Akkurat passe happiness

En bokblogg uten bokomtaler er liksom litt.. mangelfull? Så her kommer det endelig en!

Min faste følgesvenn på t-banen de siste par månedene (ja, jeg vet.. men det er bare knappe kvarteret hver vei da, og av og til vinner iPhonen over boka, forferdelig nok) har vært Alice Munros Too much happiness (Vintage, 2010):

munro1

Dette er en solid og velskrevet novellesamling fra en av sjangerens ypperste skribenter. Alice Munro har en helt særegen evne til å fortette og intensivere; til å fortelle om hele liv på to setninger, eller beskrive en enkelthendelse over tredve sider. Kjedelig blir det uansett aldri. Hun har vel ikke vunnet Man Booker International Prize for ingenting, heller.

Samlingen består av ti noveller som på ulike vis gjør oss kjent med ulike menneskers liv. Ofte sørger en dramatisk hendelse for at fremtiden deres endres for alltid og at både slektskaps- og vennskapsbånd opphører. Historiene utspiller seg i ulike land og tidsepoker og karakterene er alt fra småjenter til middelaldrende menn. Munro beskriver dem alle like nært og troverdig. Jeg liker at man kan kjenne igjen stilen hennes i alle novellene, selv om hun viser sitt talent for mangfoldighet i person- og stedsbeskrivelsene. Samlingen henger helt klart sammen – selv om hver historie står seg godt for seg selv.

munro2

Jeg burde selvsagt si litt om alle de ti novellene, men siden denne bokomtalen da hadde blitt for lang til at noen av dere ville orket å lese den, nøyer jeg meg med å trekke frem mine desiderte favoritter; åpningsnovellen “Dimensions”, den urovekkende “Child’s play” og tittelnovellen “Too much happiness”.

For å ta den siste først; “Too much happiness” tar oss med til en kirkegård i Italia på slutten av attenhundretallet. Paret vi møter der er russere, og det er kvinnen, den talentfulle matematikeren Sophia, som får sin historie fortalt i denne novellen. Dette er en spennende, sorgtung og ikke minst lærerik fortelling, der vi følger hovedpersonen gjennom sin ferd i store deler av Europa i en tid hvor tradisjoner støter sammen med nye tanker og ny vitenskap – noe som får klare konsekvenser for Sophias liv.

“Child’s play” handler om Marlene og venninnen Charlene. De møtes på sommerleir, og Marlene deler en uhyggelig barndomshistorie med venninnen, om en merkelig nabopike som alltid forfulgte henne. Denne historien blir plutselig aktuell da denne jenta dukker opp på leiren, og følgene blir store for alle tre – og aller mest for den merkelige jenta.

I “Dimensions” treffer vi Doree en eller annen gang i nær fortid. Hun sitter på bussen, på vei til et fengselsbesøk. Hennes historie skal også vise seg å ha vært skjebnesvanger, på den verste måten en mor kan oppleve. Novellen har ellers samlingens aller mest karakteristiske novelleslutt. Men kanskje også den vakreste.

Dette ble som dere sikkert skjønner en ordentlig god leseopplevelse. Ikke minst var det også en kjærkommen måte å friske opp engelskkunnskapene på, etter at litteraturen lest på engelsk de siste årene stort sett har vært knusktørre, kompliserte akademiske artikler.. Ingenting galt med det forsåvidt, men jammen var det godt å lese poetisk vakker engelsk igjen og! Så; les veldig gjerne Alice Munro, altså.

Den tredje diktsamlingen…

.. er Kristin Bergets Hennes ansikt (CappelenDamm, 2013). Den er ganske fin. Og omtalen skal få lov å følge formspråket til Berget. For det likte jeg, selv om noe traff mens noe gled unna.

Diktene lever. Det er skog, dyr, jakt og kropp. To kvinner. Et gammelt hus.

Og formen? Enkel. Korthugget språk, lite tegnsetting og konsise bilder. To og to verselinjer, ingen rim, rolig rytme. På overflaten er diktene like unnselige som bokomslaget. Men inni? Liv. Død.

Setningen jeg likte best er denne:

Elgens hjerte er større enn menneskenes hjerne.

