En diktsamling til besvær

Prosjekt “Les og front dikt- og novellesamlinger” ruller ufortrødent videre, og sist ute var Juliane Rui med Systrer kan bli like gamle. Diktsamlingen er forfatterens andre, og den kom ut nå i høst på Samlaget. Og jeg – jeg hadde høye forhåpninger. Og hvorfor skulle jeg ikke det? Samtidslyrikk, skrevet av ung kvinne på nynorsk, utgitt på (sånn bortimot) favorittforlaget Samlaget. Alt stemte tilsynelatende. Men jeg var litt for optimistisk der, faktisk; samlingen skuffet.

Diktene er delt inn i tre deler; Likn ei speldåse, Fortøyinga og Reservat. Etter min mening blir diktene bedre for hver del, men det tar liksom aldri helt av likevel. Det er noe uforløst her, som jeg ikke helt får taket på.

Det verste er at jeg nesten ikke kan sette fingeren på hva jeg ikke likte så godt med denne diktsamlinga heller. Men jeg tror oppfatningen min blir såpass ullen nettopp fordi samlingen selv oppleves som det. Det kan godt være meg, altså. Men jeg fikk aldri helt til å forstå hva Rui vil si meg med disse diktene. Metaforene hennes oppleves som så personlige og introverte, at det er vanskelig som utenforstående leser å bli med på dem.

Nå kan uforståelighet i innhold etter mitt syn fint reddes inn av et vakkert, poetisk språk, nydelige bilder og lignelser, god rytme eller fascinerende lek med språklige konvensjoner. Alt dette gjør at lyrikk nettopp er så fint og annerledes enn annen lesning. Men med all mulig respekt; jeg finner lite av utpreget vakkert språk, finurlige rytmer eller særlig slående kreativitet i Ruis andre diktsamling. Og det er så synd.

Noen lyspunkt fins det, altså. Disse dikt(utdrag)ene syns jeg står fram og skinner litt for seg selv:

Konteksten her er et landskap skravert opp som et kart, og jeg ser så tydelig for meg denne hånden som retter opp landskapet med blyanten sin. Det er fint bilde, og jeg finner på en måte stemningen.

Hør på den fantastiske rytmen i dette diktet. Se symbolikken i en hviskelek som verken er lek eller hvisking. Og nyt enkelheten og følelsen disse ordene formidler. Dette er nok favoritten min, og om samlinga hadde hatt flere slike perler, hadde jeg vært storfornøyd.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er bare noe med den dykkermaska som ligger skylt på land som virkelig griper meg her. Jeg ser det av en eller annen grunn så sterkt for meg, og det oppleves som så intenst ensomt og stille. Vakkert gjort.

Sporadiske perler til tross; helheten holder ikke høyt nok nivå for å forsvare hele denne samlingen for meg. Det er leit, men sant. Igjen tar jeg forbehold om at det helt klart kan være meg som ikke skjønner greia, men nå er det jo også jeg som skriver denne omtalen på min egen vesle hobbyblogg, så det får vi alle bare leve med. Og jeg tror Juliane Rui kan komme med mye fint framover, altså. Potensialet er her.

Makrellmoro

Jeg har nettopp lest noe veldig, veldig rart. Men akkurat dét visste jeg jo i grunn før jeg startet på den godeste Morten Langelands diktsamling Æ Æ Å (Kolon Forlag, 2012). Det er vanskelig å beskrive en diktsamling om en makrell som noe annet enn rart. Men har den også noen andre kvaliteter, utover det å være rar? Mer enn å være sær konseptlyrikk? Joa.

Jeg vil slå et lite slag for to sjangre som slettes ikke vinner fram i den stadig mer kommersialiserte bokbransjen. De er de første som ryker når bokhandlene må kutte i utvalget sitt, og de er de siste som prioriteres på avisenes stadig færre litteratursider. Det er novelle- og diktsamlingene. Og det er to sjangre jeg alltid har vært glad i. Derfor kommer jeg fremover til å prøve å få lest mye dikt og noveller, og deretter omtale dem her på bloggen. Makrelldiktene til Langeland er først ut på diktfronten. Boka fikk jeg til bursdagen min fra supre, vakre Hanne-venninne, og jeg leste den i løpet av en times tid samme kveld. Diktsamlinger er med andre ord perfekt lektyre for den moderne, travle kvinne & mann. Første pluss i boka allerede der, altså.

Men – hva er egentlig dette for noe? Jo. Æ Æ Å er en diktdebut. Det er en kort, liten sak om makrellen i stimen, om individualisme og fellesskap. Den er skrevet på klingende sørlandsdialekt, som seg jo hør og bør når hovedkarakteren tross alt er en makrell. Den er delt inn i de fire delene “I byrjinga”, “Stimi”, “Asted i strauminga” og “Atterstimi”. Formen på diktene varierer som regel etter innholdet; skildringer av havet rundt, av landet, av lufta, er satt i relativt tradisjonell form med verselinjer og typisk lyriske grep som lydlikhet, allitterasjon og masse metaforer:

Vannmunn flomma

munnhell over

allfast grunn

Skillet mellom

land å hav

va vanntett

Når makrellen og makrellstimen har ordet, derimot, er diktene ofte i en form som minner om en stim, svømmemønster, bølger eller en faktisk fisk (se bildet over). Dette understrekes av at en masse hakeparanteser dukker opp på sidene, som lett assosieres med fisk svømmende i vann:

              >

         >

    >

millioner a hjerner

å bare ei kropp

æller

millioner a kropper

so bærer ei hjerne

Tematikken blir etterhvert lett å lese; dette er det vesle individets lengten etter å være noe unikt, noe eget, noe annet enn alle de andre i stimen. Makrellen vil bryte ut av det monotone – men trygge – fellesskapet som stimen er, være noe annet enn bare en del av en helhet. Alt rundt han er likt, alt er gjentagelser, alt er slekt og slik som før. Så han rømmer. Svømmer ut av stimen og ut i havet. Men han angrer seg, og spør: “Vil stimi ta mæ te sæ?”

Lydlikhet – og da særlig på vokalplan – er vel det aller oftest benyttede grepet i denne diktsamlinga. Det blir mye Æ, I, Å og A. Det gir en fin og glidende flyt i teksten, nesten som vannet og stimen selv, og det er nokså morsomt å lese. (Men jeg priser meg lykkelig over at jeg har såpass mange venner fra sørlandet, hvis ikke hadde jeg ikke skjønt et eneste ord, tror jeg.)

