Ingenting stygt med «Store stygge dikt»

9788205361287Da jeg leste Urd av Ruth Lillegraven i 2013 ble jeg fullstendig bergtatt av diktningen til denne dama, og hun vant da også – meget fortjent – Bokbloggerprisen 2013 for samlinga. Jeg ble ikke fullt så begeistret for Manilahallen som kom året etter, men også her fant jeg sterke dikt og flere fine eksempler på den særegne stilen til Lillegraven som jeg liker så godt.

Jeg var derfor spent på hva som ventet da jeg nylig kjøpte debutsamlingen til Lillegraven, Store stygge dikt (Tiden, 2006). Heldigvis var den så bra som jeg håpet på. Det er en yngre Lillegraven både i alder og stil jeg treffer her og i en epoke av livet som er temmelig lik den jeg selv har vært og er midt oppi. Hun er i slutten av tjueåra og bor midt i Oslo. Opprinnelig fra en gård på et lite sted, i ferd med å bygge karriere mens hun finner (og mister) kjærligheten, henger med venner, er på byen, minnes oppveksten i bygda og prøver å finne ut av dette voksenlivet – i det hele tatt alt det som er typisk for sånne utflytta odelsjenter som Ruth og meg. Og sikkert som følge av all gjenkjennbarheten i diktene – som det under er et godt eksempel på – treffer de meg sterkt og engasjerer fra første til siste strofe.

1 - tb89JRa

Det er en rekke fine øyeblikkskildringer her, Lillegraven har et særlig godt blikk for de små stundene i livet som plutselig viser seg å være de mest meningsfulle.

2 - PgyjNsIEn annen styrke ved disse diktene spesielt og Lillegravens skrivestil generelt, er hvor velkomponerte og åpenbart gjennomarbeidet alt er. Tekstene er skriveteknisk gode, samtidig som hun alltid forteller en historie og vil si leseren noe. I det siste har jeg lest litt for mange bøker som jeg syns aller mest blir en oppvisning i «se, så flink jeg er til å skrive!» uten at handlingen er særlig minneverdig. Det fins liksom ingen dypere mening eller hensikt med historiene, og jeg sitter igjen som leser etterpå og lurer veldig på hva forfatteren ville med boka. Slik er det overhodet ikke hos Lillegraven. Her kan en nyte både innhold og form – som i diktet under med alle de frydefullt fine allitterasjonene som «hylande hatsk hemntokt», «vaksen, vakker, verdig» og «blått isbreblikk».

4 - IWtfwC3Diktene i denne samlinga har som nevnt høy relatable-faktor for meg. Og jeg smelter jo helt når symbolikken blir like god politisk som litterært, slik den er under: Gårdene og bygdene som sakte dør hen lik en sau som har havnet på ryggen og ikke klarer å reise seg igjen. Det treffer helt perfekt.

3 - a90t1lqDiktet under ble en av mine favoritter. Jeg liker alt ved det; stemningen, formuleringene, skildringene, hverdagsligheten – dette er lyden av livet og tida som går. 5 - Renz7zLRuth Lillegravens selverklærte stygge dikt er selvsagt det stikk motsatte. Og for de som enda ikke har stiftet bekjentskap med Lillegravens diktning, kan man trygt starte med begynnelsen og lese debuten. Den viser med all tydelighet at denne forfatteren har vært dyktig fra starten av og at det er bare å glede seg til bøkene som kommer.

Miniomtale: «Det blir aldri lyst her»

ÅmodtTinaDetbliraldrilystherStor
Jeg leste nettopp ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her, som jeg fikk tilsendt som del av en bokpakke fra Kolon. Jeg hadde lest gode anmeldelser av den og hadde egentlig tenkt å kjøpe den tidligere, men kom aldri så langt selv. Da hadde jeg jammen gått glipp av noe.

Dette er en sterk og intens liten roman om et kjærestepar som flytter sammen nordover til Finmark, der Eli skal jobbe som fisker, mens Sara skal fotografere – eller mest være sammen med Eli, egentlig. Handlingen spinner rundt forholdet mellom disse to, et forhold som er like trangt og begrensende som det lille huset de bor i og like skiftende og voldsomt som vinteren utenfor.

Stemningen i romanen er gjennomgående illevarslende. Jeg ble stadig sterkere sugd inn livet til disse to kvinnene og det ble vanskelig å legge vekk boka før jeg fikk en eller annen form for forløsning. Heldigvis for meg er boka kort.

Åmodt skriver godt, presist og engasjerende. Denne romanen blir definitivt ikke det siste jeg leser av henne.

 

Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.