Smak litt på den, mens du leser de tre diktene som festet seg mest hos meg:

berget2

berget3

berget1

Og så kan du høre på denne:

Hälften av dom som kämpar går under / och hälften av dom som älskar exploderar

Å oppløse klisjeer

Denne omtalen av Guro Sibekos fine bok kommer sent. Ikke fordi den ikke var skrevet før, men fordi den skulle brukes til noe spesielt og helst ikke publiseres på bloggen før det. Nå ble dessverre ikke dette prosjektet noe av i denne omgang likevel, men da får i hvert fall alle dere lese den – og det er jo nesten akkurat like fint, vel?

sibeko-smakebit

Veldig, veldig bra omslag. Rett og slett.

Guro Sibeko, forfatter, aktiv samfunnsdebattant og ikke minst profesjonell slam-poet, har i år gitt ut sin tredje voksenroman. Jeg kan oppløse mørket (Juritzen, 2013) er en slags moderne dannelsesreise gjennom Europa. Et velkjent romantema, javisst – men her i en temmelig ny innpakning.

Vi møter hovedpersonen, en ung, navnløs kvinne, i det hun nettopp har innledet et forhold til Rune. Han er helt vidunderlig, hun er hemningsløst forelsket. De gifter seg og livet er rimelig rosenrødt helt til Rune plutselig vokser brystkassen. Denne tilsynelatende ubetydelige hendelsen skal vise seg å være begynnelsen på et kroppshysteri som får nokså fatale følger.

For Rune forsvinner etter hvert for hovedpersonen. Hun mister ham til treningen, til proteinpulveret, til den nye, stressende sjefsstillingen. De slutter å ha sex. De slutter å snakke sammen. Hun begynner å ligge med andre. Og så møter hun Mari. Men når Mari heller ikke vil ha henne lenger, får hovedpersonen nok. Hun reiser. Knuser mobilen sin, hopper på et tog og forlater alt.

På reisen får hovedpersonen et navn: Synne. Synne toger gjennom Europa og møter mennesker som endrer og definerer henne. Hun finner roen på en kirkegård. Hun finner seg selv en natt på stranden i et lesbisk ferieparadis.

Dannelsesreise, selvrealisering, å finne ut av hvem man egentlig er – tematikken er tydelig i Sibekos roman. Hun lykkes ganske godt med denne reiseskildringen, selv om handlingsforløpet på overflaten må kunne kalles en klisjé. Knust kvinne reiser ut i verden, møter motstand, finner ut hvem hun er og kommer tilbake som et sterkere menneske. Men det som skiller Synne fra en hvilken som helst ukebladheltinne, er selvsagt at disse temmelig sjelden går på SM-klubber i Amsterdam eller har rå jentesex med en langt yngre kvinne. Det er tross alt Guro Sibeko som har skrevet dette. Den dama er direkte, tøff og ufiltrert. Og selv er hun vel så langt fra en ukebladklisjé som det overhodet er mulig å komme. Dét speiles selvsagt i skrivingen hennes.

Sibeko er slam-poet, det vil si at hun fremfører poesi med nerve og rytme fra en scenekant. Memorerte, musikalske setninger som flyter eller skytes ut. I romanen sin beholder Sibeko denne direkte og drivende måten å formulere seg på. Her fins ingen utenomsnakk, ingen omveier. Det er rett på og historien fortelles raskt. Hun holder seg med den samme symbolske intensiteten og råskapen i boken som på scenen, som for eksempel her:

            «Den tredje natten drømmer hun at hun skjærer ut sitt eget hjerte og sine egne eggstokker. Det gjør vondt på samme måte som å trekke en betent tann, intens smerte som blir intens lettelse når det er over. I drømmen legger hun innvollene fra seg og går videre, hun føler seg lett. Da hun våkner, føler hun seg tom for smerte, og en stund er det vidunderlig.» (Sitat fra side 103-104)

Dette drivet i teksten fungerer ypperlig når Sibeko slammer. Men når det brukes i en roman, blir noe borte. Der slam-en skal være over på minutter og poenget må komme raskt, er romanen et forum hvor man kan ta seg tid til å utforske litt. I Jeg kan oppløse mørket går det høye tempoet etter min mening på bekostning av historien, motivene og forståelsen av de andre karakterene. Man rekker aldri å få en relasjon til dem. Særlig rammes den interessante bihistorien om Rune. Den sier mye om tida vi lever i, om presset, om kravene til suksess og om et fordreid kroppsideal. Det er sjelden menn fremstilles slik i norsk litteratur, men Rune representerer nok en altfor stor andel av gutta som innbitt løfter vekter på SATS mens de sender jobbmail på smarttelefonen sin i hvilepausen. Jeg hadde likt å fått et dypere innblikk i denne fortellingen og det kunne tilført romanen en enda mer tidsaktuell dimensjon.

