Glimt fra flyttebobla

Livet mitt den siste tida har stort sett bestått av innflytting, innredning og inn- og utvasking, iblandet masse politikk og forberedelser til høstens valgkamp. Ja, og så har jeg jo strengt tatt en jobb å gå til oppi alt det der også. Bloggen har dermed lidd samme triste skjebne som lesinga for tida, nemlig å være sterkt nedprioritert. Heldigvis begynner vi sakte, men sikkert å komme i orden i vår gammelnye treroms på øvre Grünerløkka og jeg gleder meg stort til livet er litt mindre i turbomodus igjen. Til da: Her er noen glimt fra leiligheta så lenge!

2015-05-26 22.30.14

Spisestue in the making!

2015-05-20 18.29.35

Endelig har jeg fått meg et skikkelig kjøkken med masse plass til alle de fine, gamle kjøkkentingene mine – som denne vekta etter Besta og sukkerboksen fra bruktmarkedet på Birkelunden.

FullSizeRender

Beste bruktkuppet ever: Kaffekjele fra Catrineholm til skarve 250,-. Fin innflyttingsgave til meg selv!

2015-06-07 17.52.18

Siste tilskudd til stua: Vintage bordlampe og fine bordskånere i emalje. Må jo passe godt på teakspisebordet arva fra Hanne og det lyseblåmalte stuebordet pappa snekra i sløyden på sekstitallet!

 

PS: Håper dere ikke gir meg opp. Jeg lover at det kommer både mer egne tekster og omtale av andres igjen.

PPS: Det er veldig, veldig stas å bo sammen med den fineste mannen jeg vet om, altså!

 

Gratulerer med arbeiderdagen, alle!

socialist_party_ca_logo

Noen sier 1. mai ikke trengs lenger, akkurat som kvinnedagen 8. mars. Begge deler er like feil.

Arbeidernes dag trengs kanskje mer enn på lenge nå, med en ny underklasse arbeidsimmigranter, en arbeidsmiljølov under press og forslaget om søndagsåpne butikker. Jeg har selv en kjæreste som jobber i handelsnæringen. Han må jobbe annenhver lørdag allerede – søndagen er den eneste dagen han vet han har fri. Ja, bortsett fra før jul, da. Da jobber han hver eneste dag. Det er han, og det er de som jobber i nærbutikken din på hjørnet som har åpent hele døgnet, hjelpepleieren på sykehjemmet til mormoren din som holder hånda hennes på julaften, vaskehjelpen fra Nigeria som vasker kontoret ditt etter at alle andre har gått hjem for dagen og bøndene som står opp i otta for å gi deg god, trygg mat hver eneste dag enten det er hverdag, helg eller fellesferie – det er alle disse jeg går i tog for i dag. Det burde alle gjøre, for det handler om solidaritet og at det er folk som skal settes først – ikke markedshensyn og profitt.


Revolusjonens røst av Rudolf Nilsen

Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, men kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen
som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme
usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig
gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt
dere er kalt.

 

Fredagspoesi #22 / #jegharopplevd

#jegharopplevd å bli truet med å voldtas fordi jeg uttalte meg offentlig og kritiserte det sykelige kroppspresset i samfunnet vårt

 

opplevd

 

 

ho sa nei, til inga nytte

kraup saman, vart funnen lell

ho skreik, men ingen høyrde

kjempa mot, vart halden ned

 

då stønna i øyret var stilna

og alt var vaska vekk

 

fortalde ho, men ingen trudde

grein ho, då ingen lytta

forsvann ho, for ingen såg

 

 

Basso har funnet ly

2015-03-10 18.07.43Aina Basso kom i fjor ut med sin fjerde roman Finne ly (Samlaget, 2014) og er en av de nominerte i romankategorien til Bokbloggerprisen 2014. I likhet med Fange 59. Taterpige. som jeg leste da den kom ut i 2010, er dette en roman om romanifolket, kanskje bedre kjent som taterne. Jeg har et spesielt forhold til historien til dette folket som før var et kjent syn ute på veiene eller langs leia. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvor det kommer fra, men romanifolket har alltid fascinert meg. Da jeg var tenåring ble interessen kraftig styrket etter å ha lest Britt Karin Larsens fantastiske trilogi om tatergutten Elias’ liv gjennom 1900-tallet. Det er også historien om hvordan de reisende forsvant, hvordan de sakte, men sikkert ble assimilert inn i det norske samfunnet – ofte på grufullt vis.

IMG_7884

I Bassos bok er romanifolket fortsatt på veien. Hanna har rømt fra tukthuset, og tar tjeneste hos en enkemann og de to sønnene hans, Harald og Johannes. Fortellerstemmen veksler mellom å tilhøre Hanna og Johannes, og det er også disse to som utgjør romanens hovedkarakterer. Følelsene som gror mellom dem utgjør omdreiningspunktet for hovedhistorien, men leseren får også kjennskap til fortiden deres og sentrale hendelser fra livene som har ledet dem begge dit de er nå. Man blir slik kjent med dem litt etter litt, forstår handlingene deres og motivene for valgene de tar. Basso gir her er et idealeksempel på hvordan man skildrer romanpersoner slik at de føles ekte og levende for leseren, noe som igjen gjør at man engasjerer seg i hvordan det går med dem og dermed i selve fortellingen. Skiftingen av synsvinkel sørger for at man ikke mister oppmerksomheten og i noen partier får man også innsyn i samme situasjon sett fra begges ståsted. Dette tydeliggjør relasjonen mellom Hanna og Johannes og skaper troverdighet og dybde til fortellingen.

