk Initiativ i Sverige. Oda Faremo Lindholm som har skrevet innlegget, avslutter med en kritisk oppfordring til mitt eget parti SV, som jeg mener er helt på sin plass:

At det i det hele tatt prates om å etablere et feministparti i Norge betyr likevel at det eksisterer et politisk vakuum. Selv SV, som har definert seg selv som et feministisk parti, evner ikke å tilfredsstille mange unge, nye feminister. Det partiet som i tilstrekkelig grad klarer å spisse sin feministiske profil vil derfor ha mye å vinne i tida framover.

For som Lindholm også skriver; feministbegrepet er verdiløst om det kun reduseres til et honnørord. Dette skriver også kvinnesaks- og SV-veteran Torild Skard om i Klassekampen i går. Som aktiv SV-feminist er dette dessverre noe jeg kjenner igjen. Ja, vi har vedtatt at vi er et feministisk parti, men som ellers i livet; action speaks louder than words. Vi ser at kvinnesak ofte taper prioriteringskampen både når det kommer til programarbeid og ikke minst valget av toppkandidater til listene. Det er rett og slett ikke bra nok. Vi må jaggu også utvikle og gjennomføre ny, solid, feministisk politikk som treffer den unge generasjonen feminister som nå ser ut til å våkne og ville engasjere seg. Det er dette en gjeng av oss unge kvinner i Oslo SV nå har tenkt å få til. Vi har startet opp Kvinnegruppa i Oslo SV som har til formål å være «et forum for kvinner som vil jobbe med utvikling av synstemkritisk og venstreradikal feminisme for verden, Norge og Oslo. Vi vil også sette feminisme og kvinnekamp på dagsorden i Oslo SV og skolere og dyktiggjøre kvinner i partiet.» Det er et helt utrolig spennende arbeid som vi bare så vidt har begynt på – og vi trenger definitivt flere som er villige til å bidra. Just saying! Heh.

Men hvem er så alle disse unge kvinnene som har utviklet en feministisk bevissthet man ikke har sett maken til på flere år? Hvor samles de? Hvor engasjerer de seg? Vel – først og fremst foregår denne nye feministiske våren på nett.  Vi har det eminente bloggkollektivet Maddam hvor jeg selv også har bidratt, og ikke minst de dyktige damene i nettidsskriftet Under Arbeid. Begge disse miljøene har betydelig gjennomslag også i riksmedia og er viktige bidragsytere i den offentlige debatten om likestilling og feminisme. De miljøbevisste unge kvinnene i bloggkollektivet Grønne Jenter er naturlig nok mest opptatt av miljø, men er et godt eksempel på hvordan man kan kombinere feministisk bevissthet med en annen tverrgående politisk retning som blir stadig viktigere i vår tid. Et annet bloggkollektiv verdt å følge med på, er de friske frøknene i FraüLei.

Og så er det Den selskapelige diskusjonsforening, da. Den fins som blogg, men det er det lukkede nettforaet på Facebook som per dags dato teller 3313 engasjerte kvinner i alle aldre og fra alle samfunnslag som er hovedarenaen. Gruppen fungerer slik at man må bli invitert av et eksisterende medlem for å bli med, men i prinisippet er den åpen for alle – vel, alle uten en penis, da. (Si gjerne fra om du ønsker å bli med i kommentarfeltet, så kan jeg legge deg til!) Her postes det daglig en rekke feministiske artikler, kronikker og saker, samt kvinnespørsmål om alt fra global kvinnesak til mensen, som debatteres heftig. Det er en kilde til utrolig mye kunnskap og fellesskap i hverdagen, og jeg tror den er en viktig kraft for den nye feminismen i Norge i dag.

Til sist opplever også de tradisjonelle kvinneorganisasjonene en real medlemsvekst for første gang på lenge – og medlemmene er gjerne yngre enn før, noe deltakermassen på den nylig avholdte Nordiskt Forum var et godt eksempel på. Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Norske Kvinners Sanitetsforening og miljøet rundt det feministiske tidsskriftet Fett er aktive som aldri før – for å nevne noen. Flere av disse er nå for øvrig gått sammen i en felles kvinnelobby, noe jeg tror er utrolig viktig og riktig. Også flere nye organisasjoner er for øvrig i full gang med feministisk aktivisme, som f.eks. Kvinneaktivistene, Stopp pornokulturen og Feministisk Forum.

Snakker vi så en tredje, nettbasert feministisk bølge her til lands? Jeg vil si det er en rimelig påstand. Og det er de politiske partienes ansvar å sørge for å lytte til alle disse engasjerte kvinnene og mennene, og ta feminisme, kvinnekamp og likestilling på alvor – også i den praktiske politikken og ikke bare i festtalene. Jeg og Kvinnegruppa i Oslo SV skal i alle fall gjøre vårt til  at det skjer.

feminist_takeover