Oppsummert så er det mye rart her. Men det er mye vakkert også. Dette diktet liker jeg aller best:

Om jeg ble fascinert av denne diktsamlinga? Ja. Fungerer den som konsept? Ja. Likte jeg den? Tja. Det er litt vanskelig å si. Fordi dette er så usannsynlig sært. Og den er slettes, slettes ikke for alle. Men det jeg syns er det aller beste med denne boka, er at den i det hele tatt er utgitt. Det er flott at forlagene tør satse på et slikt mangfold at en merkelig diktsamling om en makrellstim får se dagens lys. Jeg håper det er rom for det rare i fremtidens litteratur-Norge også.

La stå; la gå, da!

Novellesamlinger har av en aller annen grunn ikke havnet særlig ofte i mine mange bokhyller. Et hederlig unntak er Frode Grytten, men den mannen er jo så genial at det nærmest er en forbrytelse å ikke ha lest ham. Vel. Det som kanskje er enda rarere oppi det hele, er at novellen alltid – fra jeg en gang på barneskolen lærte hva en novelle faktisk var – har vært min definitive favorittsjanger i egen skriving. Bare diktene er nesten like tallrike som novellene mine, og på pikerommet der hjemme på gården ligger det bunkevis med skrivebøker fulle av umodne og drømmende noveller, skrevet av en jente som ikke hadde opplevd stort av verden enda.

Men dette har jeg altså bestemt meg for å rette på fremover. Nå skal novellene nytes! Og førstekvinne ut, var nokså tilfeldig Ingvild H. Rishøi og hennes La stå, utgitt på Gyldendal i 2007 – og til særdeles gode kritikker. Novellesamlingen var Rishøis debutbok, og hun skrev den i en alder av 29. (Året eldre enn meg selv, altså.) Samlinga er nå ferdiglest og ferdigreflektert, så da gjenstår jo bare omtalen. Værsågod:

Samlingen består av de syv novellene “Det regner inn”, “Hilsen Julie”, “Jimmy sa”, “Kanskje for alltid”, “Alt som slutter på arie”, “Ariel” og tittelnovellen “La stå”. Nå kunne jeg jo bare sagt at novellene er av nokså varierende kvalitet, fra det helt glitrende til det relativt middelmådige, og så latt det være med det. Men dere kjenner jo meg. Jeg må jo skrive en skolestil hver gang jeg blogger, så her blir dere nok nødt til å lide dere gjennom en vurdering av dem alle sammen – om enn ikke like grundige. (Og gidder dere ikke det, så scroller dere bare ned til oppsummeringen. Det er helt, helt lov.)

Først ut: Det regner inn. Her må jeg først komme med en innrømmelse som har fått uforholdsmessig stor påvirkning på hvorvidt jeg likte denne novellen eller ikke. For det både gjorde jeg og ikke. Innrømmelsen er: Jeg misliker sterkt å lese radikalt bokmål. Denne snodige fobien har f.eks. sørget for at jeg og Lars Saabye Christensen aldri har fått et nært forhold. Jeg bare klarer ikke å lese “huet”, “preika”, “gæren” eller “bikkja”. Da får jeg “Pelle & Proffen”- og “Borgen skole”-følelsen med én gang. Og misforstå meg rett; jeg elsker både de filmene og den serien, jeg. Men det funker ikke i bokform for meg. Aldri gjort det. Så når frøken Rishøi nettopp benytter seg av en slik muntlig østkantoslostil i denne novellen, klarer jeg ikke like den så godt som jeg ville gjort ellers. Beklager. Det er ikke deg, det er meg. Men tematikken; den er fin, den. Det er Katarina og Lila, det er sterke vennskapsbånd i ungdomstida, det er de som går til grunne og de som blir igjen. Det er trist, det er ekte. Og det er en fin liten historie, fortalt rett frem og uten mye om og men. Konklusjon: Grei sak. Helt akseptabelt. Ikke favoritten, men absolutt lesbar.

Dernest: Hilsen Julie. Denne er rar, altså. Aller mest i formen. For denne historien fortelles ved hjelp av Julie – som befinner seg i familiehytta midt på vinteren – sine usendte brev til dattera, skriblet ned på en spiralblokk, samt opptegnelser fra henne selv og moren i hytteboka fra den gangen Julie selv var barn. Små fragmenter med tekst fra en nøkkelholder, et broderi på veggen og en peis kommer også med utfyllende informasjon. Alt vi får vite, får vi vite i bruddstykker; oppdelt og usammenhengende. Ja, det høres slitsomt ut å lese. Ja, det høres rotete og forvirrende ut. Men som det fungerer! For sakte, men sikkert nøstes fortellingen om Julie opp, fra barndomstid og fra voksenliv, til disse til slutt møtes i nåtiden. Og stemningen i alt er gjennomsyret av sårhet og savn, og avslutningen er like brå og ufullført som resten av teksten. Form og innhold er samskrevet til perfeksjon, og jeg er fortsatt målløst fascinert over at det er mulig. Jeg vil også lære meg å skrive sånn. Dette er altså så definitivt en av samlingens to absolutte høydepunkt.

Tredje novelle er: Jimmy sa. Og han godeste Jimmy, han sa mye, han. Dette er en av samlingens lengste noveller, og samtidig den jeg likte dårligst. Her forteller Jimmy livshistorien sin til en kvinnelig kollega på gravlunden hvor de jobber. Denne jenta får aldri sin egen stemme, alle spørsmålene hennes skjønner vi implisitt av det Jimmy svarer. Akkurat dette er ganske snedig gjort; det gjør at leseren kan tre inn i jentas rolle, og la Jimmy fortelle direkte til en selv. Og historien er forsåvidt interessant den; den handler om at Jimmy blir overbevist om at han er adoptert, og det som skjer i kjølvannet av denne “avsløringen”. Problemet er at jeg skjønte etter omtrent tre sider hvor dette bar hen. En novelle bør helst overraske, og her skjønte jeg tvisten altfor fort. Kanskje er jeg bare helt eksepsjonelt smart, men en mer sannsynlig forklaring er nok heller at Rishøi bommer litt i antydningens kunst her. Og nok en gang; her er det så mye Oslo øst-slang at man kan bli matt av mindre. Men all den tid det faktisk er en 22 år gammel gutt som snakker, blir fortellerstemmen forsåvidt både ekte og troverdig. Jeg bare får mark av å lese det. Igjen; det er meg, ikke deg. Likevel blir dette helhetlig sett uansett for enkelt og langtekkelig. Samlinga hadde vært sterkere uten denne novellen, faktisk.

