Fantastiske “Fugl”

Hurra for bokbloggerpris og samlesninger, for hvis ikke er det temmelig lite sannsynlig at jeg hadde fått fatt i denne perlen av en bok. Som singel kvinne kun måneder unna tredveåra, er det jaggu sjelden jeg leser barnebøker nemlig. Åpenbart har jeg gått glipp av noe. Lisa Aisatos Fugl er intet mindre enn et lite mesterverk, som skal spares pent på til jeg eventuelt får egne knøtt å lese den for.

fugl_forside

Boka handler om ei jente som vil bli fugl. Rett og slett. Og her skal jeg aller, aller først komme med litt feministisk vinklet ros; for dette er overhodet ingen prinsessejente. Aisatos illustrasjoner er absurde og naturtro på samme tid. Jenta er ikke først og fremst ei jente, men et barn. Hun har bustete hår og bulkete mage, hun barberer av seg håret og går i posete underbukser. Bare dette i seg selv gir Aisato og boka hennes en hel bøtte med plusspoeng, i disse kjønnsegrerte barnemarkedstidene der alt er enten rosa eller blått, prinsesser eller hodeskaller. Så takk, Lisa Aisato, for at du viser et barn som er barn, ikke kjønn.

fugl_slutt

Men altså. Hovedpersonen har et eneste, inderlig ønske, og det er å få bli en fugl og få fly avgårde med de andre trekkfuglene når høsten kommer. Nå er det bare det at det er temmelig vanskelig å bli en annen art enn det du er født som. En klar parallell til det universelle ønsket de fleste av oss har om å bli noe annet – noe bedre – enn det vi er her altså. Sterkere enn dette generelle ønsket er videre følelsen av å være fremmed i sitt eget miljø, og egentlig innerst inne føle at man hører til et helt annet sted, fordi man f.eks. er født med opplevelsen av å ha feil farge, feil kjønn eller feil seksualitet. Aisato klarer på elegant vis å skape en allegori som tar opp denne tematikken på en måte som barn umiddelbart kan fatte. Derfor er dette en viktig barnebok. fugl_1

Hvordan det går med jentas høyeste ønske, skal jeg ikke si noe om, men jeg tror dette bildet sier noe om hva som kan være mulig om man bare ønsker det sterkt nok – i alle fall i den fantastiske verdenen som er litteraturens:

fugl_3Fugl er en nydelig bok, både i bilder og innhold. Aisato er en vanvittig dyktig illustratør, og jeg vil gjerne se mer av arbeidene hennes. Dette er rett og slett kunst, kunst som er like givende for oss voksne som barna boka er ment for. Og jammen er dette en særdeles verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2013. Godt jobba, alle dere som sørget for at denne ble med på nominasjonslista!

Fugletribunalet – helt fin, helt enkelt

fugletribunalet-front Som den observante – og antakelig også blinde, bortreiste og beduggete – leser har fått med seg, er det en real omtaletørke her på denne såkalte bokbloggen min. Jeg har ikke noen unnskyldning å tilby en gang. Det har bare kjørt seg helt fast, liksom. Jeg er for rastløs til å sette meg ned og skrive, vet ikke hvor jeg skal starte, samt har en fin miks av skyhøye forventningskrav til meg selv som kulminerer i et ønske om perfeksjon noe i nærheten av Bernhard Ellefske dimensjoner. Det sier seg selv at den terskelen der er nokså drøy å driste seg over. Nåja. Jeg bestemte meg for å safe litt, da. Jeg beklager det på forhånd, folkens; dette blir en helt midt på treet anmeldelse. Sorry, Agnes. Kall meg gjerne udugelig pysefeminist som ikke tør å bryne meg på vestlandsgutteklubben grei (les: Espedal, Bergsvåg og Leikvoll), for jeg gjør det selv. Jeg skjemmes litt, egentlig. Men sånn får det bli! Jeg er svak. Jeg beklager. Og du er fortsatt helten min, altså. Selv om jeg ikke ble fullstendig blown away av romanen din.

Sånn omtrent slik som dette går handlingen:

fugletribunalet-bakAllerede der skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. VELDIG skeptisk. For dette er da vitterlig et nokså banalt plott, er det ikke? Og litt lite troverdig også, om man skal være helt ærlig? Heldigvis blir ikke historien fullt så forutsigbar som jeg fryktet. Den gamle butikkdama, en trebåt og norrøn mytologi sørger for det. Og slutten overrasket litt. Tror jeg. Eller.. Nja, jo. Stemninga i boka antyder hele veien avslutningen på et vis, men dette ser jeg først i retrospekt. Så det er jo relativt kløktig.