IMG_7886

De får riktignok verken lang tid i romanens virkelighet eller sider i boka å utvikle forholdet sitt på, for Harald, odelsguten, har også sett seg ut Hanna. Han legger seg etter henne, ødelegger for Johannes slik han alltid har gjort det: “No gjer han det igjen. Alltid må han kome mellom, alltid må han ta frå meg det som er mitt.”

Så kommer taterne til skogen. Det er da spenningskurven for alvor stiger i boka. Brødrene finne sammen om en felles fiende, og Hanna må velge mellom tryggheten på gården og lojaliteten til sitt eget folk. I et crescendo av ild, skog og flukt tar både Johannes og Hanna skjebnevalg. Det er kanskje drama verdig en kioskroman eller actionfilm – men heldigvis så uendelig mye bedre skrevet fram. Det blir aldri urealistisk. Til tross for drømmeaktige sekvenser og forderdelige handlinger, beholder historien alltid troverdigheten sin. Akkurat det er kanskje ikke så rart, all den tid Basso tross alt er historiker av yrke og kjenner den perioden hun skriver om. Men det som bidrar ytterligere til denne følelsen, er at man helt til sist i boka får vite at Hanna faktisk var en reell person og at Basso har hatt et helt reelt – om enn nokså beskjedent – utgangspunkt å dikte fram et liv fra.

IMG_7883

Basso skriver fantastisk. Romanen er solid bygd opp, både hva gjelder karakterer og handling. Dette er skriving som er både kunst og godt håndtverk og man kan tydelig lese at teksten er gjennomarbeidet og finpusset. Korte scener som spenne over to-tre sider skaper ikke bare driv i fortellingen, det gjør også at språket fortettes og forenkles. Akkurat slik jeg liker det. Skrivestilen er enkel og nedpå, men likevel full av tilstedeværelse, mening og fine skildringer. Det blir nesten poesi av hverdagsskildringene. Symbolikken er også fremtredende, særlig har ekornene en sentral rolle i fortellingen. De er et tegn på lykke for de reisende, men jeg leser det også som en metafor for Hanna selv. Det at Johannes f.eks. tar seg av en hjelpeløs ekornunge, som han senere vrir halse om på fordi Harald tar det, forteller oss at følelsene Johannes har for Hanna også har en dystrere side ved seg. Tegn og symboler var viktige for romanifolket, og det gir romanen en ekstra dimensjon at Basso også gir dem en så stor plass i fortellingen sin. I det hele tatt er dette en roman hvor språket helt tydelig er komponert for at historien skal fortelles godt, samtidig som det i seg selv er velformulert og vakkert. Det er bare å la seg imponere – jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive like bra som Aina Basso.

Jeg kan herved erklære at jeg har funnet min favorittroman til Bokbloggerprisen 2014.

 

(For flere omtaler av boka, trykk her.)

 

Sorry seems to be the hardest word

Fjorårets Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en av tre kandidater til kategorien “Årets roman” i kåringen av Bokbloggerprisen 2014. Var det fortjent? Tja.

Unnskyld

For å starte med en slags konklusjon; dette er en bok som biter seg fast i deg – og det varer en stund. Det er det slettes ikke alle bøker som gjør, så for det skal Høyer ha honnør. Å lese de tre første sidene gjorde at jeg la bort boka, og venta. Lenge. Først når romanen ble en av finalistene til Bokbloggerprisen, tok jeg den frem igjen. Tvang meg til å lese videre. Ganske snart var jeg sugd inn i dette klaustrofobiske forholdet som er bokens omdreiningspunkt. Kjæresteboblen, der “det finnes ikke noe deg og meg”.

Bilde2

Den unge kvinnelige hovedpersonen i boka møter Sebastian ved havet en sommerdag. De blir kjærester samme dag og da de går av bussen på vei hjem den dagen forlover de seg med en fisketråd Sebastian har tvinnet til en ring. Denne ringen får en sentral plass i fortellingen videre og jeg leser den som et slags symbol på selve forholdet. Ubrytelig, uvanlig og sterkt – samtidig som den er ubehagelig, påtrengende og alltid sterkt tilstedeværende. Smertefull, men umulig å ta av. Til det betyr den alt for mye. Til slutt er ringen absorbert i hovedpersonens kropp, i ringfingeren der blodåren går “rett til hjertet”.