 

Basso har funnet ly

2015-03-10 18.07.43Aina Basso kom i fjor ut med sin fjerde roman Finne ly (Samlaget, 2014) og er en av de nominerte i romankategorien til Bokbloggerprisen 2014. I likhet med Fange 59. Taterpige. som jeg leste da den kom ut i 2010, er dette en roman om romanifolket, kanskje bedre kjent som taterne. Jeg har et spesielt forhold til historien til dette folket som før var et kjent syn ute på veiene eller langs leia. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvor det kommer fra, men romanifolket har alltid fascinert meg. Da jeg var tenåring ble interessen kraftig styrket etter å ha lest Britt Karin Larsens fantastiske trilogi om tatergutten Elias’ liv gjennom 1900-tallet. Det er også historien om hvordan de reisende forsvant, hvordan de sakte, men sikkert ble assimilert inn i det norske samfunnet – ofte på grufullt vis.

IMG_7884

I Bassos bok er romanifolket fortsatt på veien. Hanna har rømt fra tukthuset, og tar tjeneste hos en enkemann og de to sønnene hans, Harald og Johannes. Fortellerstemmen veksler mellom å tilhøre Hanna og Johannes, og det er også disse to som utgjør romanens hovedkarakterer. Følelsene som gror mellom dem utgjør omdreiningspunktet for hovedhistorien, men leseren får også kjennskap til fortiden deres og sentrale hendelser fra livene som har ledet dem begge dit de er nå. Man blir slik kjent med dem litt etter litt, forstår handlingene deres og motivene for valgene de tar. Basso gir her er et idealeksempel på hvordan man skildrer romanpersoner slik at de føles ekte og levende for leseren, noe som igjen gjør at man engasjerer seg i hvordan det går med dem og dermed i selve fortellingen. Skiftingen av synsvinkel sørger for at man ikke mister oppmerksomheten og i noen partier får man også innsyn i samme situasjon sett fra begges ståsted. Dette tydeliggjør relasjonen mellom Hanna og Johannes og skaper troverdighet og dybde til fortellingen.

IMG_7886

De får riktignok verken lang tid i romanens virkelighet eller sider i boka å utvikle forholdet sitt på, for Harald, odelsguten, har også sett seg ut Hanna. Han legger seg etter henne, ødelegger for Johannes slik han alltid har gjort det: «No gjer han det igjen. Alltid må han kome mellom, alltid må han ta frå meg det som er mitt.»

Så kommer taterne til skogen. Det er da spenningskurven for alvor stiger i boka. Brødrene finne sammen om en felles fiende, og Hanna må velge mellom tryggheten på gården og lojaliteten til sitt eget folk. I et crescendo av ild, skog og flukt tar både Johannes og Hanna skjebnevalg. Det er kanskje drama verdig en kioskroman eller actionfilm – men heldigvis så uendelig mye bedre skrevet fram. Det blir aldri urealistisk. Til tross for drømmeaktige sekvenser og forderdelige handlinger, beholder historien alltid troverdigheten sin. Akkurat det er kanskje ikke så rart, all den tid Basso tross alt er historiker av yrke og kjenner den perioden hun skriver om. Men det som bidrar ytterligere til denne følelsen, er at man helt til sist i boka får vite at Hanna faktisk var en reell person og at Basso har hatt et helt reelt – om enn nokså beskjedent – utgangspunkt å dikte fram et liv fra.

IMG_7883

Basso skriver fantastisk. Romanen er solid bygd opp, både hva gjelder karakterer og handling. Dette er skriving som er både kunst og godt håndtverk og man kan tydelig lese at teksten er gjennomarbeidet og finpusset. Korte scener som spenne over to-tre sider skaper ikke bare driv i fortellingen, det gjør også at språket fortettes og forenkles. Akkurat slik jeg liker det. Skrivestilen er enkel og nedpå, men likevel full av tilstedeværelse, mening og fine skildringer. Det blir nesten poesi av hverdagsskildringene. Symbolikken er også fremtredende, særlig har ekornene en sentral rolle i fortellingen. De er et tegn på lykke for de reisende, men jeg leser det også som en metafor for Hanna selv. Det at Johannes f.eks. tar seg av en hjelpeløs ekornunge, som han senere vrir halse om på fordi Harald tar det, forteller oss at følelsene Johannes har for Hanna også har en dystrere side ved seg. Tegn og symboler var viktige for romanifolket, og det gir romanen en ekstra dimensjon at Basso også gir dem en så stor plass i fortellingen sin. I det hele tatt er dette en roman hvor språket helt tydelig er komponert for at historien skal fortelles godt, samtidig som det i seg selv er velformulert og vakkert. Det er bare å la seg imponere – jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive like bra som Aina Basso.

Jeg kan herved erklære at jeg har funnet min favorittroman til Bokbloggerprisen 2014.

 

(For flere omtaler av boka, trykk her.)

 

Sorry seems to be the hardest word

Fjorårets Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en av tre kandidater til kategorien «Årets roman» i kåringen av Bokbloggerprisen 2014. Var det fortjent? Tja.