Dessuten liker jeg det nøkterne språket til Ravatn; det er gjenkjennbart og så definitivt hennes som jeg kjenner det fra avissidene. Hun skriver all dialog som sammenhengende tekst også. Det er jeg veldig glad i, har jeg merket meg. Jeg liker helst å skrive slik selv også. Det blir mindre.. liksom-realistisk, på et vis. Som om man godtar premisset om at dette rent faktisk er litteratur, det er ikke en samtale – og så understreker man det. I alle fall: Det funker her også. Noen riktig så fine skildringer av den uunngåelige romansen med Bagge er det også inni her:

fugletribunalet-sitatSærlig formuleringen “for glad til å gråte og for trist til å smile på same tid” er fin, syns jeg. Den treffer. Sånn har jeg ofte hatt det. Hårfint unna klisjéfella selvsagt, men jeg syns Ravatn lander på rette sida. Dessuten er det faktisk dønn vanskelig å skrive om kjærligheten uten å nærme seg klisjeene. Det er nå tross alt det temaet det har blitt skrevet mest om i verdenshistorien. Originalitet blir ikke det enkleste da.

Det er noen fiffige finheter i denne romanen. Den er underholdende, og siden jeg strengt tatt hadde såpass lave forventninger til den, ble jeg faktisk positivt overrasket. Bagge er sær skrue, men for all del interessant. Man lurer virkelig på hva pokker det er han driver med til tider. Leseren blir ofte like satt ut som Allis. Hovedpersonen selv klarer jeg for øvrig ikke på noen som helst slags måte å se for meg som noe annet enn en ren Agnes Ravatn-kopi, noe som ødelegger litt av innlevelsen. Men det får jeg ta på min egen kappe, antakelig. Alt i alt ender jeg liksom opp med å syns at boka er fin. Ikke genial, ikke fantastisk, ikke dårlig. Fin. Helt fin, liksom. Derav tittelen.

Så. Konklusjonen er altså følgende; jeg er langt mer fan av Ravatn som essayist, avisspaltist og samfunnsdebattant enn som romanforfatter. Men på de områdene er jeg til gjengjeld blodfan, særlig etter at hun publiserte denne kronikken om prostitusjon i Dagbladet på lørdag. Det er en vanskelig debatt dette med om prostitusjon for det første er greit eller moralsk problematisk i seg selv, og dernest om hvorvidt sexkjøpsloven er en bra ordning eller ikke. Ravatn gir her det nærmeste jeg personlig har kommet til en fasit på mitt eget ståsted, i alle fall. All mulig ære til henne for det. Kan du ikke heller skrive en bok om dette da, Agnes? Takk!

Frøken Flinks nyttårsforsett på forskudd

  • Lese ferdig Monstermenneske (jeg fikk den til FORRIGE jul, for pokker!)
  • Skrive anmeldelse av den
  • Skrive om Fugletribunalet, Bergeners og Songfuglen (Vestlandet altså – derfra kommer det mye gull!)
  • Finne ut hvilke bøker jeg skal nominere til Bokbloggerprisen
  • Skrive innlegg om dem og prisen og litteraturåret 2013

Hvis ikke dette er gjort innen januar er omme, syns jeg dere fine leserne mine skal få utmåle en passende straff til meg. Hva med tvangslesing av minst femti halvdårlige krimbøker det kommende året? Eller hva med en grundig gjennomlesning fulgt av en dyptpløyende (pun intended) litterær analyse av 50 Shades of Grey? Diktnekt i hele 2014? There’s no end to the possibilities! Jeg fortjener det.

newyearsresolutions

(Foto: www.juxtapost.com)

Ellers håper jeg alle har hatt ei fin jul på akkurat den måten dere selv definerer akkurat det – selv har jeg spist min egen kroppsvekt i julemat og julekaker og kost meg med familie, slekt og gamle venner. Helt ok!

Urd; ord i hjartet

urd-omslag

Ruth Lillegraven er herved inkludert i min ytterst snevre krets av favorittpoeter. For Urd (Tiden, 2013)den traff meg dypt i bygdejentehjertet, akkurat slik Mona Vetrhus gjorde med sin Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld. Men er det nok til å si at samlingen er god? Det er jo bare min subjektive opplevelse av tematikken som gjør at den rører meg så dypt. Min lesning og mine assosiasjoner. Sammenfallet med min egen livshistorie og det kjente som nesten bestandig føles ektere enn det ukjente. Og var det bare det Urd hadde å tilby; gjenkjennelse, sentimentalitet, minner – hadde det ikke holdt. Heldigvis er det ikke det. Lillegraven byr her på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser og en helt imponerende obervasjonsevne. For blondestoff ser jo vitterlig ut som juliskodde!