Når det er sagt, så er dette definitivt en svært leseverdig bok. Og aller helst burde du ha hørt den fremført, som alle oss som var så heldige å være på Sibekos boklansering fikk. For lest med Guro Sibekos slamstemme kommer språket virkelig til sin rett. Drivet, rytmen og flyten blir med ett åpenbar, og man vil bare lytte og lytte og lytte.

Derfor leste jeg hele boka med Sibekos fortellerstemme i hodet mitt. Det funket finfint. Så får vi satse på at forlaget snarest gir ut romanen som lydbok – lest av forfatterinnen selv, så klart.

(Til orientering: boken har jeg fått fra forlaget, og samboeren min har vært redaktør på den. Men jeg har ikke vært delaktig i dette arbeidet overhodet, så vurderingen av boka er fullt og helt min egen!)

Hysj – vil du lese noe ekkelt?

hysj1

(Boken er mottatt som leseeksemplar fra Cappelen Damm.)

Ok, nå var jeg litt slem i overskriften her. Men dette er altså andre bok i ut i min egen vesle lyrikkutfordring 3 diktsamlinger på 3 uker, og jeg har i den forbindelse lest ei nokså sær diktsamling. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal skrive om den. Også er den full av fluer. Og jeg er ikke noe glad i fluer. Uansett; jeg føler at jeg enten 1) ikke har nok lyrikkompetanse til å vurdere disse diktene, 2) ikke helt skjønte greia eller 3) ikke er så komfortabel med denne typen diktning. Antakelig er det en blanding av alle tre, med hovedvekt på det første. Og nettopp derfor skal jeg ikke være særlig bedømmende i omtalen min heller – jeg vil presentere boka, vise noe jeg likte og noe jeg ikke likte, og så får dere vurdere helt, helt selv ut fra det. Riktigst sånn, syns jeg.

Hysj av Camilla Groth (Cappelen Damm, 2013) er en snodig liten sak, som starter med et avisutklipp som forteller om en gammel dame som blir funnet død i leiligheten sin. Noe hun har vært i fire måneder… Datteren til denne kvinnen flytter så inn i morens leilighet, og prøver tilsynelatende å finne tilbake til moren, forstå henne, være hos henne i døden slik hun ikke var det i livet. Trist og vond tematikk, altså. Men definitvt spennende.

Først blir datteren kjent med moren gjennom den arvede kåpen, gjennom plastblomster og furumøbler, godstol og utsikt. Hun ler med morens munn. Men så kommer den. Innsikten. Og jeg som leser, jeg grøsser langt inn i ryggmargen:

hysj2

Fluene, ja. De er et gjennomgangstema. Jeg skjønner dem som bilde på forråtnelsen, men ikke helt at datteren stadig identifiserer seg med dem, slik som under. Om det ikke da er fordi de grodde frem fra morens lik..? (Æsj.)

hysj5

Fluene får også stor plass som illustrasjoner i samlinga. Det er.. mest sært, litt kult. You be the judge:

hysj3

hysj4

Men det er ikke bare død og fordervelse i Groths dikt, altså. Noen skildringer er skikkelig hverdagsfine, og hun greier å fortelle mye om moren og datterens (og forsåvidt også datterens datter) forhold med svært få ord. Og disse diktene liker jeg, enkel som jeg er. Dette er det fineste, syns jeg:

hysj6

Så.. Noen dikt er groteske, noen uforståelige, noen er full av hest, de fleste er fulle av fluer. Og noen er riktig gode, sånn etter min (antakelig litt ømtåelige) smak. Men altså – ble du interessert? Ingenting er bedre enn det! Les i vei!

Men selv leser jeg heller Mona Vetrhus sin samling en gang til, tror jeg.