Nummer fire er: Kanskje for alltid. Novellen er i grunn temmelig kort, men handlingen spenner likevel over hele fjorten år og forholdet som utvikler seg mellom den kvinnelige hovedpersonen og Jon. Og akkurat dette forholdet er ikke helt lett å bli klok på. Er de venner? Blir de kjærester? Er Jon helt normal? Hvem blir borte og hvordan? Her er det nesten som om Rishøi overkompenserer for tydeligeten i novellen før, ved å være så antydende at man nesten ikke skjønner noen ting i denne. Men jeg liker egentlig sånt. Jeg liker at forfatteren har en historie inne i hodet sitt, som hun bare delvis skisserer på papiret og slik gir leseren mulighet til å dikte videre selv eller prøve å lese tankene hennes og finne den skjulte meningen. Språket er nakent, enkelt og nedstrippet, noe som kler historien godt. Jeg syns denne novellen er i samlingens øverste sjikt. Den er god, og ikke minst svært sjangertro.

Den femte novellen er: Alt som slutter på arie. Det er samlingens aller korteste, på kun seks sider. Den handler om den vesle jenta som må fjerne blindtarmen, og som i narkosen drar til baksiden av månen (en fiffig referanse til Pink Floyds “The dark side of the moon”, som det kommer frem av teksten etter hvert). Dette viser seg å få en alvorlig konsekvens i voksenlivet, og med denne underforståtte avsløringen avsluttes novellen. Her er teksten poetisk og nærmest musikalsk. På så få sider er fortellingen nødvendigvis også fryktelig fortettet, og jeg syns Rishøi er enormt god på akkurat det. Så dette er bra, dette liker jeg.

Nest siste novelle er: Ariel. Her blir en enkelt feriedag i Spania – som også forteller en langt større historie – beskrevet av hele fire ulike personer med hver sin synsvinkel på tvers av alder, nasjonalitet og personlighet. Og Rishøi har ingen problem med å skille dem fra hverandre. De har hver sin unike stemme og det gir troverdighet. Her er moren og hennes syke (og deprimerte?) datter fra Norge, her er den marrokanske hotellrenholderens datter som elsker å stupe og dykke i bassenget og her er Paco, en spansk, ensom bartender på nattevakt. En dramatisk hendelse skaper en ny dynamikk mellom disse personene, og plutselig rykkes de ut av ensomheten og finner relasjoner de ikke forventet. Også her er formen relativt eksperimentell; samtaler referes av begge partenes synsvinkel mens de pågår, små brokker av tanker og tekst fra alle fire bidrar sammen til å skape fortellingen. Hver for seg er de bare én stemme; sammen utgjør de en helhet. Akkurat det samme som skjer i selve historien. Igjen; form og handling i perfekt symbiose. Det er lite annet enn imponerende. Dessuten skriver Rishøi sin vakreste skildring i nettopp denne novellen:

…nei, eller, jeg har ofte tenkt på øynene hennes. Sånn de var før, små soler under meg. Og sånn de er nå. Som en parafinlampe, skrudd ned på sitt laveste.

Sier ikke de få ordene så uendelig mye? Det er dyktig gjort. Dette er dermed den andre av favorittnovellene min i boken. Definitivt.

Sjuende og siste novelle er: La stå. Her møter vi igjen Katarina, fra den aller første novellen. Hun er nå blitt voksen og lærer. Og hun treffer Lila igjen. I alle fall på en måte. I denne ganske korte avslutningsnovellen skjønner vi mer av forholdet mellom dem som unge, hvor spesiell Lila var for Katarina. Det er en melankolsk liten fortelling og hadde det ikke vært for den radikale bokmålen (åh, hvorfor?) hadde dette vært veldig vakkert. Igjen er teksten nedstrippet, igjen får minner dominere handlingen. Alt i alt en av samlingens helt greie bidrag, og siden den er en (løs) fortsettelse av startnovellen, rammer disse to sammen inn resten av boka. Det er et godt grep. Det skaper struktur og avslutning, noe som ellers naturlig nok kan være utfordrende i en novellesamling.

Sett under ett, er det åpenbart at Rishøi lykkes aller best når hun er eksperimentell i formen, når selve skriveteknikken, perspektivene og synsvinklene blandes, og hun tvinges til å forkorte og fortette budskapet i korte, usymmetriske avsnitt. De mer ordinære fortellingene har hun etter min mening temmelig blandet suksess med å få til, og de ender opp med å havne midt på treet eller litt under. Men akkurat dette kan egentlig helt fint tilgis når det fins to slike novelleperler her inne, som skinner så sterkt at de i seg selv er nok til å forsvare samlingen som helhet.

Kort oppsummert; denne novellelesetesten gav mersmak. Jeg vil ha mer. Mye mer.

Og så skal jeg jammen skrive noen flere selv også, som kanskje kan få bo her på bloggen heller enn i skrivebordsskuffa denne gangen.

Linnéa versus Sofi

Dette blir en bokomtale litt utenom det vanlige. Kanskje mer som et bokessay, egentlig. For jeg oppdaget plutselig at jeg har glemt å skrive om Sofi Oksanens Baby Jane (Forlaget Oktober, 2011) som jeg leste i sommer, og i går ble jeg ferdig med Linnéa Myhres Evig søndag (Tiden Norsk Forlag, 2012). Og da fikk jeg en kjempeidé; jeg kan jo skrive om dem begge og vurdere dem opp mot hverandre!

Ok. Det er ikke helt rettferdig å vurdere en debutant som Linnéa mot en prisvinner – og nærmest veteran i sammenligning – som Sofi. Det må dere ta med som et premiss, altså. Men tematikken; den er jo ikke akkurat helt ulik. Vi snakker depresjon, ensomhet, en ung kvinnes forfall og behovet for å stenge seg inne og rømme fra livet der ute. Derfor sammenstillingen. Derfor fellesomtale. Men med et noe ulikt litterært utgangspunkt, så klart. Men; nå er Baby Jane bare Sofi Oksanens andre roman, da. Skrevet i 2005, kun to år etter debuten Stalins kyr. Så med det i mente, kan jeg jo argumentere for at Sofi også var nokså fersk forfatter da hun skrev denne boken. Og tatt i betraktning at Linnéa har vært aktiv blogger i flere år, har jo hun også skrivetreningen sin på plass. Så kanskje de stiller litt likere enn det kan se ut som?