Det er Seselja og Cecilie diktene dreier seg om, og de forteller til sammen en hel historie, en slags slektsfortelling – eller som forlaget selv beskriver det; “tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde, og om døden som vitjar.”

Seselja var “faster til alle og likevel ikkje til nokon”, en enslig syerske som levde for alle andre. Cecilie er sisteleddet i Sjur-slekta og er kvinnen som har flyttet bort fra hjemsted og gård. Nå skal Seseljas gamle hus bli hennes, og det fletter livene deres sammen.

urd2

Det er del 2, “Soga om Seselja” som er diktsamlingens aller sterkeste del etter min mening. Her fortelles et helt liv i løpet av 23 dikt, og ingenting mangler enda så få ord vi får lese. Livet som diktes frem er at av disse kvinnelivene som historien overså, men som inneholdt mer sorg, kjærlighet og mening enn hva mange av borgerskapets store sønner kunne fremvise. Det beveger. Og ettermælet til Seselja fikk bli mer enn en gjengrodd gravstein.

Jeg syns Lines skildring av Seselja er så nydelig og presis i hennes anmeldelse av Urd at jeg velger å bruke hennes ord:

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Dere har kanskje gjettet at jeg er temmelig begeistret allerede. Men begeistring uten begrunnelse er ikke mye verdt, så hva er det jeg mener er styrkene her? Jo. Lillegraven er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; her er glitrende god gjenbruk av kjente ordtak, barnerim og uttrykk: “gjennom tynne gardiner skal månen lyse / sin kjærleik over oss” og “så mykje / hadde vi, så mykje / har vi, så mykje / får vi“, nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: “singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank“, og syrinen, katten og ukebladene som gjennomgangstema og som velfungerende symbolikk. (Kanskje blir syrinsymbolikken i overkant tydelig, men Lillegraven lar det aldri gå klisjé i den, heldigvis.) Hele samlingen virker så gjennomarbeidet, så velkomponert. Kanskje rent bortsett fra samlingas svakest parti, nemlig del 4 om tida på observasjonsposten der Cecilie tilbringer ventetiden på at tvillingene hennes skal fødes. Disse diktene henger ikke riktig like godt sammen som de andre; de blir på en måte for spesifikke og står som regel heller ikke fullt så sterkt på egen hånd. Blir disse diktene kanskje for nære dikterens eget liv? Jeg syns rett og slett Lillegraven er desidert  best når hun distanserer seg fra samtid og lar fantasien og fortellertalentet rå.

Og hvor god er hun? Jeg har plukket noen favorittbiter som jeg bare er nødt til å dele med dere:

urd-sitat

Jeg elsker det!

skjelv

på handa, i

røysta og i knea

men har framleis

fjell i blikket

(Om Cecilies bestefar, side16)

far har morgonsol i

andletet, bekkelåttlatter

og salmebok med gullblad

(Om Seseljas far når odelsgutten fødes, side 29)

bror ballblom

ligg i syrinseng

med salmeboka

under haka, og

huda hans er

så blå

(…)

mor

sit ved

vindauga

og er blitt

til mold

(Om tapet av Seseljas bror, side 38)

 

Jeg kom inn på det innledningsvis i anmeldelsen, dette med at jeg finner mye ressonans og likhetstrekk med eget liv og historie her. Selvsagt forsterker det inntrykket diktene gir meg. Her er noen veldig klare eksempler på disse:

den tredje vesle johannes bror

dette er han vi har venta på

dette er han som skal ha

garden

(Lillebroren min heter også Johannes, og hvem vet – kanskje skal han en gang ha gården hjemme?)

men heile vegen

over fjellet kan eg

høyre formødrene

kvifor blir

du ikkje her

kviskrar

dei

desse høge

breiskuldra

kvinnene som

alle var førtifem

då dei fekk siste

ungen

(Dette er formødrene mine. Besta, bestemor, oldemødrene mine.. Sterke arbeidsjern av noen kvinnfolk, som dreiv hus og hjem og gard, som måtte klare seg sjøl når mennene deres døde på havet. De var høye, kraftige, breiskuldra. Og jeg ser akkurat ut som dem.)

Sånn helt på tampen må jeg også få rose Exil design for kanskje høstens beste omslag og illustrasjoner. Godt gjort.

Så. Alle eselørene, alle understrekingene, det faktum at jeg har lest favorittdiktene mine 4-5 ganger allerede; dette blir ei bok jeg kommer til å ha med meg lenge. Ei jeg tar frem og nyter, minnes og røres av for all fremtid.

Samlingen har jeg fått som leseeksemplar fra Tiden forlag – tusen takk!