Unnskyld

For å starte med en slags konklusjon; dette er en bok som biter seg fast i deg – og det varer en stund. Det er det slettes ikke alle bøker som gjør, så for det skal Høyer ha honnør. Å lese de tre første sidene gjorde at jeg la bort boka, og venta. Lenge. Først når romanen ble en av finalistene til Bokbloggerprisen, tok jeg den frem igjen. Tvang meg til å lese videre. Ganske snart var jeg sugd inn i dette klaustrofobiske forholdet som er bokens omdreiningspunkt. Kjæresteboblen, der «det finnes ikke noe deg og meg».

Bilde2

Den unge kvinnelige hovedpersonen i boka møter Sebastian ved havet en sommerdag. De blir kjærester samme dag og da de går av bussen på vei hjem den dagen forlover de seg med en fisketråd Sebastian har tvinnet til en ring. Denne ringen får en sentral plass i fortellingen videre og jeg leser den som et slags symbol på selve forholdet. Ubrytelig, uvanlig og sterkt – samtidig som den er ubehagelig, påtrengende og alltid sterkt tilstedeværende. Smertefull, men umulig å ta av. Til det betyr den alt for mye. Til slutt er ringen absorbert i hovedpersonens kropp, i ringfingeren der blodåren går «rett til hjertet».

Paret flytter sammen nesten umiddelbart, planlegger bryllup og en seiltur rundt jorda. Skaffer seg hund. Vedder om stadig rarere ting. De er intenst lykkelige; Sebastian som kan så mye og hovedpersonen som elsker så høyt. Men alt er ikke som det skal være. De har bl.a. begge et utfordrende forhold til familien sin, men Sebastians foreldre er åpenbart dysfunksjonelle. Det er også mye i det Sebastian forteller som ikke stemmer helt med virkeligheten.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, siden det vil ødelegge leseropplevelsen for de av dere som har planer om å lese boken. Men jeg kan si at jeg stadig satt med en stadig stigende uro, en klam følelse av ubehag og at dette umulig kunne ende godt. Når man i tillegg får servert tema som barnemishandling, selvmordsmetoder, en detaljert beskrivelse av hvordan en hummer kokes levende samt maltrakterte hovdyr, er det lett å fastslå at dette ikke er noen feel-good-roman akkurat.

Bilde3

Handlingen grep meg. Jeg leste boka i små porsjoner på t-banen til jobb hver dag, og tok meg selv i å tenke mye på den utenom disse lesestundene. Det jeg tenkte mest på, og som sant og si friket meg litt ut, er hvor lite du egentlig vet om et annet menneske, selv din aller nærmeste, den du elsker og har tenkt å dele resten av livet med. Det er lett å lyve, lett å skjule. Foruroligende lett, faktisk. Og hvor lett er det egentlig å holde på kjærligheten når tilliten er borte? Når den du trodde du kjente i virkeligheten er noe helt annet? Dette er en problemstilling de fleste av oss antakelig kommer borti i en eller annen form i løpet av livet. Det er allment, og slik sett et godt tema for en roman.

Så hva er det som gjør at jeg er usikker på om Unnskyld fortjener plassen som en av de beste tre romanene fra 2014? Det er hovedsakelig på grunn av to ting: Det første er språket og skrivestilen, det andre er karakterenes troverdighet.

Språklig sett er dette nemlig etter min mening en nokså ujevn roman. Høyer har en særpreget skrivestil som jeg personlig ikke var overbegeistret for. Slike ting er jo gjerne en smakssak, så det skal jeg ikke holde for hardt mot henne. Men denne hangen til gjentagelser, detaljerte beskrivelser og lange utbroderinger, gjør at handlingsløpet forsinkes og av og til også forstyrres. Samtidig underbygger det også noe av den klaustrofobiske følelsen i boka, noe som tyder på at det kanskje er en helt bevisst strategi fra Høyers side. Det funker noen ganger – andre ganger ikke. I tillegg virker det som om Høyer forsøker å være så  nyskapende i uttrykksform at det mest av alt virker påtatt. Men igjen – dette er smak og behag. Jeg har alltid likt et nedtonet romanspråk og slik er det ikke her.

Til sist; troverdigheten. Ved flere anledninger hadde jeg mest lyst til å skrike til hovedpersonen, riste litt vett inn i henne eller få henne til å se det som jeg «så». Er det egentlig mulig å være så grenseløst naiv som denne jenta er i starten? Riktignok er hun bare så vidt begynt på tjueåra, men at hun ikke stiller spørsmålstegn ved noe som helst i Sebastians liv, er litt vanskelig å tro på. Etter hvert blir hun jo også mistenksom, men det tar jaggu lang nok tid. Høyer prøver for så vidt å forklare godtroenheten hennes; hovedpersonen beskriver jo ofte Sebastians evner til å forklare, dekke over, berolige og ufarliggjøre. Hun kaller det ordkappen hans, som svøper dem begge inn i den trygge boblen deres.