Finne dikt i mørket og hente dem ut

Rakk det med et nødskrik! Her er omtalen av den første diktsamlingen i min egen lille lyrikkutfordring 3 diktsamlinger på 3 uker! Kvinnen som får æren (?) av å starte showet er flotte Lina Undrum Mariussen, vinneren av Tarjei Vesaas’ debutantpris 2011, med sin Finne deg der inne og hente deg ut (Forlaget Oktober, 2011). Lina har jeg vært så heldig å få høre lese de stille diktene sine med intens innlevelse to ganger, faktisk. Først på et litteraturarrangement på Kvarteret i Bergen og så på debutantkveld på Litteraturhuset i Oslo. Derfor visste jeg at denne diktsamlinga skulle leses, jeg visste bare ikke når. Det ble altså i april, nesten to år etter. Nuvel. Konklusjonen er enkel; det var nok litt for sent, men særdeles godt!

undrum mariussen forside

Denne vesle samlinga er stille, sart og forsiktig både av utseende og framtoning. Litt som Lina selv, egentlig. Boka er dedikert til Ingeborg, lillesøsteren, som også er hovedtema for diktene. Hun blir syk, sengeliggende, stille og distansert. Diktene utforsker måten jeg-et takler dette på; hvordan alt må læres på nytt, hvordan hele balansen mellom dem forrykkes og alt blir annerledes. Det er en storesøsters ømhet og omsorg – men også hjelpeløshet og avmakt – som er nerven i diktene:

undrummariussen3

undrummariussen1

Det er naturen og det organiske som preger billedbruken i Undrum Mariussens dikt. Her er elva, isen, dyr, fugler, trær og kropp, slik diktene over er typiske eksempel på. Alt er så sanselig, så fysisk. Det er som om jeg-et nettopp trenger å sanse og føle det som skjer, siden forståelsen og språket ikke lenger er nok, ikke lenger når inn. Det er hendene som skjønner, ikke hodet:

hendene mine forstår noe

som jeg ennå ikke har forstått

de holder glasset mot munnen din

de gjør det ikke vanskelig

å mate et voksent menneske

de får det til å se enkelt ut

å holde andres gråt i hendene

de følger en oppskrift

jeg ikke kan huske å ha lært

hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette

som hendene har visst om bestandig

Alt dette skaper en sterk følelse av noe ekte, håndfast. Dette er virkeligheten; noe Undrum Mariussen har opplevd og vil dele med leseren. Det gjør diktene engasjerende og de kryper stille innunder huden vår. Og varer. Lenge.

Det blir spennende å følge Lina Undrum Mariussen videre. Med denne debuten legger hun lista høyt.

undrummariussen2

Nokre dikt hentar meg heim i kveld

Se! En bokomtale! Nesten så man skulle trodd dette var en bokblogg.. Heh.

Jaja. Den som venter på noe godt og alt det der.

Jeg har i alle fall lest gjennom Mona VetrhusNokre gutar kjem ikkje heim i kveld et par ganger nå, og har forhåpentligvis fått den såpass under huden at jeg kan si noe halvveis vettugt om den.

vetrhus

Min umiddelbare reaksjon var sånn temmelig nøyaktig følgende utbrudd til min (ikke fullt så lyrikkfascinerte) kjære: “SHIT, dette er bra! Åh! Bare hør da:”

dikt1

For bra er denne diktsamlinga virkelig. Gjennomarbeidet, vellykket, vakker og sår. Den vonde tematikken – unge bygdegutter som kjører av veien og havner i fjorden – legger et viktig grunnpremiss for lesningen av alle diktene, og gjør at de veves sammen til fortellingen om disse guttene og sorget og savnet etter dem.

Vetrhus har en særegent god evne til å fange komplekse og overveldende øyeblikk, hendelser og følelser i de få linjene hun spanderer på hvert dikt i samlingen. Bildene treffer sylskarpt og det er som om hele diktet dirrer av alt det fanger inn i seg. Det er virkelig en kunst å uttrykke så mye gjennom så få ord. For hvor mye rommer vel ikke dette stillbildet av sorgen og samholdet i ei lita bygd som mister så mange?

far din og far min sit i husveggen

drikk kaffi og gret

Jeg skal innrømme at jeg kanskje berøres over gjennomsnittet mye av diktsamlingens tematikk. Oppvokst som jeg er på ei lita øy hvor bilulykker nærmest var hverdagskost og med en lillebror som var rimelig glad i raske biler, identifiserer jeg meg sterkt med eg-et i diktene. Slik sett blir nok kritikeren i meg nokså overdøvd av den bekymra storesøstera som var så inderlig redd for å få telefonen om at det hadde skjedd en ulykke. En telefon jeg fikk også. Heldigvis gikk det bra den gangen, men hver mørk kveld broren min var ute og kjørte med kompisene sine, hadde jeg det akkurat slik Vetrhus beskriver her:

dikt3

Symbolbruken er også godt gjennomført hos Vetrhus. Hun ser for seg at guttene som kjører seg ihjel i fjorden bor der nede, lever videre, vandrer i tangen og kikker på henne gjennom en brennmanetpupill. Brorens lyse hår som flyter rundt i vannet er som brennmanetens tråder; det svir når eg-et stryker det. Og hjorten er stadig tilstede, i drømmene, i skogen, som slakt på kjøkkenbenken. Den er død, den dør, den bevitner døden. Den er kanskje døden?