KAMILLA vokser & trives!

kamilla-anmeldelse

Sist jeg møtte KAMILLA var hun nyfødt, og allerede inne hos psykologen. Denne gangen befinner hun seg i dyrenes verden, og det dyriske kler henne. Andre utgave av litteraturtidsskriftet KAMILLA er allerede tøffere, mer samstemt og sikrere på seg selv. Redaksjonen er godt på vei til å finne sin egen stemme og dette er et konsept jeg mener har sin rettmessige plass i litteratur-Norge. Men før superlativene tar over, må jeg understreke at jeg altså selv er bidragsyter denne gangen, så objektiviteten er vel long gone. Vær snill å ha det i bakhodet videre i lesningen, så har jeg om ikke annet et snev av integritet igjen. Kremt.

KAMILLA er et litteraturtidsskrift som publiserer skjønnlitterære tekster, som først og fremst skal være et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, men som også tar med bidrag fra mer etablerte skribenter som en slags lokkemat. KAMILLA skal komme ut fire ganger i året, og redaksjonen består av tekstforfatter- og litteraturstudenter, hovedsaklig fra Westerdals.

Bidragsyterne er altså en fin blanding av blodferske, pur unge, eldre, erfarne og etablerte skribenter og forfattere:

kamilla#2-innhold

Som sist varierer selvsagt kvaliteten på tekstene – noe annet er ikke å forvente når erfaringsnivået er så enormt ulikt hos de ulike bidragsyterne. Men jeg syns bidragene denne gangen jevnt over holder bra kvalitet. De fortjener plassen sin på hver sin måte og utfyller hverandre ganske godt.

At fire av tekstene denne gangen er på engelsk, er jeg litt usikker på om jeg er helt overbegeistret for. I seg selv er tekstene gode, særlig superkule “Manimal” av Ross Bodenmann, som har en rytme og et vokabular som minner mest om en intellektuell raplåt. Sterkt og bra. Jeg er faktisk aller mest usikker på Edy Poppys dikt, som jeg ikke helt ser hvordan passer inn i tematikken, men fint er det jo – ikke minst opplest av forfatterinnen selv på slippfesten.

Det er åpenbart talent i selve KAMILLA-redaksjonen også; David Sviland (redaktør) har skrevet ned en jordnær og ettertenksom prat med bestefaren sin om dyr som nyttevesen og inntektskilde. Thomas Espeviks gudelek med fiskesnøret og Ole Kristian Årdals intense overlevelsesjakt er begge minneverdige korttekster – og avslutningssetningen hos Årdal gir gåsehud. Men min absolutte favoritt er uten tvil Nora Kristina Eides “Alarmer”. Jeg ble fullstendig overveldet over den da hun leste et utdrag fra den på slippfesten, og det var umulig å la være å le høyt over absurditeten, det grafiske språket, den svarte humoren og de fullstendig herlige, vemmelige skildringene hennes. Bare les dette:

Alle hadde brukt tannkosten min. Kjente og ukjente gap hadde kveilet seg rundt dem i 19 år. Først var det bare nærmeste familie og kanskje en tremenning jeg ikke hadde møtt siden jeg ble døpt, men etter hvert ble det flere. Kjærester og bestevenner, romkamerater på konfirmasjonsleir, leirskole, skoleturer, klasseturer, hytteturer, sydenturer. Kaffegjester som hadde lange tråder med spekeskinke mellom fortennene, venner av foreldrene mine som hadde bodd utenlands i ti år, naboer og gateselgere og halvnakne jenter som sovnet på hjemmefestene mine, alle hadde på et tidspunkt brukt tannkosten min.

Det beste med denne teksten er at den er så befriende lite pretensiøs. For det er jo ikke helt uvanlig at unge skribenter som studerer skriving noen ganger kan få en hang til å være litt mer – la oss kalle det spesielle – enn de kanskje helt har grunnlag for. Den innvendingen kan nok rettes mot et par av de andre bidragene her. Men Eides tekst er så særegen; så uredd i den merkelige og naivistiske tematikken samtidig med at historien fortelles med et knallstøtt språk. Imponerende, rett og slett. Jeg håper hun fortsetter å skrive i denne absurde stilen, for det er nok av oss unge kvinnelige skrivende som lett henfaller til melankoli og romantikk. Motvekt trengs definitivt.

Andre gode bidrag er “177985-E” av Suzanne Berget; en dypt bevegende historie som går rett i kjernen på dyreetikk og spørsmålet om dyr også har en form for sjel. Novellen til Tore Renberg om insektet Preben er både underholdende, morsom og også tankevekkende på noe av det samme viset som Bergets tekst. Og Linn Skåbers “Ut og stjæle hunder” er bare utrolig fornøyelig. Skåber er så absolutt en habil skribent.