Vel, det var min akademiske hang til å nyansere, forsvare og begrunne. Nå begynner selve moroa.

For å ta det som er mest ulikt først – med unntak av to så ulike omslag som det omtrent er mulig å få i fargevalg og font – starter jeg med den ytre handlingen, eller selve historien om du vil. Det skjer unektelig temmelig mye mer i Sofis bok. Det er flere karakterer, det er mer dynamikk. Her dreier handlingen seg rundt det etterhvert nokså dysfunksjonelle forholdet mellom jeg-personen og Piki, Helsinkis cooleste lesbe, og alt det de finner på, enten det nå er heftige og intense kjærlighetsutrykk eller driftingen av et telesex-firma. I tillegg trekkes mange bipersoner inn, særlig Bossa, Pikis allstedsnærværende eks, samt Joonatan, som jeg-personen etterhvert rømmer inn i et fornuftsforhold til. I bokas første del befinner man seg også ofte i et pulserende, ungt lesbemiljø, med drikking, sjekking og sex. Hos Linnéa derimot, skjer det.. ingenting, egentlig. Og det er vel nettopp det hun har blitt kritisert for også, av de som ikke har fått vekket den helt store interessen av boken hennes. I Linnéas bok handler det mest om Linnéa. Og litt om psykologen Finn og mammen hennes. Ja, og så Twitter da, Linnéas småforsømte fugl. Men det meste av selve handlingen utspiller seg i et temmelig begrenset fysisk område; Linnéas leilighet i Kirkeveien eller på Majorstua på jobben eller hos psykologen  – og veien frem og tilbake dit. (For de som ikke er så kjent i Oslobyen; det er ikke sånn særlig langt fra Kirkeveien til Majorstua.) Av og til er hun også i hjembyen Molde, men det hører til sjeldenhetene. Som oftest venter, sover eller gråter Linnéa – mens hun sulter seg og håper at dagen snart skal ta slutt.

Dessuten er formatet, synsvinkelen og fortellerteknikken selvsagt ulike. Baby Jane er en klassisk oppbygd roman, ren fiksjon og med oppdiktede karakterer. Dessuten; selv om jeg-personen forteller, handler historien egentlig mest om Piki. Slik blir vi kun kjent med selve hovedpersonen i fortellingen gjennom en annens blikk, en annens desperate tanker og grenseløse følelser for henne. Det skaper på samme tid både distanse og en intens sympati for Piki, fordi vi opplever selvdestruksjonen hennes gjennom øynene til hun som elsker henne. Da gjør det ekstra vondt. Da blir det en dobbel sorg, for vi syns synd på dem begge. Og på den måten blir karakteren og smerten hennes faktisk vel så tydelig og troverdig som hos Linnéas ekte karakter i dagbokromanen Evig søndag.

Og nettopp denne “dagbokromanen” er et litt merkelig konsept. For det er jo vitterlig ingen roman, dette. Det er en selvbiografi om et år av Linnéa Myhres eget liv. Hvorfor forlaget likevel velger å kalle det en roman, er ikke godt å si, men det er vel ikke utenkelig at en roman vanligvis vil selge mer enn en dokumentar. Vel. Dagboka/bloggboka/ikke-fiksjonsromanen fungerer uansett ganske godt som format, syns jeg. Uavhengig av hva Tiden velger å fronte den som. Linnéa er jeg-et, hun forteller alt og hun benytter en “stream of consciousness”-teknikk som lar oss dele alle de tunge, rare, bitre, sinte og irriterende tankene hennes etterhvert som de kommer. Det er et godt grep, for her fins det jo knapt handling utenom det som faktisk foregår inne i hodet til Linnéa selv.

Og akkurat her ligger nok grunnen til at du enten vil like denne boka eller kjede vettet av deg når du leser den; finnes du ikke interessert i verken depresjon eller anoreksi, eller i Linneá som person eller bloggfenomen, får du lite utbytte av å lese den. Da vil du nok heller bli irritert, oppgitt over tafattheten og muttheten Linnéa omgir seg med, bli lei av all sutringen og etter hvert få lyst til å riste i dama og rope “ta deg sammen!”. Det er bare det at en deprimert person aldri bare kan “ta seg sammen”. Og det hjelper ingenting å rope og kreve. Det er rett og slett veldig lite som hjelper av noe som helst, utenom medisinering, terapi og en genuin vilje hos den syke til å bli frisk selv. Og det vil jo ikke Linnéa. I alle fall ikke fra anoreksiaen, og den henger jo tett, tett sammen med depresjonen. Som hun skriver selv; “Bra er synonymt med frisk, og frisk er synonymt med tykk, og forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv.”

Så i motsetning til Piki, som man jo også godt kan bli frustrert over, men som man gråter for når hun til slutt er i ferd med å gå til grunne, er det slett ikke sikkert du greier å få sympati i det hele tatt med Linnéa. Kanskje trenger man å vite hva depresjon er, kanskje trenger man å ha gjemt seg under dyna for verden, lengtet etter søvnen som kan ta deg bort fra alt, eller ha sultet seg gjennom noen måneder av sitt liv for å skjønne hvem hun egentlig er og hvor stor makt det har dette som kontrollerer henne.

Men altså: Tematikken. Det er jo nettopp den som altså skaper likhetstrekkene i disse to romanene. Det er depresjon, det er isolasjon, det er selvsulting. Linnéa fordi hun vil bli tynn og fordi hun hater sin egen kropp, Piki fordi hun har angst og ikke tør gå ut og kjøpe sin egen mat. Begge sliter med seg selv og forholdet til andre. Begge har et rykte utad som ikke stemmer overens med den de virkelig er. Det er mye selvforakt, mye selvmordstanker. Det er mye.. vondt. Så ikke les noen av disse bøkene hvis du ikke er forberedt på intens destruktivitet. Ikke les dem på en dårlig dag.

Hva så med språket? Begge bøkene er skrevet i en uhøytydelig, nærmest rå stil. Men begge uten å overdrive. Det er vel nokså åpenbart at Sofi Oksanen har langt større litterære gaver enn Linnéa Myhre, altså, men jeg liker den ujålete måten begge skildrer på. Jeg syns rett og slett Linnéa også er en dyktig skribent, og jeg håper hun vil skrive mer. Virkelig. Og gjerne noe med mer handling, for når hun forteller om besteforeldrene sine, særlig om når bestemoren blir innlagt på sykehuset med kreft, mens hun selv er tvangsinnlagt der for å legge på seg, fins det nære, gode skildringer. Det kler henne langt bedre enn den hatefullheten hun har vært kjent for på bloggen sin.