Paret flytter sammen nesten umiddelbart, planlegger bryllup og en seiltur rundt jorda. Skaffer seg hund. Vedder om stadig rarere ting. De er intenst lykkelige; Sebastian som kan så mye og hovedpersonen som elsker så høyt. Men alt er ikke som det skal være. De har bl.a. begge et utfordrende forhold til familien sin, men Sebastians foreldre er åpenbart dysfunksjonelle. Det er også mye i det Sebastian forteller som ikke stemmer helt med virkeligheten.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, siden det vil ødelegge leseropplevelsen for de av dere som har planer om å lese boken. Men jeg kan si at jeg stadig satt med en stadig stigende uro, en klam følelse av ubehag og at dette umulig kunne ende godt. Når man i tillegg får servert tema som barnemishandling, selvmordsmetoder, en detaljert beskrivelse av hvordan en hummer kokes levende samt maltrakterte hovdyr, er det lett å fastslå at dette ikke er noen feel-good-roman akkurat.

Bilde3

Handlingen grep meg. Jeg leste boka i små porsjoner på t-banen til jobb hver dag, og tok meg selv i å tenke mye på den utenom disse lesestundene. Det jeg tenkte mest på, og som sant og si friket meg litt ut, er hvor lite du egentlig vet om et annet menneske, selv din aller nærmeste, den du elsker og har tenkt å dele resten av livet med. Det er lett å lyve, lett å skjule. Foruroligende lett, faktisk. Og hvor lett er det egentlig å holde på kjærligheten når tilliten er borte? Når den du trodde du kjente i virkeligheten er noe helt annet? Dette er en problemstilling de fleste av oss antakelig kommer borti i en eller annen form i løpet av livet. Det er allment, og slik sett et godt tema for en roman.

Så hva er det som gjør at jeg er usikker på om Unnskyld fortjener plassen som en av de beste tre romanene fra 2014? Det er hovedsakelig på grunn av to ting: Det første er språket og skrivestilen, det andre er karakterenes troverdighet.

Språklig sett er dette nemlig etter min mening en nokså ujevn roman. Høyer har en særpreget skrivestil som jeg personlig ikke var overbegeistret for. Slike ting er jo gjerne en smakssak, så det skal jeg ikke holde for hardt mot henne. Men denne hangen til gjentagelser, detaljerte beskrivelser og lange utbroderinger, gjør at handlingsløpet forsinkes og av og til også forstyrres. Samtidig underbygger det også noe av den klaustrofobiske følelsen i boka, noe som tyder på at det kanskje er en helt bevisst strategi fra Høyers side. Det funker noen ganger – andre ganger ikke. I tillegg virker det som om Høyer forsøker å være så  nyskapende i uttrykksform at det mest av alt virker påtatt. Men igjen – dette er smak og behag. Jeg har alltid likt et nedtonet romanspråk og slik er det ikke her.

Til sist; troverdigheten. Ved flere anledninger hadde jeg mest lyst til å skrike til hovedpersonen, riste litt vett inn i henne eller få henne til å se det som jeg “så”. Er det egentlig mulig å være så grenseløst naiv som denne jenta er i starten? Riktignok er hun bare så vidt begynt på tjueåra, men at hun ikke stiller spørsmålstegn ved noe som helst i Sebastians liv, er litt vanskelig å tro på. Etter hvert blir hun jo også mistenksom, men det tar jaggu lang nok tid. Høyer prøver for så vidt å forklare godtroenheten hennes; hovedpersonen beskriver jo ofte Sebastians evner til å forklare, dekke over, berolige og ufarliggjøre. Hun kaller det ordkappen hans, som svøper dem begge inn i den trygge boblen deres.

Bilde4

Jeg kan til en viss grad kjøpe den, men jenta må jo ha visst. Innerst inne må man vel forstå at noe ikke er som det skal? Eller.. Kanskje jeg egentlig bare prøver å fornekte at alle har potensial til å bli så blind. Kanskje. Uansett blir hovedpersonen til tider litt irriterende for meg. Hun blir for svak, for avhengig. Og Sebastian selv blir nesten en karikatur, han er så full av seg selv, så sikker på egen fortreffelighet. Og så er det bare et skall. Et skal som knuses når han endelig må ta stilling til fortiden sin, til virkeligheten. Jeg skulle ønske han var litt mer.. vanlig. Jeg sliter med å få sympati for karakteren, fordi han bare får være enten uovervinnelig eller et vrak. Jeg tipper Høyers mål er at han skal være utilgjengelig og vanskelig å komme inn under huden på for oss lesere nettopp fordi hovedpersonen sliter med det samme. Men han er egentlig ikke så vanskelig å forstå seg på. Jeg hadde en god anelse om hva det var som hadde skjedd med han og hva han skjulte lenge før det ble avslørt i boka. Så det er denne litt ekstreme dualiteten jeg ikke får helt til å tro på og som gjør Sebastian til en mindre relevant romankarakter enn han ellers kunne vært.

For å oppsummere: Dette ble for min del en litt ubehagelig, men definitivt engasjerende, leseopplevelse. Jeg kommer til å huske boka og den har åpenbart en god del kvaliteter. Likevel blir den for ujevn til å bli en klar favoritt her i gården. Og Bokbloggerprisen 2014 – den mener jeg nok bør gå til en av de andre romanene.

(Her kan du lese hva resten av bokbloggerne syns om boka.)