KAMILLA vokser seg stadig til. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

(KAMILLA kan kjøpes på Bislett bok og Nordli i Universitetsgata her i Oslo, og skal også være mulig å få tak i i Stavanger og Bergen, så vidt jeg har skjønt. Spør redaksjonen på Facebooksiden deres.)

Lettbeint, men likandes Linde

nujævlarforside2

Boka med en av landets kuleste titler ble (omsider) lest ferdig for noen uker siden, og selv om jeg egentlig ikke har tid, kommer en kjapp omtale nuh. Det er liksom på tide!

Heidi Lindes Nu, jävlar (Gyldendal, 2011) ble en ganske stor hit da den kom ut for et par år siden. Og den ser jeg! Linde er en god historieforteller – men jeg syns kanskje ikke hun er en like stødig skribent heler tida, faktisk. For hovedinntrykket jeg sitter igjen med av denne romanen er at den er litt ujevn.

nujævlar_bakside

Boka har altså fire hovedpersoner; Terese, Kevin, Lydia og Jessica. Problemet mitt er at jeg egentlig bare falt for to av dem, nemlig Kevin og Jessica. Disse to opplever jeg har mest dybde, og henholdsvis mest troverdig sjarm og gripende bakgrunn. Et annet grep jeg ikke helt fikk fatt i poenget med, er prologen i starten. Den legger an en forventning som egentlig aldri blir innfridd etter min mening, og boka hadde fungert helt fint uten. Den virker rett og slett litt malplassert.

Men altså – karakterene:

Vi blir først kjent med Terese, en noe desillusjonert småbarnsmor som prøver å finne mening og glede i familiehverdagen. Og dette åpningskapittelet strevde jeg faktisk litt med å komme meg gjennom. Jeg syns det ble utrolig mye trivialiteter, og enda verre; dårlig språk. Halvsideslange setninger om muffinsoppvarming i mikroen kan jeg strengt tatt styre meg for. Etter hvert tar det seg heldigvis opp, og også Tereses historie fenger lenger ute i boka – selv om jeg aldri faller helt for henne.

Så er det Lydia, moren til Jessica. Hun er enke og nokså ensom – med unntak av Sonja, da. Og ja, Sonja er ingen ringere enn dronninga sjøl. Jeg syns dette ble for søkt til å ta det på alvor, om jeg skal være fullstendig ærlig. Og selv om jeg skjønner at Sonja i realiteten er et fantasifoster, klarte jeg ikke ta noen av dem seriøst – og dermed kommer jeg aldri under huden på Lydia. Hun blir en parodisk figur for meg, som jeg i langt større grad får empati for gjennom Jessicas historie.

Nestemann ut er Kevin. Han er avdanka fotballstjerne, jobber på bensinstasjonen og er for alltid forelska i Jessica som han var sammen med i sin ungdom. Kevin er en fin fyr. Tilsynelatende enkel på utsida, men en som skjønner mer enn de fleste. Kanskje har han tapt mye. Kanskje er han litt feig. Men han vet å finne glede i det hverdagslige – og i et smil som gnistrer over en halvliter på puben. Jeg liker dessuten alle musikkreferansene, og bokas definitivt stiligste kapitteltittel kommer fra Metallica:

nujævlar_sitat

Og så er det Jessica. Definitivt min favorittkarakter. Flotte, usikre, triste Jessica, med menn som forbruksvare etter å ha tapt de viktigste av dem på forferdelig vis. Fortellingene om henne og faren er så nære, fine og sterke, og kapitlene om dem er bokas desidert sterkeste, både innholdsmessig og språklig. Sakken, den håpløse drukkenbolten av en pappa, får en alliert i dattera si. Det er de to mot røkla. Men nærhet mellom far og datter kan også misforståes, og vi som leser får vondt langt inn i hjertet av avstanden som tvinger seg frem mellom disse to. Godt gjort.

Oppsummert er dette en underholdende og til tider også givende bok. Linde har noen glitrende hverdagsobservasjoner, hun har åpenbart mye empati og fortellerglede. Språklig sett er jeg derimot ikke helt imponert, med unntak av de fine, små teaterdialogene med Jessica og faren, og den småsnertne Hedda Gabler-referansen på side 206. Jeg kjenner at Linde kanskje ikke blir en kjempefavoritt hos meg, men flink er hun – og jeg leser antakelig mer av henne. Og skal du lese noe relativt lettbeint, er dette i alle fall milelangt bedre enn oversatt chick-lit.