Nå har jeg vel skrevet sånn omtrent en avhandling, men hva syns jeg da? Hvem vinner duellen? Det blir nok Sofi. Jeg gråt av Baby Jane. Det gjorde jeg ikke av Evig Søndag. Men jeg mistenker at det er mest fordi den rett og slett ble for.. hverdagslig for meg. Den var full av sånt som jeg kjenner fra før. Så jeg skjønte den helt fint. Og likte den. Men jeg ble ikke sjokkert, trist eller frustrert av Linnéas selvsabotasje og håpløst usunne tanker. Jeg har tenkt dem selv. De er vanlige for meg. Men Piki; hun går virkelig under, hun. Hun går helt under, og det er så ufattelig unødvendig.

Det er så ufattelig unødvendig at vi kvinner er nødt til å gå under fordi man må være dødssyk av anoreksi for å bli kåret til landets mest sexy kvinne og fordi man aldri egentlig får lov til å bare være den man nå en gang er født som.

Kunsten å skrive om kunsten å være kvinne

Jeg lovet dere en bokomtale, gjorde jeg vel ikke? Og som en kvinne som holder sitt ord, så får jeg vel bare levere, da!

Ikke overraskende er det Caitlin Morans Kunsten å være kvinne jeg skal skrive litt om i dag. Jeg ble ferdig med den sånn cirka akkurat nå, så da skal dere få førsteinntrykket levert ferskt.

Caitlin Moran – Kunsten å være kvinne

Jeg har jo allerede nevnt boka før her på bloggen, og som jeg sa da; det er utrolig forfriskende å lese en morsom og uhøytydelig bok om feminisme, skrevet av en vittig, skarp gladfeminist. Jeg er selv feminist, har liksom bare alltid vært det, og kommer for alltid til å ønske meg et likestilt samfunn – til det beste for begge kjønn. Jeg leser antakelig over gjennomsnittet mye likestillingslitteratur, som for det meste enten er sterkt politisk vinklet eller rimelig akademisk. Så dette var.. noe annet. Virkelig. Men jeg likte det!

Boka kom ut i 2011 i England, mens den ble gitt ut på norsk av Gyldendal i år. Jeg tror nok at en del av poengene og punchlinene kommer bedre frem i den engelske utgaven enn den norske oversettelsen klarer å formidle, men den er fortsatt morsom altså.

Romanen beskrives som delvis selvbiografi, delvis kamprop. Det er en treffende beskrivelse. Moran bruker sin egen barndom, oppvekst, pubertet og voksenliv som en illustrasjon til alt det en kvinne må finne seg i, lære, utfordres av og plages med, i alt fra hårfjerningstvang, minimale truser, seksuell trakassering, morsrollen og kampen mot aldringen. Nå er nok Moran et særtilfelle på mange måter, både i engelsk og særlig norsk kontekst. Hun vokste opp i fattige kår og måtte svært tidlig ut i verden for å klare seg selv. Når det er sagt, har hun gjort seg erfaringer de aller fleste av oss med mer østrogen enn testosteron i kroppen vil kjenne seg igjen i. Så kort sagt; metodikken funker. Og ikke minst er det festlig lesning. Dama er dronninga av overdrivelser, absurde analogier og elsker å snakke i STORE BOKSTAVER – både symbolsk og bokstavelig.

Språklig sett er ikke dette noen litterær høydare, altså. Misforstå meg rett; teksten har en velfungerende muntlig tone, den er slagkraftig, vittig, personlig og uhøytydelig. Men ikke forvent deg noen språktekniske virkemidler eller gjennomtenkte formuleringer. Dette er ei dame som skriver fra levra. På godt og vondt. Konklusjonen er vel at formen passer innholdet. Dette er lettbeint drøfting av beintunge temaer. Boka skal passe for alle, og språket sørger for at det gjør den. Budskapet slår nærmest bokstavelig talt gjennom til oss fra boksidene.

Caitlin Moran & boka (Foto: Rex)

Baksideteksten kan fortelle oss at feminisme er altfor viktig til å bli overlatt til akademikere og intellektuelle. Tja, jo. Det er vel et poeng i det. Så i denne boka er det absolutt mer pragmatisme enn prinsipp, og jeg tar meg ofte i å tenke at Moran går litt vel langt i den første retningen. Av og til har jeg problemer med å skjønne hvorfor noe skal være helt greit, mens andre ting absolutt ikke er det – selv om det er snakk om nyanseforskjeller etter min mening. Men ok; kanskje har det blitt litt vel mye prinsipp i kvinnekampen opp i gjennom årene, kanskje er det tid for litt pragmatisme og hverdagsfeminisme. Kanskje er det faktisk sånn vi får med oss kvinnen i gata på å endre de fortsatt skjeve maktforholdene og de håpløst, gammeldagse strukturene som legger hindringer i veien for både kvinner og menns frihet til å være som de vil være, se ut som de ønsker å se ut og velge det livet de selv vil leve. Kanskje. I så fall håper jeg denne boka gis ut som klassesett til alle landets ungdomsskoler. Fjortisjentene hadde fått en litt lettere vei mot tilværelsen som voksen kvinne da, tror jeg. For som Caitlin Moran sier selv;

(..) hvis alle historiene i denne boken ble slått sammen til én eneste åpenbaring, er det dette: bare… å gi blaffen i alt våset. Blåse i de såkalte “problemene” det skal innebære å være kvinne. Nekte å se dem som problemer i det hele tatt. Ja – etter at jeg fikk min gigantiske feministiske oppvåkning, førte det til at jeg… begynte å gi fullstendig blaffen.

Eller som min gode kollega ofte siterer, fra sin sønns kompis som hadde følgende råd til en veldig flink pike med veldig flink-pike-syndrom: “Dude! Du må lære deg å slapp’a vettu!”

Syndefall – en neglebiter av en krim

Paal Pettersen debuterer denne høsten på Juritzen forlag med krimromanen Syndefall, og samboeren har vært redaktøren hans. Dette sier jeg fordi dere da kan anklage meg for å være litt partisk (noe jeg ikke kommer til å være) og fordi jeg dermed naturlig nok har fått boka gratis fra forlaget, og jo kan tenkes å være påvirket av nettopp det (noe jeg ikke er). Men da var det i alle fall sagt.