dikt4

Men om jeg skal være litt streng likevel da, så holder ikke alle diktene like høyt nivå. Kanskje er det mye å be om når de beste fungerer så ypperlig som de gjør, altså. Det er uansett en imponerende liten diktsamling Mona Vetrhus har skrevet her, og når man tar med i betraktningen at det faktisk er bokdebuten hennes, får jeg mest lyst til å stryke ut det jeg skrev nå nettopp. Jeg lar det likevel stå. Noe sier meg at denne dama tåler det.

Disse diktene kommer i alle fall til å sitte i meg lenge, og samlinga vil bli tatt fram og lest igjen og igjen. Det vet jeg allerede. Og da er det vel ikke mye annet å si enn at for min del har Mona Vetrhus definitivt lyktes med sin diktdebut.

Traumatisk trompethistorie

Vet dere hva? Dere er bare noen helt utrolig fine & kloke mennesker. TAKK for alle tilbakemeldingene på forrige bloggpost, det satte jeg stor pris på!

Men dette skal jo først og fremst være en bokblogg, da. Sånn liksom. Så i dag kommer jeg rett og slett med en ny bokomtale, dere! Tenk det, Hedda! (Stjerne i boka til dem som tar den referansen.) Jeg kan ellers røpe at t-banelektyren Too much happiness også nærmer seg slutten, så den blir antakelig nestebok ut. En liten teaser så lenge: Veldig solide saker!

Sånn utenom det har kanskje den observante leser fått med seg at det mangler omtale av to bøker som allerede er lest, nytt og fortært av bloggerinnen, nemlig Sofi Oksanens Utrenskning og Guro Sibekos Jeg kan oppløse mørket. Dette har faktisk sin naturlige forklaring utover latskap, altså. Den første tenkte jeg å skrive en sammenlignende omtale av så snart jeg også har fått lest Oksanens debut Stalins kyr som står og frister i hylla. Og Guros bok? Den kommer her på bloggen så snart omtalen er.. PÅ TRYKK! Hvor hen er enda litt hemmelig, men bare følg med og se!

Nok snakk – til omtalen!

trompetisme1

Boka Lydløs trompetisme av debutanten Marit Persheim kom ut i år på bokforlaget Publica. Det var Marit selv som kontaktet et lite knippe av oss bokbloggerne og lurte på om vi var interesserte i å lese boka hennes, og det var vi jo! Så for litt siden dukket den opp i postkassen min; ei nett, lita bok på nøyaktig 150 sider.

Jeg skal innrømme noe først som sist, så ligger det liksom der på bordet og kan vurderes av dere som enten elitistisk, uvitende, tåpelig eller rett og slett nokså realistisk: Jeg er i utgangspunktet lettere negativt innstilt til bøker utgitt på såkalte selvpubliseringsforlag eller andre mer eller mindre halvprofesjonelle miniforlag. Det er bare noe i det som får meg til å spørre, med utilslørt skepsis: “Hvorfor blir denne boka utgitt her og ikke på et av de mer etablerte forlagene?”. For meg vil det unektelig påvirke førsteinntrykket mitt, og senke forventningene til litterær kvalitet betraktelig. There. I said it.

Så ble fordommene mine bekreftet eller avkreftet av denne romanen? Tja, både og.

trompetisme2

Boka handler om Margit og Otto, to småkomiske hverdagsmennesker i et hverdagsliv, der Margit sliter med å finne både jobb og motivasjon for tilværelsen. Hun vil bli sett og anerkjent, som vi jo ofte vil. Men Otto er mest opptatt av avisene og bøkene sine, så Margit spanderer en dag på seg en trompet – med trompetlærer – for å endelig få realisert seg selv på et vis. Via mange pinlige og hysteriske omveier, som bl.a. inneholder en rimelig drøy kommentar om utseende på bursdagskaka bakt av teppedama (hint: ladyparts..), flatfyll i tredveårslaget, vaskemiddeldramatikk, mislykket romantisk ferie for to og et alltid tilstedeværende hat mot økologisyklistsosialantropolog Guro, får Margit etterhvert teken på trompeten, og er til slutt klar for sin aller første konsert. Ja, det tror hun selv da, i alle fall. Uten å røpe for mye kan jeg si at den konserten ikke akkurat blir helt udramatisk.