Intense Nemesis

nemesi1

Noen ganger kjenner jeg virkelig min manglende formelle litteraturutdanning på kroppen. Nå når jeg skal skrive om Nemesis (Gyldendal, 2007) kjennes det mer påtrengende enn noen gang. Jeg skulle ønske jeg hadde beskrivende ord, et vokabular som kunne forklare dette for dere, intelligente meninger å formidle. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive som Cornelius Jakhelln skriver om lyrikk i Morgenbladet. Men – siden jeg kun er en stakkars litteraturelskende statsviter, får dere nøye dere med følelsen diktene gav meg. Min helt subjektive magefølelse, som først av alt ble påvirket positivt ved at jeg fikk boka med forfatteren med denne her på første side:

Nemesis-signatur

Alle forfattere som sender bok med selvportrett inni (noe jeg antar ut fra hatten), får umiddelbart pluss i boka. Så enkel er jeg faktisk. Så langt er dette for min del utelukkende et Bergensdikterfenomen; foruten Bergsvåg har jeg fått det samme fra Frode Grytten (som jo teknisk sett er fra Odda, da). Stas! Enda en ting som er nydelig med Bergen der altså.

Vel. Jeg lar forlaget selv forklare innholdet i alle fall, så tabber jeg meg ikke ut der:

Nemesis-bakside

Da er vi enige om dét.

Selv er den sterkeste fornemmelsen jeg selv får av diktene – som alle henger sammen innenfor titlene “Datter”, “Nemesis”, “Blindebukk”, “Askespråk” og “Huset” – nærmest en klaustrofobisk intensitet. Diktene føles nettopp litt som Laksevåg-skodden Bergsvåg skriver om i diktsuitens første del “Datter”. Den som trykker seg innpå deg, siver inn i kroppen din, og er fascinerende og påtrengende på samme tid. Som gjør alt det kjente mer utilgjengelig. Det er godt jeg har nær kjennskap til skodden (tåken) det er snakk om – den legger seg som grunnstemning i meg mens jeg leser resten av diktene. Jeg kan kjenne den fuktige, rå luften, lukte våt jord og sjøen, høre lyden av våte Converse mot Bergensveiene.

nemesisdikt3

Selve titteldelen, andre del “Nemesis”, er nok de diktene jeg har vanskeligst for å komme inn i. Det er lysene som setter seg fast etter at diktene er gjennomlest. Billys, trafikklys, signallys. Mørke mot sterkt, kunstig lys. Ubehagelig er det i alle fall. Kanskje er det nok?

Verden trekkes inn i “Blindebukk”, kriger, menneskets ondskap. Minner fra barndom, frykt og død. Så språket. “Språket som parasitt uten vert.” “En bok bør være en fare.” “Jeg har greid å få folk til å tro at jeg mener dette alvorlig, at jeg kan skrive.” Jeg ble utrolig fascinert av denne delen av boken kalt “Askespråk”. Kanskje er det hangen min til dekonstruksjon og fortolkning av språk som metode som slår inn her – jeg vet ikke. Bergsvåg “flår ordene” og språket både gir og mister mening. Jeg liker det.

Nemesisdikt2

Diktet under er fra bokens siste del “Huset”. Jeg klarer ikke forklare hvorfor, men dette bildet av den nyvaskede, hvite skjorten som henger på dørhåndtaket treffer noe sårt inne i meg og jeg er plutselig i det rommet. Står og ser den ensomme, hvite skjorten henge der. Det er pappa og bestefar og begravelse og høytid. Bedre får jeg det ikke fram.

Nemesisdikt1

Få kan skrive som dette. Og ja visst trenger disse diktene mange gjennomlesninger før.. man forstår dem? Har jeg egentlig forstått dem? Antakelig ikke. Men det gjør ikke noe. Man trenger ikke forstå for å beveges.

Vill og vidunderlig Vareopptelling

Jeg vil gjerne komme med en bekjennelse; jeg har aldri vært noen stor fan av Erlend Loe. Joda – Doppler var veldig god, mens de andre jeg har lest har jeg ikke fått det helt store utbyttet av. Jeg er ingen tilhenger av såkalt naivistisk skriving og alle de der tafatte mennene har egentlig bare vært en smule irriterende.

Men nå vettu; nå skriver Erlend Loe om ei dame. Og FOR ei dame! Denne fullstendig absurde karakteren er en av de morsomste litterære skikkelsene jeg har møtt på lenge, og jeg kan ikke la være å digge henne i all sin galskap.

Jeg har lest Vareopptelling.

vareopptelling-front

Først av alt; møt Nina Faber og en meget spesiell og begivenhetsrik dag i hennes liv:

vareopptelling - bakside

Herregud, så deilig det er å treffe en forfyllet, halvmislykket, avdanket lyriker som er KVINNE. Det skjer litt for sjelden i litteratur-Norge. Ei dame som er selvrettferdig, bitter, misfornøyd og en smule kåt. Allerede der er jeg solgt. Loe fortjener all mulig honnør og godord for å ha greid å skape Nina Faber. For det å gå inn i rollen som en sekstifem år gammel kvinne som virkelig har levd kunstnerlivet (bl.a. mener hun at hun skal ha ligget med både Jan Garbarek og Jon Eikemo i sin tid) når man selv er en tyve år yngre mann, kan ikke være helt enkelt.