Jeg leste leseeksemplaret i forrige uke, og i dag fikk jeg boka i hardbackversjon. Den kommer i butikken den 22. august, og – *spoiler alert* – da er det bare å gå og kjøpe den. Virkelig.

Men nå: Til omtalen.

Paal Pettersen – Syndefall

Handlingen foregår sånn omtrent slik:

Tett oppunder jul blir Oslo hjemsøkt av en seriemorder som ikke eksisterer – på papiret i alle fall. Han får raskt tilnavnet “Mannen med ljåen” i media som følge av sin avrettingsmetode, og politiet prioriterer saken på topp.

Ansvaret for etterforskningen går til den ambisiøse etterforskeren Jeremias Jensen, som prøver å leve opp til sin beryktede politifar. Sammen med sin indiske kollega, Dharrie Maharaj, setter han i gang med å prøve å løse saken. Det blir ikke lett. Politiet har få spor å gå etter. Men gjerningsmannen har skrevet bibelsitater i blodet på åstedene. Disse må analyseres, og til det får Jeremias hjelp av den gamle psykologiprofessoren Roman Atterdag, en gammel venn av familien. Til tross for advarsler og pålegg fra ledelsen om å ikke samarbeide med Atterdag, som ble sparket ut av politiet på grunn av kriminelle handlinger, klarer Jeremias med hans hjelp å forstå bedre hvem morderen er og hvor han kommer fra – og mer av motivene bak de bestialske drapene. Men resten av politiet er uenig i vinklingen, og fra toppen settes en ny etterforskningsleder inn. Nå må Jeremias og Dharrie, flankert av gamle Samuelsen, kjøre sitt eget løp.

Etter hvert oppdager Jeremias at han ikke bare etterforsker saken, han er også en del av den selv. Jeremias’ far, politihelten, viser seg å ha sine svin på skogen. Det blir etterhvert klart at Atterdag har en agenda. Og det har også ”Mannen med ljåen”…

Saken fremstår som et puslespill, og for hver brikke som faller på plass blir saken mer og mer personlig for Jeremias. Til slutt er han fanget i et kappløp med tiden, og et spill som kan koste ham alt.

“Det er lys i bua,” hvisket han intenst. “Jeg tar ham ut.” Jeremias hørte Dharrie ta i en dør etterfulgt av seigpint knirking. Han brant etter å rope en ny advarsel, men samtidig var han redd for å distrahere ham eller avsløre ham. Før Jeremias fikk tatt en avgjørelse, lød et forbauset rop som ble avbrutt av et bløtt dunk. “Dharrie!” Jeremias grep om radioen med begge hender. Alt han hørte, var tung pusting blandet med et virvar av lyder. Så ble alt stille. Selv den statiske sprakingen var død.

Og hva er dommen? Jo:

Dette er god krim. Ordentlig god krim.

Pettersen er åpenbart skrivekyndig, vi blir godt kjent og får sympati med både Jeremias og Dharrie, og jeg liker de parallelle historiene som sakte, men sikkert nøstes opp i boka. Her er det tjukt med referanser, både religiøse, historiske og kulturelle, og det er tydelig at forfatteren er en belest mann. Noen ganger blir det kanskje litt i overkant av lignelsene, men det funker for det meste glimrende.

Jeg liker sånne gåter hvor leseren får hint og informasjonsbiter man selv kan tolke og sette sammen til teorier. Jeg var sikker på at jeg visste hvem morderen var mer enn en gang. Men slik var det jo så klart ikke. Denne krimhistorien overrasker helt til det siste, og den siste dagen jeg satt og leste klarte jeg knapt legge fra meg boka. Jeg bet nesten negler, bladde og leste så fort jeg kunne. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk!

En eller to krimklisjeer for mye skal jeg innrømme at det er her, men det er fullt tilgivelig i en debut. Og krim er jo sjangerlitteratur; noen tøffaspolitimenn, pene, blonde damer og problemer på privaten må man jo ha med. Det som derimot fungerer ypperlig, er karakteroppbyggingen av Jeremias, og han settes i denne boka som en krimhelt som kan gjøre både en og fem comeback – minst. Her er det bare å vente på fortsettelsen, med andre ord. Og ikke minst: kred for å la en av hovedpersonene være noe annet enn en etnisk norsk nordmann, for en gangs skyld. Det har jeg kun opplevd i én krimbok før; Tigers egen Mr. Mike.

Det eneste som hindrer meg fra å gi denne krimromanen toppkarakter (selv om jeg som den observante leser har fått med seg verken ruller terningen eller deler ut karakterer i mine anmeldelser), er faktisk bare én eneste ting. Jeg skulle ønske vi fikk noen flere turer inn i morderens hode. Det kommer noen glimt i løpet av historien, men da jeg var ferdig hadde jeg en aldri så liten “var det alt?”-følelse når det kom til skurken sjøl. Han hadde blitt bygd opp så til de grader gjennom fortellingen at jeg nesten ble litt snytt av å ikke bli mer kjent med ham. Da hadde han faktisk blitt en enda frykteligere figur. Nå ble han mer som en tegneserieskurk; en slik som blir så fjern for leseren at han nærmest blir ufarliggjort. Nå er det for så vidt en grunn til at selve morderen ikke nødvendigvis trenger å spille selve hovedrollen i saken altså, men en anelse mer innsikt og kjennskap til karakteren hadde ikke vært dumt.

Når det er sagt; akkurat dette var i grunn det eneste jeg hadde å sette fingeren på. Jeg er ingen krimfan sånn til vanlig, men denne boka slukte jeg rått og den var enormt spennende. Er du glad i krim, er det ikke tvil om at dette er en av høstens must haves.

Kos deg.

Mandag & bokanmeldelse

Da ble det mandag igjen. Helt okei det, når man endelig har fått kolleger tilbake på den folketomme, feriestille gangen. Nå ble det definitivt litt kjekkere å komme på kontoret igjen!

Helga har kort oppsummert foregått sånn cirka slik:

Hurra, fikk endelig bok 2 av Song for Eirabu!
Var på lørdagstur til Grünerløkka, tuslet langs elva både dit og tilbake, og spiste vilt god is på Markeveien Vin- og Mathus.
Dro en tur til Lillestrøm på hemmelig oppdrag og spiste banansplitt i sola.

Dessuten leste jeg ferdig Ingvild Holviks Lykkefeltet, og den tenkte jeg rett og slett å gi en kjapp anmeldelse av til dere! Boka kom ut på Samlaget i 2010, og er på 137 sider.