Det første jeg vil si om denne boka, er at den er ordentlig festlig. Den er faktisk skikkelig fnisefestlig, og særdeles vittig og underholdende. Marit Persheim har grepet om humoren, dét er det i alle fall ingen tvil om! Spesielt liker jeg de absurde små tankesnuttene vi får innblikk i hos Margit, som f.eks. her:

Margit tar rennefart og skuffer Guro ned trappa i oppgangen. Det må være minst 20 meter ned. Nei da.

Guro blir i det hele tatt utgangspunktet for nokså mye oppfinnsom misnøye fra vår heltinne, når hun bl.a. karakteriseres ved en rekke rimelig uvanlige skjellsord som “en kjempetarm” og “en soyapølse”. Morsomt. Og inspirerende! Mye artigere å kalle noen en tarm enn en dust, vil jeg påstå. Det er også Guro som utsettes for selve klimakset i boka – noe som selvsagt ikke er en særlig snill sak.

Språket er faktisk tidvis svært overraskende og befriende fritt for klisjeer. Persheim har en kreativ hjerne, og det reflekteres på papiret. Derfor er det så synd at at denne søte, fornøyelige lille historien ikke har vært gjennom en grundigere redaksjonell prosess – noe Persheim ville fått i nettopp et av de mer etablerte forlagene. Boka skjemmes nemlig av plutselig perspektivskifte (vi får med ett høre tankene til Otto) og skifte i tid (plutselig fortelles historien i preteritum mens den ellers foregår i presens). Slike ting er ikke bare irriterende for leseren – de er også komplett unødvendige og burde vært plukket bort av en redaktør.

Også selve historien i seg selv er noe uforløst. Jeg tenker at med litt mer innhold, litt mer fokus på det litterære og litt mer dybde for å balansere ut all den herlige humoren, så hadde dette fint kunne blitt en 250-sidersroman. Jeg får faktisk litt Heidi Linde-assosiasjoner når jeg leser Persheims bok, og med kyndig veiledning kunne dette vært lettlest, underholdende feel-good som antakelig kunne solgt temmelig bra. Men det fordrer et bedre forlagsarbeid. Rett og slett. Forside, layout og tittel er også litt lite profesjonelt, igjen trolig et resultat av et lite forlags begrensede ressurser. Alt dette er ganske synd, for jeg ser mye potensiale her.

Alt i alt er dette en fullstendig lesbar bok. Men for å nettopp kunne lesere, håper jeg at Marit Persheim med denne boka plukkes opp av en av storforlagsgjengen i Oslo, pusses på, utvikles og styrkes. Det hadde hun fortjent.

(Se også Marit Persheims blogg “Bok en dag”)

Onsdagstipset

mitt-tematips1

Klikk på logoen for å komme til ukas tematips!

Da var det onsdag, og Bokbloggeir – bokbloggingens mannlige alibi, sånn bortimot – tilbyr igjen et hett tematips. Denne gangen er det omtale av en bok som fortjener terningkast 6, og siden jeg ikke gir terningkast i omtalene mine, må jeg late litt som i dag.

Valget står faktisk mellom flere bøker, heldig nok. Etter at jeg begynte som bokblogger, har jeg blitt om mulig enda mer kvalitetsbevisst på hvilke bøker jeg kjøper, og jeg har også reflektert mer rundt bokpreferansene mine. Dermed er det sjelden jeg leser ei dårlig bok lenger, og godt er det; livet er altfor kort for dårlige bøker når det finnes så mange bra. (“Bra” og “dårlig” er i denne sammenhengen selvsagt helt utrolig subjektive kategorier, bare så det er sagt.)

Etter å med tungt hjerte ha valgt bort sekser-kandidatene Kristine Toftes Song for Eirabu, Kristine Getz’ Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? og Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, står jeg til slutt igjen med Helga Flatlands Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, den fantastiske oppfølgeren til den like fantastiske Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Den boka er en fulltreffer for meg, og fortjener klart terningkast 6. Jeg er rett og slett Helga-fan. Og det sa jeg jo omtrent hundre ganger at forfattermannen måtte huske å hilse henne med fra meg da de var på DnF-årsmøte sammen sist helg. Men det glemte han jo, da. Selvsagt. Hrmf. Så Helga; om du leser dette, så vit at jeg er fan. Og at jeg gleder meg voldsomt til den neste boka di.