Det er ellers dialogene som er romanens bærebjelke og styrke. Det meste skjer i nåtid, i dialogs form. Det funker utmerket for en såpass kort historie i både romanuniverset (en dag) og rent fysisk i bokform (130 sider). Og for noen dialoger det er. Jeg må bare gi dere en smakebit, rett og slett! Her er det den stakkars purunge Universitas-anmelderen som har slaktet Nina Fabers siste diktsamling som får unngjelde:

“Poenget, Kulpe,” fortsetter hun, “er at du er et menneske som ikke på noen måte har forutsetninger for å skrive om lyrikk. Men så gjør du det likevel. Det er en så grenseløst arrogant handling at jeg blir nødt til å si fra, skjønner du det?”
Kulpe nikker.
(…)
Hvordan møte en sånn uforstand? Men så tenker hun at det ikke kan stemme. Så dum kan da ikke en litteraturinteressert student være. Hun vil gi ham en sjanse, tross alt.
“Dagen svalnar mot kvälden. Drick värmen ur min hand.”
Hun ser på Kulpe, håper på et gjenkjennende smil. “Nei?”
Kulpe rister usikkert på hodet.
“Hvis lyrikk kunne læres bort på en kveldsskole, Kulpe, ville dette ha blitt nevnt i første time. I FØRSTE TIME! (…)”

Det er så bra at jeg ler høyt. Helt sant. (Og skam deg bittelitt om du ikke vet hvem dette utdraget er fra altså, for Nina Faber har jo helt rett.)

Kort sagt er dette altså bra saker. Dessuten er boka akkurat så liten, morsom og lettlest at den passer helt ypperlig til lesing nå på varme junidager. Eller på ferietur. Plukk med deg boka du, så skal du se jeg har rett.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Møte med Kamilla

Åneida, jeg er ikke død altså. Ikke syk og ikke bortført og ikke bloggelei. Jeg lover! Det var bare nokså travle dager på landsmøtet, så i dagene etter har jeg prioritert samboeren og kvalitetstid på hjemmefronten i stedet. Tror det var et godt valg!

Men jeg har ikke bare latet meg da, tross alt. Jeg fikk jo nylig tilsendt det rykende ferske litteraturtidsskriftet Kamilla etter å ha ytret ønske om det per sosiale medier. Åh, tjuetitallet, hvor herlig uformelt kommunikativt du er! Uansett – redaktør David Sviland holdt ord og vesle Kamilla dumpet plutselig ned i postkassa mi. Hun var strengt tatt ganske mye mindre enn jeg forventet, men fin var hun i alle fall:

kamilla-litt

Det nyoppstartede tidsskriftet består av bidrag fra både etablerte forfattere og pur unge litteratur-, kunst og tekstforfatterstudenter, og første nummer har fått tittelen Kamilla & Psykologen. Psykologien er da naturlig nok den overordnede tematikken for de 11 skribentene  som boltrer seg over vel tredve sider. Og kvaliteten? Den er gjennomgående god, men også temmelig varierende.

For å begynner med rosen; kred til alle unge mennesker som setter i gang slike ambisiøse prosjekter innenfor litteraturens verden. Jeg ønsker dem all mulig hell og lykke, og håper Kamilla blir mer enn en engangsforeteelse. For det er definitivt noen gullkorn her:

Marianne Clementine (som debuterte med diktsamlingen “Bilydar” i 2012) har to særdeles sterke bidrag i tidsskriftet, og jeg ble ikke særlig overrasket over å se at hun allerede har utgitt noe. Hun er en spennende ny stemme som jeg mer enn gjerne leser mer av i fremtiden. Morten Skahjems ærlige, tankevekkende og jordnære essay er også godt, og ikke minst viktig lesning. Han er forøvrig – sammen med Pål Hovstad, som bidrar med et sårt og vemodig dikt jeg likte godt – de eneste to som ikke nevnes å ha noen litterær utdanning/bakgrunn. Slik sett er det jo ekstra imponerende at de begge er en del av tidsskriftets øvre sjikt. Til sist må jeg nevne Ole Kristian Årdal som har skrevet den mest sjarmerende vesle historien jeg har lest på lenge; “Siste verset”.