Bilde4

Jeg kan til en viss grad kjøpe den, men jenta må jo ha visst. Innerst inne må man vel forstå at noe ikke er som det skal? Eller.. Kanskje jeg egentlig bare prøver å fornekte at alle har potensial til å bli så blind. Kanskje. Uansett blir hovedpersonen til tider litt irriterende for meg. Hun blir for svak, for avhengig. Og Sebastian selv blir nesten en karikatur, han er så full av seg selv, så sikker på egen fortreffelighet. Og så er det bare et skall. Et skal som knuses når han endelig må ta stilling til fortiden sin, til virkeligheten. Jeg skulle ønske han var litt mer.. vanlig. Jeg sliter med å få sympati for karakteren, fordi han bare får være enten uovervinnelig eller et vrak. Jeg tipper Høyers mål er at han skal være utilgjengelig og vanskelig å komme inn under huden på for oss lesere nettopp fordi hovedpersonen sliter med det samme. Men han er egentlig ikke så vanskelig å forstå seg på. Jeg hadde en god anelse om hva det var som hadde skjedd med han og hva han skjulte lenge før det ble avslørt i boka. Så det er denne litt ekstreme dualiteten jeg ikke får helt til å tro på og som gjør Sebastian til en mindre relevant romankarakter enn han ellers kunne vært.

For å oppsummere: Dette ble for min del en litt ubehagelig, men definitivt engasjerende, leseopplevelse. Jeg kommer til å huske boka og den har åpenbart en god del kvaliteter. Likevel blir den for ujevn til å bli en klar favoritt her i gården. Og Bokbloggerprisen 2014 – den mener jeg nok bør gå til en av de andre romanene.

(Her kan du lese hva resten av bokbloggerne syns om boka.)

Kjapp anbefaling på en søndag

IMG_5059

Jeg legger dette innlegget i kategorien «bokanmeldelser», men det vil være tidenes overdrivelse, er jeg redd. Uansett – nå har denne vesle perlen av en roman ligget ferdiglest så lenge, at det er bedre at jeg skrive noe enn ingenting. For denne boka fortjener faktisk lesere.

Marit Kaldhols Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódź (Samlaget, 2014) fikk jeg tilsendt fra forlaget her i vår en gang. Jeg så frem til å lese den, men det tok tid før jeg rakk det. Da jeg omsider begynte, kunne jeg bare angre på at jeg ikke hadde prioritert denne boka tidligere. Det som møtte meg var en nær og sår skildring av ei veslesøsters problemfylte relasjon til storesøstra si, i en språkdrakt som både er poetisk og nøktern på samme tid – akkurat slik jeg liker det, og slik det bare kan gjøres på nynorsk. (Min personlige påstand det siste der, altså.)

2014-08-17 21.46.02

Romanen er skrevet fra Jenny, lillesøsterens synsvinkel. Hun forsøker å passe på storesøster Solrun, kalt Sol, som alltid har hatt sitt å slite med – og ikke mindre etter at moren deres døde. Fra før av var de farløse; han var polsk, og hadde reist tilbake til hjemlandet mens jentene var små. Nå bor de sammen med bestefaren sin Olvar, som er blitt så gammel at han egentlig trenger mer omsorg selv enn hva han kan gi. Så det er Jenny som må holde det hele sammen, stanse det som er igjen av familien fra å falle fullstendig fra hverandre.

2014-08-17 21.48.28

Mens jeg leste Kaldhols bok, slo det meg at dette kunne jeg gjerne skrevet. Dette er slik jeg prøver å skrive, slik jeg ønsker å skrive. Noen få ganger med hell, som regel mindre vellykket. Uansett; jeg er så glad i dette dempede språket, metaforbruken og symbolikken som Kaldhol låner fra lyrikken hun også skriver, og ikke minst den effektfulle bruken av underdrivelse som grep. Scenene som beskriver de verste opplevelsene i hovedpersonens liv skrives så vidt frem; det er så lite «telling» at det knapt er «showing». Likevel gjør det sterkt inntrykk. Slikt liker jeg, og det er ikke enkelt å gjøre det godt.

2014-08-17 21.46.35

Les denne boka – og les den gjerne nå som kveldene igjen begynner å bli mørke. Når det blir litt mer tid til å tenke, til å finne roen igjen. Selv skal jeg prøve å la romanen virke som inspirasjon til egen skriving. Også den er det enklere å få til om høsten.

2014-08-17 21.48.44

Who wants to be a pornstar?

Nylig deltok jeg på et foredrag jeg hadde gledet meg stort til å gå på, nemlig «Who wants to be a pornstar» arrangert av Kvinnegruppa Ottar og Feministisk Forum. Det var et foredrag med den eminente Gail Dines, feminist, forfatter og mangeårig professor i sosiologi. Denne dama har 25 års fartstid innen forskning på pornoindustri og pornokultur, så man kan trygt si hun vet hva hun snakker om.

Utgangspunktet for foredraget og den påfølgende debatten var følgende:

Et gjennomsnittlig nordisk barn debuterer med pornografi 11 år gammel. Hvilke konsekvenser har det at stadig yngre barn eksponeres for seksualiserte medier, og hvordan former det vårt syn på kvinner, andre mennesker – og oss selv?