Foto: Sofasatan på Flickr

Jeg hadde denne boka som “Boken på vent”, og hadde dermed rimelig høye forventninger til den. Om den innfridde? Joa, ganske! Men ikke fullt ut.

Hovedpersonen Stine er psykologistudent og har flyttet på hybel til Bergen sentrum, men blir nødt til å tilbringe eksamenstid og jula hjemme i barndomshjemmet, sammen med faren og storesøster Gry. Gry er blitt hentet hjem fra studiene i Tromsø av faren deres, mot sin vilje. Hun er nemlig deprimert, og trenger tilsyn. Men hvordan kan Stine være god søster, venn og psykolog og gi omsorg til en storesøster som ikke vil ta i mot? Som om det ikke var nok, har ikke Stine særlig mange venner. Faktisk bare ei. Men hun er blitt sammen med Ståle. Og han er det ikke lett å vite hva egentlig vil.

Mer av handlinga kan jeg i grunn ikke si så mye om, uten å røpe for mye. For dette er en kort og fortetta roman, der handling og tidsperspektiv er begrenset til et nødvendig minimum. Det er dynamikken mellom hovedpersonene som teller. Og der er det jo litt å ta av, med alle de følelsene og hemmelighetene som svirrer rundt mellom dem.

Men jeg er litt i tvil om Holvik egentlig lykkes helt i å spille frem alt hun ser ut til å ville formidle mellom menneskene sine. Det blir litt lite plass til hver enkelt, litt for lite tid til å gå i dybden. Det jeg syns fungerer best, er definitivt skildringen av hvordan det er å være familie rundt en deprimert, som verken klarer å gi eller ta i mot. Det kan nok være både fint og nyttig for flere å lese om. Men jeg skulle ønske Gry kunne fått en sterkere stemme og en større rolle i boka. Det ville etter min mening hevet historien mange hakk.

Den språklige kvaliteten er heller høyere, syns jeg. Grepet med å ikke skille ut replikker med taletegn, men bare la de gli inn som en del av teksten fungerer godt, og knytter handling og dialog mellom karakterene enda tettere sammen. Nynorsken er enkel, men fin, og flyter bra. Det er mye metaforbruk og språklige bilder som funker, og det er tydelig at Holvik virkelig kan å skrive.

Boka er som sagt på knappe 137 sider. Det er jo ikke særlig mye. Og jeg må innrømme at jeg mener historien hadde hatt godt av 10-20 sider ekstra mot slutten. Det er litt vel mye som forblir hengende i luften, forblir uavklart. Relasjonen mellom søstrene, som nok er hovedtema for Holvik i denne romanen, er det som gis den mest naturlige avslutningen. Men det manglet liksom litt før jeg ble helt ferdig med historien i hodet mitt. Jeg vil vite litt mer. Det er helt greit med åpen slutt altså, men det bør jo hvertfall være en slutt der.

Alt i alt er dette en romane jeg likte, altså. Den tar for seg viktige tema, er godt skrevet og engasjerer. Så du kan trygt lese den. Men jeg sitter og tenker at denne boken gjerne kunne vært enda større. Både fysisk og innholdsmessig.

God mandagskveld!

Les hvis du kan. Gråt hvis du må.

Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Helga Flatland er akkurat like gammel som meg. Hun har allerede skrevet to romaner. Og debuten er en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Boka ble gitt ut på Aschehoug i 2010, til gode kritikker. Den ble omtalt som viktig, velkomponert og og vellykket. Legg til at den tar for seg samfunssbrytning i ny tid, skjebner som trenger mer enn det bygda kan gi dem og valget om å bli med i dagens krigsoperasjoner, og du får en historie som kryper under huden din fra første setning.

14. juni 2007 og alt er forandra. Det luktar sterkt og kvalmande frå garden til Hallvard og Karin. Og nå kan eg ikkje lenger klage, kan ikkje gå dei få skritta over tunet, gå opp trappa til den kvite inngangsdøra og banke på. Eg ville ikkje klart det – gå den opptråkka stien over tunet som om alt var som før, som om ingenting hadde hendt. Noko har hendt, ei tung sky har lagt seg mellom fjella og drepe alt liv.

Det er fire hovedpersoner i denne nokså korte romanen. Hver av dem har sin stemme, sin fortelling. Man får ikke mer enn rundt førti sider å bli kjent med dem på; Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Men det er nok. På de om lag førti sidene skildres livsløp, lengsler, tap, seire, smerte og ikke minst kjærlighet. Til ektefelle, til søsken, til naboer, til venner – til en man håper å få kalle kjæresten sin. Raskt får man som leser empati og godhet for dem, og man vil så gjerne at alt skal gå godt for dem til slutt. Men nå er ikke dette en bok med happy endings.

Å skrive romaner med forskjellige fortellerstemmer er ingen enkel kunst. Troverdigheten svekkes om stemmene blir for like, for preget av forfatteren selv. Dette skjer aldri hos Helga Flatland. For det første lar hun annenhver person fortelle på bokmål og nynorsk. Dette fungerer svært godt, siden hun behersker begge målformene ypperlig. I tillegg er tonen hos de ulike stemmene på hvert sitt vis personlig og unik akkurat for dem. Måten de tenker og snakker på, hva som opptar dem, hvordan de handler og omgås andre; alt blir en del av den karakteren vi blir kjent med og engasjeres i. For det tredje flettes fortellingene utrolig godt inn i hverandre, og man skjønner mer og mer av alle etter hvert som de andres stemmer gir nye perspektiver til hendelsene vi allerede har lest om. Det er dyktig gjort.

Handlingen dreier seg overordnet sett om skjebnen til tre klassekamerater fra bygda. Først møter vi Tarjei, som skal ta over gården, men gråter hver gang oksene sendes til slakt. Han finner etterhvert ro og en karrieremulighet i militæret, og sammen med to andre gutter fra klassen bestemmer han seg til slutt for å verve seg til krigen i Afghanistan. De kommer aldri tilbake igjen. Jon Olav er Tarjeis nabo. Da guttene omkommer, prøver han å hjelpe de sørgende foreldrene på nabogården som best han kan. Samtidig må han ta seg av sin egen sønn, som går totalt i oppløsning da dødsbudskapet om de to år yngre guttene kommer. Jon Olav begynner å spørre seg om hvorfor. Så får vi lære Karin å kjenne, Tarjeis mor. Hun kommer som inngiftet byjente til gården, og er først helt avhengig av mannen sin, dernest datteren, som hun blir fullstendig oppslukt av når hun kommer til verden. Tarjeis tilblivelse blir helt annerledes for henne, og forholdet dem i mellom blir aldri som med datteren. Det er tydelig at Karin sliter med krefter inne i seg selv. Til slutt er det Trygves historie vi får. Han er en outsider i klassen, og kikker ned på bygda gjennom en kikkert fra foreldrenes hus oppe i åsen. Trygve har en hemmelighet som gjør ham annerledes, en hemmelighet ikke bygda kan få vite noe om. Ikke før han kommer hjem fra Afghanistan. Noe han aldri gjør.