Utover disse, syns jeg nok tekstene er mer på det jevne. De bærer preg av å være skrevet av unge, søkende mennesker som er på vei mot å finne uttrykket sitt – men kanskje ikke helt har kommet dit riktig enda. Og for all del; det er en viktig prosess! Men av og til blir det i overkant sært og aldri så lite pretensiøst (her må jeg særlig nevne Alexander Fallo Huslænds dikt som han til og med avslutter med en erklæring om at ingen sikkert kommer til å skjønne noe av det, samt Sophie Berntsen som etter min mening er hakket for eksperimentell for sitt eget beste). Men det svakeste bidraget av alle syns jeg er Bård Torgersens engelskskrevne dikt om en kvinne som liker sex (akkurat som om det er en slags revolusjon, på en måte). Denne teksten gav meg absolutt nada, men det er mulig jeg mangler en finslipt nok lyrikkompetanse til å bedømme det. Da tar jeg i så fall massiv selvkritikk. Torgersen kan heller ikke unnskylde seg med å være ung og uferdig; han er allerede utgitt forfatter og født i 1967.

For å oppsummere; dette er en lovende start! Jeg syns kanskje at de videre gjerne kan kjøre på med unge, ukjente stemmer, og droppe de mer etablerte navnene. De har sine kanaler fra før, og et tidsskrift viet kommende talenter er utelukkende en positiv ting. Men det skal David Sviland og gjengen få avgjøre selv, altså. Jeg bare liker å leke besserwisser og komme med uoppfordrede råd. (Et privilegium forbeholdt oss som er nesten tredve.) Og til neste gang; fresh opp layouten innvendig, da. Jeg likte illustrasjonene, men ETT bilde holder bare ikke.

Gleder meg til neste date med Kamilla!

Jo saktere jeg leser, jo lengre varer den

Tittelen over – som foruten å spille på bokas egen fantastiske tittel – oppsummerer i grunn hvordan det var å lese Kjersti Annesdatter Skomsvolds debut Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Oktober, 2009). Denne fine, rare og vemodige vesle romanen, som det skulle ta Skomsvold så mange år og så mye slit å fullføre, er en nytelse å lese, og jeg er glad jeg kunne lese den porsjonsvis på t-banen slik at den varte lengst mulig.

jofortere-forside

Det kanskje aller morsomste med å lese denne lille fortellingen, er at jeg vet så mye om dens forhistorie. Jeg nærmer meg nå slutten av Monstermenneske, Skomsvolds andre bok som tar for seg ME-en hennes og den lange veien hun må gå med denne boka – hjerteboka si – før den endelig utgis. Derfor kjenner jeg fra før Mathea, og jeg kjenner igjen hendelser og utsagn i historien som bygger på Skomsvolds eget liv. Denne kjennskapen gir en veldig effektiv følelse av innlevelse, og visker ut grensen mellom fiksjon og virkelighet. Det er mye Kjersti i Mathea.

jofortere-bakside

Mathea Martinsen lever et ensomt liv. Hun har bare hatt Epsilon, men det har også i grunn holdt i massevis. Når hun nå forsøker å vise verden at hun fins hun også, er det selvsagt ikke helt enkelt, så lite som hun har å bygge på. Og det er da heller ikke de store revolusjonære hendelsene hun begir seg ut på, men de er store nok for Mathea selv. Og de er store nok for leseren fordi Mathea blir så viktig for oss.

Av alle de treffende godordene som har blitt skrevet om denne debuten, syns jeg det er Stig Sæterbakken som har sagt det best: Dette er en “tragikomedie av de helt sjeldne”. Mathea er så tragisk at det blir morsomt, hun er så snodig og gjør så mye absurd, samtidig med at det jo er fryktelig synd på henne. Hun er en særdeles sammensatt karakter, og jeg skjønner at Skomsvold brukte mye tid på å få henne til.

Språkmessig er det lite å utsette på Skomsvold. Det er godt håndtverk, rett og slett. Boka er tydelig gjennomarbeidet; den er finpusset, renskåret og nedtonet. Språket kler historien og Mathea er troverdig som fortellerstemme. Jeg er glad Skomsvold bestemte seg for å skrive i jeg-person (Monstermenneske forteller at hun prøvde seg på tredjeperson også), for jeg er usikker på om det ville funket ellers. Det lett naivistiske språket hadde ikke fått spillerom om noen andre skulle fortalt Matheas historie, og noe sier meg at hun lett ville forsvunnet for leseren da.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg fortjener prisene den har fått. Og den fortjener mange lesere, selv om jeg tviler på den noen gang vil danke ut Jo Nesbø som folkelesning. Til det er den unektelig for sær. Men den er så fin. Og så er jeg rimelig sikker på at Kjersti Annesdatter Skomsvold vil bli en av landets etablerte forfatterskare etterhvert, noe det nylige opptaket til Den norske forfatterforening allerede er en indikasjon på. Her er det mye godt i vente framover, og jeg kommer definitivt til å følge med.