Vil du lese omtalen også, sier du? Null stress! Klikk på bildet under, så kommer du dit.

flatland

Tematips-onsdag

mitt-tematips1

Bokbloggeir har for fjerde gang dratt i gang Mitt tematips, og denne gangen klarer jeg faktisk å være med på moroa! Temaet i dag er Skinnet bedrar, altså gode, gamle Don’t judge a book by its cover. Her skal vi finne frem bøker som ikke helt samsvarer på utsida med det som fins på innsida, enten det er til det bedre eller verre – eller bare noe helt annet.

Jeg endte til slutt opp med å velge ei bok jeg hadde lest & hørt mye bra om, men som har kanskje det aller styggeste bokomslaget jeg har sett noen gang. Estetiker som jeg er, var jeg dermed en tanke skeptisk til hele boka bare av den grunn. Men – der tok jeg jaggu feil, for denne romanen endte opp med å bli en ordentlig vinner på nattbordet i fjor, faktisk! Og hvilken bok er det da? Joda, det er denne hesligutseende saken:

vittulafotoMikael Niemis Populærmusikk fra Vittula er et fyrverkeri av en roman, både språklig og handlingsmessig. Dét er ikke inntrykket man får av det gusjegule omslaget med en slurvete tegna knall rød grammofon som midtpunkt, og en font jeg trodde avgikk ved døden en eller annen gang på slutten av åttitallet. Sorry omslagsdesigner Haraldsen; her bomma du stygt.

Nuvel.

Selve boka er heldigvis av langt høyere kvalitet innenfor de uelegante permene. Vi møter Matti og den smårare, stille kompisen hans Niila som vokser opp i den svensk-finske Tornedalen. Nærmere bestemt i Vittula, eller Fittemyra, som det rent faktisk betyr. Herlig utgangspunkt allerede der, altså. Guttene er barn av 60- og 70-tallet, og vokser dermed opp i litt av ei brytningstid mellom det nye og moderne (les: rockemusikk, gitarer og damer med tupert hår og miniskjørt) og det gamle, hardbarkede bygdesamfunnet (les: badstu, vodka, tømmerhoggere og usannsynlige fylleslag – ispedd littegrann moraliserende læstadianisme).

Det er umulig å prøve seg på et handlingsreferat av denne boka, for den ene absurde historien følger den andre som perler på ei snor. Sommerjobb som rottefanger, familiefeiringa av farfarens bursdag som ender i en orgie av hjemmebrent, drikkekonkurranser, rampestreker, gitarøving, svenske musikklærere og en mengde slåsskamper. Det er sært, det er sprøtt, men det er så utrolig morsomt. Det er jo en grunn til at Niemis debutroman ble kåret til Sveriges beste roman i 2000, tross alt.

Det er litt av et fargerikt persongalleri vi treffer her, og Niemi er en verbal bildemaker av rang; de groteske, morsomme, vulgære og voldsomme skildringene hans er en fryd å lese, og det er ikke få unge forfatterkarer som har latt seg inspirere av denne særegne og rimelig vitale skrivemåten. Også min kjære nevner Populærmusikk fra Vittula som en av inspirasjonskildene til sin egen romandebut Burnout, faktisk.

Kort oppsummert; noen ganger kan skikkelig stygge bøker vise seg å skjule en ordentlig perle på innsida. Slik var det her. Skinnet bedro, og jeg ble en knall leseerfaring rikere. Anbefales!

Hvis jeg forteller, forstår du det da?

Dere vet hvordan det er når man leser bøker som føles som om de er skrevet til deg selv, eller kanskje til og med om deg selv, ikke sant? Det kan være intenst nok når det er en roman det er snakk om, men når historien blir ekte og det faktisk fins en person der ute som har tenkt, følt og slitt som du selv har – da gjør det nesten vondt. Når historien ender så godt som den heldigvis gjør i Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?, gjør det derimot ikke vondt lenger. Da har du heller fått håp. Håp, tro, motivasjon og en ny styrke. Det har Kristine Getz gitt meg med boka si.

hvis jeg forsvinner front

Før du leser videre, syns jeg du skal klikke deg inn på Kristines fine blogg Dinosau. Den oppdateres ikke like ofte nå som før, men bloggen har en såpass sentral funksjon i Kristines tilfriskning – og ikke minst i denne boka – at den er verdt å lese fra starten av. Dessuten skriver hun til tross for temaet så morsomt (ja, faktisk!), at den godt kan leses bare av den grunn også.