2014-06-17 20.31.45-2Foredraget var som forventet knallgodt, engasjerende og opprørende. Dines er en erfaren foredragsholder med sterkt engasjement for saken, og det var inspirerende å høre på henne. Etter innledningen hennes var det debatt, som seg hør og bør. Men til tross for et temmelig massivt flertall kvinner, endte (som vanlig) talelisten opp med å være dominert av menn. Unge menn som skulle forsvare hvorfor porno «ikke er så ille som Dines skal ha det til», faktisk. Beviset deres? De så på porno selv, og den pornoen de så på var aldeles ikke voldelig og kvinneundertrykkende. Fint, prøvde Dines å svare; vi snakker her uansett ikke om de 10 prosentene porno som er OK, men om de 90 prosentene som ikke er det og som skader kvinner. Men dette sank overhodet ikke inn. 25 års egen forskningserfaring, tonnevis med fakta fra andre forskere over hele verden, tilbakemeldinger fra utallige foredrag – ingen ting dugde som argument mot guttenes «jeg har sett mye porno og det er ikke sånn som du sier». Vel. Det skal sies at retorikken til Dines er temmelig tøff, så jeg skjønner den kan virke provoserende. For unge menn i dag er dessuten porno noe som bare alltid har vært der. Det er en del av deres identitet som menn, noe de har vokst opp med. Når pornoen angripes, kan det nok føles som et angrep på egen person. Men det er altså bransjen Dines vil til livs, og da helt spesifikt den pornoen som nedverdiger og fysisk ødelegger kvinner. Dessverre viser forskningen at disse to snart er én og samme sak; stadig mer av pornoen som produseres blir stadig tøffere. (Se faktadelen nederst i innlegget.)

Uansett; debatten ble utrolig polarisert og tabloidisert, der guttene var «for» porno og jentene «mot». Så enkelt er det jo bare ikke, men nyansene forsvant dessverre med det stigende temperamentet. Jeg tok forsåvidt ordet selv også, og sa akkurat dette; hvis vi blir stående mot hverandre slik, vi kvinner og menn, kan vi aldri vinne kampen mot den delen av pornobransjen som faktisk bør avvikles. Den som blir stadig mer brutal og involverer stadig yngre aktører. Der må vi kjempe politisk og organisasjonsmessig, og vi feminister må få med gutta. Og det er som Dines sa; vi feminister er jo menns beste venner! Vi tror ikke menn er voldelige vesen som bare får tenning av å mishandle kvinner og som er kåte hele tiden; vi vet at menn er herlige, komplekse, fullverdige mennesker. At de er gode venner, snille pappaer, kule kompiser og smarte samtalepartnere. Det er pornobransjen som er the bad guy her – ikke feministene. (Og hei; det var faktisk nettopp feminismen som gjorde kvinner seksuelt frigjorte, i stand til å både ønske, kreve og nyte sex. Ingen menn klager vel på akkurat det?)

Så over til boka som gjorde at jeg gledet meg sånn til dette foredraget til å begynne med.

pornlandDines’ Pornland (Beacon Press, 2010) tar for seg hvordan porno, og da særlig den ekstremt voldelige og kvinnefiendtlige «gonzopornoen» (les: hardporno), pårvirker kulturen og samfunnet vårt på stadig flere områder og de uheldige effektene dette har på blant annet likestilling, kroppsbilde og faren for overgrep.