Mer vil jeg ikke røpe, for nå forventer jeg i grunn at dere allerede er på vei ut døra for å kjøpe boka.

Nyt den. Du blir lei deg når siste side er lest.

 

Vinterperle om sommeren

Jeg liker å finne bokperler på salg. Gjerne slike jeg ikke visste om fra før. Vinterhjerte av Siri M. Kvamme er en slik.

Boka kom ut i 2008 på Cappelen Damm, og jeg plukka den opp på Storosenteret en dag for noen uker siden, mest fordi omslaget var så vakkert.

Og vakker var virkelig boka også.

Den er skrevet med en nerve og en presisjon som er få forunt å mestre. Nynorsken er sart og sår, samtidig sterk og sanselig. Ikke en setning er overflødig, verken språklig eller handlingsmessig. Intensiteten sitter i hver side.

Bamsen til Marte ligg på golvet, ei lita bok og ein sokk. Det ser ut som ein åstad for ei kriminell handling. Og det er jo akkurat det det er. Mordaren bur iblant oss. Han er her akkurat no. Les godnatthistorie for sonen min.

For morderen er mannen til den eldste av de to søstrene boka handler om. Paret har nettopp mistet den vesle datteren sin, og det var faren selv som rygget over henne ved et uhell. Han må prøve å takle den enorme skyldfølelsen på toppen av smerten og tapet. Hun må prøve å overvinne hatet hun nå kjenner mot mannen hun elsker. Eller elsket.

Veslesøsteren, bokas andre hovedperson, bor i overetasjen i huset til storesøsteren og familien hennes. Hun har alltid levd i skyggen av søsteren, stått på avstand og betraktet livet hennes. Den grufulle dagen da ulykken skjer står hun også utenfor, og ser alt. Ser den røde lua og den rosa boblejakka. Ser at hun sitter på huk bak bilen og gjemmer seg. Hun kunne ha reddet dem alle. Men hun rekker det ikke.

Tapet driver dem alle på flukt. Storesøster Liv rømmer inn i et desperat erotisk forhold til mannen Endres bestekamerat, Endre selv rømmer inn i skogen og hogger og hogger ved, og veslesøster Lea finner trøst hos hestene sine – og etter hvert hos Endre.

Boka berører de sterkeste følelsene i oss mennesker; sorg, tap, kjærlighet, svik, begjær og sjalusi. Men den blir aldri banal, aldri svulstig. Det ekte og nøkterne språket holder historien nær og troverdig. Boka bare drar deg inn og holder deg fast i dette kalde vinterlandskapet, hvor ingenting noen gang vil bli som før igjen.

Og slik er jo livet. Alt endrer seg.

 

Vinterhjerte – Siri M. Kvamme

Forfattermannen min sitt Fuglehotell

Det fantastisk fine leseeksemplaret av Fuglehotellet.

Den gråspetta fuglen svever i runde etter runde over den
smale bygda som ligger i bunnen av den svarte kjelen,
skapt av omkransende stupbratte fjell.

Siden jeg kaller meg en forfatterfrue er det kanskje ingen overraskelse av mannen i livet mitt er forfatter. Han heter Tiger Garté, og han kommer til høsten ut med sin tredje roman; den vakre boka Fuglehotellet.

Fuglehotellet er ei bok du ikke kommer til å glemme med det første. Jeg burde vite det. Jeg har lest den omtrent 5-6 ganger i sin helhet og har også vært så heldig å få hjelpe til med å utvikle denne nydelige og nære historien. Det har vært en helt unik prosess å være med på; det å få være med på den vanvittige jobben det er å skape ei bok.

Jeg var allerede helt bergtatt av førsteutkastet, husker jeg. Språket var så levende, minnene så varme. Det var så tydelig at denne boka var en kjærlighetserklæring til en som har betydd så utrolig mye for Tiger. For den handler om bestefaren hans. Historien er basert på Tigers egen barndom.

Boka handler om sytten år gamle Tor som reiser til Sunndalsøra, bygda hvor besteforeldrene har bodd hele livet, og tar seg sommerjobb på Verket der inne. Der jobbet bestefaren, Bår Meldal, i hele sitt voksne liv. Nå har Bår vært død i fem år, og Tor kjenner på at han aldri riktig fikk lære bestefaren sin å kjenne ordentlig og heller ikke har fått klarhet i hva som riktig skjedde den gangen han døde. Sommeren på Verket blir utfordrende på mange vis, og Tor må kjempe for å klare hverdagen i det barske miljøet. Samtidig, gjennom de mange fortellingene til Bårs tidligere arbeidskolleger, skjønner Tor at det er mye som har blitt holdt skjult for ham. Sommeren på Verket skal vise seg å bli ei reise gjennom vonde realiteter, som har formet Tor uten at han har vært klar over det selv. Før nå.

Boka veksler mellom nåtid, Tors barndom og livet til Bår og kona Lily. Vi lærer hovedpersonene å kjenne gjennom ulike faser i livet, og de er så godt og nært skildret at det er umulig ikke å bli glad i dem. Det er ekte mennesker som er modeller her, og det merkes. Selv kjenner jeg jo den ekte Lily godt, den sprudlende, herlige dama som er bestemora til Tiger. Å få være med å skildre hennes tanker, som brud, som sørgende enke, som blivende mor, er noe av det fineste jeg har fått deltatt i.

Fuglehotellet kommer mest sannsynlig ut tidlig i oktober, og jeg er så spent på mottakelsen. Nå gleder jeg meg mest til å holde den nytrykkede boka i hendene, stryke over omslaget som ble så riktig, og bla i ei bok jeg føler så mye for. Jeg håper du blir like glad i den som jeg er.

 

Forfattermannen min selv; Tiger Garté. (Foto: John Andresen)