Men nå; til omtalen:

hvis jeg forsvinner bakside

Som baksideteksten viser, er dette Kristines egen historie. Hun var ei vanlig, blid jente som fikk en tøff trøkk i livet. Da måtte hun ta kontroll. Og det hun kunne kontrollere, var maten og vekta. Til sykdommen anoreksia grodde frem og det til slutt var den som kontrollerte henne. Totalt. Historien er sterk og ekte og fortelles helt uten filter. Både handling og språk er ærlig og engasjerende, og jeg kan ikke skjønne at noen kan lese denne boka uten å berøres av den.

La oss starte med tittelen. En tittel er vellykket om den både fungerer litterært i seg selv, om den er vakker, passende til handlingen og raskt gir leseren et inntrykk av hva som venter mellom permene. Sjelden har vel en tittel fått så full score på alle punkter som “hvis jeg forsvinner, ser du meg da?” Det er vakker-vondt og smertelig sant. Godt gjort.

Historien vi får lese, er godt oppbygd. Handlingsløpet er kronologisk, fint og oversiktlig, vi blir gradvis mer og mer kjent med Kristine samtidig med at hun blir stadig sykere. Vi blir glad i henne, sympatiserer med henne, får så utrolig vondt av henne. Som forfatter klarer hun med dette nettopp å oppfylle sitt eget inderlige ønske om forståelse:

Likevel skulle jeg ønske de forstod, at de kunne levd inni hodet mitt i ti minutter, to minutter eller bare ti sekunder – lenge nok til å få et lite innblikk og fatte rekkevidden av kaoset jeg ikke klarte å beskrive. Kaoset jeg ikke forstod. Jeg ville at de skulle se at alle masker og “nei takk”-er var et tegn på mer enn “en imponerende selvkontroll”. Mer enn en definisjon på “flink pike”. Mer enn stahet, mer enn slanking, mer enn… hva? Hva trodde de jeg drev med? Og hva trodde JEG at jeg drev med?

Og hvor fantastisk er ikke litteraturen nettopp av den grunn; av å kunne slippe så mange inn i tankene sine og skape forståelse? Jeg er så glad for at Kristine fikk den muligheten, først gjennom bloggen og så gjennom denne boken. Jeg vet så godt hvor sterkt og altoppslukende det ønsket der er: OM DE BARE KUNNE FORSTÅ.

Nettopp forståelsen er en sentral tematikk i boken. Ikke bare for alle de andre; også Kristine må forstå hva hun egentlig vil, hva som egentlig teller. Det blir en hard lærepenge, en litt for dyrekjøpt erfaring. Men Kristine oppnår den selvinnsikten hun søker, og den innsikten prøver jeg alt jeg kan å jobbe frem hos meg selv også:

Jeg beundrer INGEN fordi de er tynne, fordi de viser “selvbeherskelse” ved å takke nei, fordi de utad gjør alt “perfekt”, fordi de er verdensmestre i kcal-kalkulering, fordi de er enige i alt som blir sagt. For å si det på en annen måte – jeg legger ingen verdi i det jeg en gang strebet etter, det jeg en gang risikerte alt for å oppnå. I stedet lar jeg meg imponere og INSPIRERE av de som tør å mene noe, de som tør å gå sin egen vei. De som er sterke, ærlige. De som tar vare på seg selv og andre. De som klarer å se lenger enn sin egen nesetipp, lenger enn sin egen buksestørrelse.

Kan vi ikke alle la oss inspirere av disse? Kan vi ikke alle bare være slik?

Boken er ellers lettlest, uhøytydelig, engasjerende og har ikke en eneste overflødig setning. Den gir så mye av seg selv, akkurat som Kristine gjør. Boka er rett og slett veldig Kristine. Og det er utelukkende en god ting.

Jeg ble utrolig imponert og inspirert av Kristine Getz. Hun gav meg en boost da jeg trengte det som mest. Hun gav meg trua tilbake. Det vil jeg være henne evig takknemlig for. Og denne boka, den blir med meg videre i livet. Definitivt.

(Og Kristine? Skriv mer, da!)