Egentlig har jeg mest lyst til å sitere hele boka for dere, for den er så spekket med knallsterke budskap underbygget av forskning og erfaring at det er umulig å ikke bli berørt og overbevist. Men siden jeg forutsetter at dere jo alle skal lese den selv snart, skal jeg heller si litt om hva hun fokuserer på. Dines starter ut med å definere hva slags porno det er hun konsentrerer sin forskning omkring, nemlig «gonzopornoen». For de av oss som ikke frekventerer pornosider på nettet sånn på en jevnlig basis, er dette porno som «today (is) one of the biggest moneymakers for the industry – which depicts hard-core, body-punishing sex in which women are demeaned and debased». Temmelig ille saker, altså – men også den mest utbredte av all pornografien som i dag ligger kun et tastetrykk unna for oss alle på internett.
Boka er delt inn i tematiske kapitler, der det første tar for seg historikken og fremveksten av dagens pornoindustri gjennom utviklingen til porno-/mannebladene Playboy, Penhouse og Hustler. Det er utrolig lærerike greier, og langt mer spennende enn det kan høres ut som. Kapittelet etter omhandler pornoens påvirkning på popkulturen. Her viser Dines på en særdeles overbevisende måte hvor enorm innflytelse denne industrien har på alt som omgir oss daglig av underholdning etter at det f.eks ble mainstream med pornostjerner på TV. Kapittel tre dreier seg om hvordan porno nå er blitt big business. Det er en milliardindustri med enormt stor markedsmakt, og jo mer stuerent det blir, jo mer penger er det å tjene – og jo mer kjøper bakmennene seg inn i andre bransjer. Det er ganske ille, faktisk. Penger gir som kjent innflytelse på de fleste områder.
Fjerdekapittelet beskriver en av de skumleste konsekvensene av pornokulturen; hvordan stadig yngre gutter eksponeres for porno og etterhvert sosialiseres inn i en mannsrolle basert på den i pornofilmene. Og den er som nevnt temmelig lite sympatisk; følelseskalde, kåte, voldelige vesener som bare er interessert i å nedverdige kvinnene de putter tissen sin inn i. Poenget til Dines er at ingen gutter fødes sånn – de blir sånn av å lære det. Og pornobransjen er villige læremestre. De tjener jo store penger på nye pornobrukere. Hva dette vil gjøre med en hel generasjon unge menn, ser de ut til å bekymre seg fint lite om. I kapittel fem følges tematikken videre, og Dines beskriver hvordan porno kan påvirke virkelighetsoppfatningen til brukerne av den. Hun forteller om hvordan frustrerte menn har kommet bort til henne etter foredragene og fortalt om sin pornoavhengighet og at de sliter med å tenne på kjærestene sine fordi de ikke ser ut som og oppfører seg som kvinnene i pornofilmene. Den overdrevne pornokonsumeringen gjorde det etter hvert vanskelig for dem å ha normale kjærlighetsforhold.
I bokas sjette kapittel slår gjenkjennelsesfaktoren for fullt inn for min del; her skriver nemlig Dines om hvordan pornokulturen påvirker oss kvinner og da særlig samfunnets forventninger til kropp og utseende. Som Marta Breen også har skrevet mye om; dette er området hvor kvinnekampen har tapt med aller størst margin. Kroppspresset for dagens (særlig unge) kvinner er helt enormt, og det er nær umulig å stå i mot. Dines viser på en utrolig overbevisende måte hvordan mange av dagens idealer er skapt nettopp av pornobransjen, og hvor skadelig konsekvenser dette får i form av bl.a. spiseforstyrrelser av alle slag.
«… we now have the Stepford Slut: a hypersexualized, young, thin, toned, hairless, and, in many cases, surgically enhanced woman with a come-hither look on her face.»

Sjuende kapittel vies til den innebygde rasismen i pornobransjen. Gamle maktstrukturer basert på raser lever her i beste velgående, og det er naivt å tro at dette ikke påvirker holdningene også til brukerne. Dette er en kritikk av bransjen som ofte overses, og som jeg vil berømme Dines for å trekke frem i lyset. Så er det det siste temakapittelet. Det er også det definitivt verste. For her viser Dines til forskning som forteller om en grufull utvikling; barnepornoen er på fremvekst. Når stadig nye tabuer brytes i pornoindustrien for å skaffe nye kunder, grenser strekkes og bransjen selv sier de må tilby stadig drøyere innhold for å tilfredsstille utålmodige brukere som er «gått lei» den «vanlige» pornoen, er barneporno neste skritt. Og de er på full fart dit. Bransjen har gått til sak for å oppheve aldersgrensen på 18 år for å kunne delta i pornoproduksjon, og de har allerede vunnet kravet om at pornoskuespillerne heller ikke skal se ut som de er under 18. Det betyr at kvinner som ser ut som barn er blitt enormt populære, og såkalt «teen porn» er den raskest voksende pornosjangeren. Legg til at popkulturen seksualiserer stadig yngre gutter og jenter, og du har en utvikling som er helt sykt skremmende: Barn blir sexobjekter.

Så hva kan vi gjøre? Dines foreslår en rekke tiltak i konklusjonskapittelet i boka, og man kan finne enda flere på nettsiden til Stop Porn Culture. Viktigst av alt mener jeg er at vi snakker om disse tingene. At vi begynner å stille spørsmål til denne enorme bransjen som har gjort for sex det MacDonald’s har gjort for mat. Vi må ta kroppen vår, sexen vår og parforholdene våre tilbake fra pornobransjen. Vi må si fra om det som ikke er greit og vi må kreve politisk handling. Og vi må engasjere oss. Og nettopp derfor er jeg så uendelig glad for den fremveksten av unge, dyktige feminister som nå finner sammen i nye og gamle kvinnenettverk. Vi kan få en slutt på dette.

Litt fakta fra Gail Dines organisasjon Stop Porn Culture:
  • There are over 68 million daily searches for pornography in the United States. Thats 25% of all daily searches (IFR, 2006).
  • The sex industry is largest and most profitable industry in the world. (Andersson et al, 2013)
  • In 2010, 13% of global web searches were for sexual content. This does not include P2P downloads and torrents. (Ogas & Gaddam)
  • Pornhub receives over 1.68 million visits per hour. (Pornhub, 2013)
  • Globally, teen is the most searched term. A Google Trends analysis indicates that searches for “Teen Porn” have more than tripled between 2005-2013, and teen porn was the fastest-growing genre over this period. (Dines, 2013)
  • Several recent studies have found that teenagers around the world report using porn to gain information about real life sex (Lauzus et al, 2007) (Wade et al, 2005) (Flood, 2009) ( Giordano & Ross, 2012).
  • 10% of adults admit to having an addiction to online pornography (IFR, 2006).
  • Children as young as 11 years old are regularly accessing hardcore gonzo pornography (IFR, 2006).
  • 88.2% of top rated porn scenes contain aggressive acts.
  • In 70% of occurrences, a man is perpetrator of the aggression; 94% of the time the act is directed towards a woman.
  • Only 9.9% of the top selling scenes analyzed contained behaviors such as kissing, laughing, caressing, or verbal compliments.
  • Approximately 20% of all internet pornography involves children (National Center for Missing and Exploited Children, 2013).

Studies show that after viewing pornography men are more likely to:

  • report decreased empathy for rape victims
  • have increasingly aggressive behavioral tendencies
  • report believing that a woman who dresses provocatively deserves to be raped
  • report anger at women who flirt but then refuse to have sex
  • report decreased sexual interest in their girlfriends or wives
  • report increased interest in coercing partners into unwanted sex acts (Bridges, 2006) (Yang, Gahyun, 2012).

 

 

God morgen og god natt – og gode dikt

2014-06-01 20.22.20Nils-Øyvind Haagensens dikt i samlingen God morgen og god natt (Oktober, 2012) er blitt kalt lekne, nakne, vakre, rare, tilgjengelige, sjarmerende, alvorlige og dønn ærlige. Det er de. Men aller mest er de etter min mening ekstremt nærværende.

Samlingen er en liten reise gjennom et døgn og et parforhold, to vanlige, unge mennesker som prøver å finne ut av ting og aller mest hverandre.

2014-06-01 20.21.49

2014-06-01 20.18.04Haagensen skriver om dette så man blir forelska i ham. Jeg har det noen ganger litt sånn; jeg blir skriveforelska. I sånne som dikter, skriver bøker, tvitrer, deltar i samfunnsdebatten og skriver sangtekster. Jeg blir kanskje mest betatt av det de har lagd, det de skriver, men det er jo fordi det nettopp forteller så mye om hvem de er. Etter å lest denne samlingen innbiller jeg meg at jeg kjenner Haagensen selv. Leser han dette, fnyser han sikkert av meg, men fra meg er det ment som et stort kompliment. For det er den nedtonede, ærlige og ekte skrivestilen som gjør at jeg faller litt for dikteren bak selve diktene også.

2014-06-01 20.18.53

Om lag midt inne i samlingen fins en sekvens med bønner til Gud. Disse fungerer godt og jeg liker selve blottstillelsen i dem. Den hjelpeløsheten som alltid ligger til grunn for å be om hjelp fra noen høyere enn deg selv – en du ikke en gang tror noe særlig på.

2014-06-01 20.20.39Ta med deg diktene til Haagensen ut i parken en rolig søndag, og les dem mens du kikker på alle de nyforelska parene som ligger strødd utover på teppene sine og småkysser. Tenk litt på tiden som går og livet, rett og slett. Jeg lover deg en fin stund.

2014-06-01 20.16.50

Hver morgen har jeg krøpet opp fra dypet

Aller først en oppdatering: Jeg har ligget fullstendig utslått av influensa med kjip hoste og påfølgende halsbetennelse i omtrent to uker nå. DET er kjedelig, det. Når man i tillegg har hatt for mye feber til å greie å lese noe særlig, mest av alt har både sett ut som og følt seg som en zombie OG våren har sprunget ut i full blomst på utsida av vinduene, kan dere tenke dere at desperasjonen har vært nær. Redningen har blitt Twin Peaks-maraton på macen, litervis med te og trøstemeldinger fra Face og overseas.

Uansett – heldigvis klarte jeg innimellom å få lest litt, og FOR ei bok jeg fikk lest! Den er så bra at jeg må skrive om den sånn helt spontant nå med en gang, og så får heller omtalekø være omtalekø. Jeg tror at om jeg i det hele tatt skal få skrevet noe her inne, må jeg gjøre det av lystprinsippet. Til de som syns dette er helt uoverkommelig grusomt (jeg mistenker dette er en marginal gruppe), kan jeg trøste dere med at fellesomtale av Marta Breens Født feminist og Gail Dines’ Pornland er neeeesten helt ferdig, og at et hederlig forsøk på bokessay om vestlandets store sønner Leikvoll og Espedals siste verker også er in the making. Sånn. Da – til anmeldelsen!

hvermorgen_frontJeg vil herved komme med en offentlig beklagelse. Jeg skulle lest denne boken i fjor og jeg skulle nominert den til Bokbloggerprisen. Og den skulle ha vunnet. Dette er den desidert beste boka jeg leste av fjorårets titler, og jeg burde tatt meg sammen og lest den allerede i høst etter at Bokmerker skrev om den. Jeg vet jo at de damene vet hva de snakker om. Vel, slik gikk det ikke. Men nå har jeg lest og nå skal jeg skrive og i alle fall spre ordet om denne kløktige debutromanen fra talentfulle Frøydis Sollid Simonsen.

Før jeg skriver så mye, vil jeg først bare vise dere hva jeg mener når det er ordet «kløktig» jeg bruker for å beskrive Simonsens grep i denne boka. For bare se her – det er til å måpe av beundring av (noe jeg faktisk gjorde flere ganger i løpet av lesinga):

hvermorgen3

Sjelden har jeg lært så mye fakta av å lese en så kort roman. Vage minner fra biologitimene blomstrer opp gjennom lesningen, men det er som metaforer og symbolikk all denne kunnskapen Simonsen tilbyr oss virkelig er mesterlig brukt. Eksempelet over er et av de ypperste. På de stort sett en siders lange kapitlene er det alltid en helt klar forbindelse mellom start og slutt, selv om assosiasjoner og fysiske hendelser har bragt oss langt vekk fra utgangspunktet. Jeg sitter hele tiden og tenker «wow, enn at hun tenkte ut det» eller «oj, enn å se akkurat den sammenhengen». Jeg blir sykt imponert, rett og slett. Denne dama er dyktig. Hvert kapittel blir som et lite drops, der de ulike smakene trer frem litt etter litt, for å så å smelte sammen til en helhet som overgår delene hver for seg. Æsj, jeg ser at dette blir et litt svevende og lite konkret formulert poeng fra min side. Dere må nok rett og slett bare lese og oppleve effekten selv. Som for eksempel i utdraget under:

hvermorgen1

Men denne boken er kanskje aller mest en kjærlighetsfortelling, rett og slett. Kjærligheten slik den oppleves helt konkret og fysisk av kroppen, men også som poesi og metafysikk. Kjærligheten som en del av naturen og vitenskapen, men likevel noe som går utover det. Eksemplene under viser hvordan følelsene hele tiden knyttes til naturen, til det biologiske, men at de frigjør seg fra det fysiske – blodet bærer med seg bildet av jeg-personens kjære, men blodet bruser ikke på ordentlig. Det kjennes bare slik.

hvermorgen2

hvermorgen4

Alt henger sammen med alt, sier vi ofte. Simonsen viser oss hvor sant det er. Alle er vi en del av naturen, alle består vi av de samme bestanddelene, de samme grunnstoffene. Vi kommer fra samme opprinnelse, vi vil bli til det samme når vi en dag er borte. Skadedyrene i veggen, varmen fra en annen kropp, den fysiske smerten når ting tar slutt. Men at alt henger sammen og kan forklares med fakta, gjør det ikke nødvendigvis noe enklere å forstå verken verden eller hverandre. Det er det budskapet jeg først og fremst sitter igjen med etter å ha lest denne velskrevne romanen.

Om kvelden kjem dikta til sin rett

ToraSeljebø_frontJeg tror Tora Seljebøs debutsamling (Samlaget, 2014) av vare, vakre dikt bør leses slik jeg gjorde det; sent om kvelden, i halvmørket, med tente lys og stillhet som selskap. Det hjelper sikkert å komme fra omtrent samme sted som forfatteren også, kjenne gården, naturen, skogen og dyra på kroppen slik hun gjør.

Eller kanskje trengs ikke noe av dette.

Jeg ble i alle fall betatt av disse diktene. Korte, små tekstbiter, ikke mer enn et avsnitt på hver side. Men med nerve og en rolig, repetativ rytme som driver leseren jevnt videre – akkurat som vinden gjennom den svaiende rugåkeren det fortelles om i diktene.

Jeg skal gi dere noen smakebiter:

seljebø1 seljebø3

seljebø2Dette er den aller fineste setningen i samlingen for meg: «eit tre som veks aleine er sterkare enn det som står tett til andre». Lurer nesten litt på å adoptere det som et slags livsmantra.

Det er ellers mange fine skildringer i løpet av de 54 små sidene i Om kvelden blir namna ropa heim. Seljebøs språk levendegjør barndomsminner for meg. Lukten av heggen om sommeren, lyden av vind gjennom høyt gras. Et sted skriver Seljebø «det er eg som er dikta», og det syns jeg oppsummerer denne samlingen; diktene, naturen og kroppen er ett. Språket er sanselig og tilstedeværende, bildene blir så tydelige og levende for meg, til tross for at ordbruken som fremkaller dem er nærmest minimalistisk og nøktern.

Og det er jo akkurat dette som er noe av det vakreste med poesien; å formidle så mye med så få ord.

Også omslagsdesignerne fra Exil design må få litt ros her på tampen; dette er en nesten ubegripelig vakker bok, som jeg har tenkt å sette så den synes i hylla. Samlaget er forøvrig svært flinke med bokomslagene sine generelt.

Tora Seljebø har etter min mening lyktes godt med sin diktdebut. Rom for forbedringer er det alltid i et første verk, men dette er en dikter jeg gleder meg til å lese mer av.