Les hvis du kan. Gråt hvis du må.

Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Helga Flatland er akkurat like gammel som meg. Hun har allerede skrevet to romaner. Og debuten er en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Boka ble gitt ut på Aschehoug i 2010, til gode kritikker. Den ble omtalt som viktig, velkomponert og og vellykket. Legg til at den tar for seg samfunssbrytning i ny tid, skjebner som trenger mer enn det bygda kan gi dem og valget om å bli med i dagens krigsoperasjoner, og du får en historie som kryper under huden din fra første setning.

14. juni 2007 og alt er forandra. Det luktar sterkt og kvalmande frå garden til Hallvard og Karin. Og nå kan eg ikkje lenger klage, kan ikkje gå dei få skritta over tunet, gå opp trappa til den kvite inngangsdøra og banke på. Eg ville ikkje klart det – gå den opptråkka stien over tunet som om alt var som før, som om ingenting hadde hendt. Noko har hendt, ei tung sky har lagt seg mellom fjella og drepe alt liv.

Det er fire hovedpersoner i denne nokså korte romanen. Hver av dem har sin stemme, sin fortelling. Man får ikke mer enn rundt førti sider å bli kjent med dem på; Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Men det er nok. På de om lag førti sidene skildres livsløp, lengsler, tap, seire, smerte og ikke minst kjærlighet. Til ektefelle, til søsken, til naboer, til venner – til en man håper å få kalle kjæresten sin. Raskt får man som leser empati og godhet for dem, og man vil så gjerne at alt skal gå godt for dem til slutt. Men nå er ikke dette en bok med happy endings.

Å skrive romaner med forskjellige fortellerstemmer er ingen enkel kunst. Troverdigheten svekkes om stemmene blir for like, for preget av forfatteren selv. Dette skjer aldri hos Helga Flatland. For det første lar hun annenhver person fortelle på bokmål og nynorsk. Dette fungerer svært godt, siden hun behersker begge målformene ypperlig. I tillegg er tonen hos de ulike stemmene på hvert sitt vis personlig og unik akkurat for dem. Måten de tenker og snakker på, hva som opptar dem, hvordan de handler og omgås andre; alt blir en del av den karakteren vi blir kjent med og engasjeres i. For det tredje flettes fortellingene utrolig godt inn i hverandre, og man skjønner mer og mer av alle etter hvert som de andres stemmer gir nye perspektiver til hendelsene vi allerede har lest om. Det er dyktig gjort.

Handlingen dreier seg overordnet sett om skjebnen til tre klassekamerater fra bygda. Først møter vi Tarjei, som skal ta over gården, men gråter hver gang oksene sendes til slakt. Han finner etterhvert ro og en karrieremulighet i militæret, og sammen med to andre gutter fra klassen bestemmer han seg til slutt for å verve seg til krigen i Afghanistan. De kommer aldri tilbake igjen. Jon Olav er Tarjeis nabo. Da guttene omkommer, prøver han å hjelpe de sørgende foreldrene på nabogården som best han kan. Samtidig må han ta seg av sin egen sønn, som går totalt i oppløsning da dødsbudskapet om de to år yngre guttene kommer. Jon Olav begynner å spørre seg om hvorfor. Så får vi lære Karin å kjenne, Tarjeis mor. Hun kommer som inngiftet byjente til gården, og er først helt avhengig av mannen sin, dernest datteren, som hun blir fullstendig oppslukt av når hun kommer til verden. Tarjeis tilblivelse blir helt annerledes for henne, og forholdet dem i mellom blir aldri som med datteren. Det er tydelig at Karin sliter med krefter inne i seg selv. Til slutt er det Trygves historie vi får. Han er en outsider i klassen, og kikker ned på bygda gjennom en kikkert fra foreldrenes hus oppe i åsen. Trygve har en hemmelighet som gjør ham annerledes, en hemmelighet ikke bygda kan få vite noe om. Ikke før han kommer hjem fra Afghanistan. Noe han aldri gjør.

Mer vil jeg ikke røpe, for nå forventer jeg i grunn at dere allerede er på vei ut døra for å kjøpe boka.

Nyt den. Du blir lei deg når siste side er lest.

 

Ett år

Ett år er gått nå.

Du var den som smilte bredest av oss alle. Lo høyest. Gav bort de største bamseklemmene til alle rundt deg. Du var den som briljerte på talerstolen. Som knuste oss andre i effektivitet og arbeidskapasitet. At du kom til å bli noe veldig stort og veldig viktig, visste vi alle.

Men slik gikk det ikke.

En eneste mann tok deg vekk fra oss.

Vi var mange som var redde og bekymret for deg den dagen for ett år siden. Vi klikket oss inn på FB-profilen din, ventet på twitter-meldinger eller den enorme lettelsen fra en venn som visste. Visste du var trygg. Den kom aldri.

Da dagene gikk, svant håpet. Og vi skjønte.

Men selv ikke da fjeset ditt var på fremsiden av avisene som en av de mange omkomne, skjønte jeg helt. Det var liksom ikke ekte. Det var for nært, for uvirkelig.

Det var først den dagen, da den redselsfulle rettssaken hadde begynt og jeg leste navnet ditt i tiltalen, at sjokket kom. Vissheten. Der sto det svart på hvitt. Skutt og drept.

Han skjøt deg. Drepte deg.

Og først da kjente jeg behovet for å besøke graven din. Det gjorde godt. Du fikk en rød rose av meg. Den sto der, frisk og levende, sammen med så utrolig mange andre blomster, lys, hjerter, bilder og hilsener. Så mange besøker deg. Hele tiden. Du er savnet, skjønner du.

Ett år er gått.

Men vi glemmer deg aldri noensinne, Håvard.

God sommerhelg!

I Oslo skinner sola, og på balkongen modnes tomater og jordbær. Samboeren sitter ute og leser – og slo panna si i balkongrekkverket, stakkars mannen – og jeg blogger litt mens han kommer seg til hektene med isposen jeg laget til ham. Etterpå skal vi en kjapp tur på Ikea, og så får vi se hva sommerkvelden i hovedstaden byr på. Sånn er bysommeren altså:) Ha ei fin (og hodeskadefri) helg, alle dere!

Sommertid i hovedstaden

Bryllupsfeber

Jeg lovte vel bilder fra feriens store bryllup, gjorde jeg ikke? Når bestekameraten, som jeg har gått i klasse med fra barnehagen til og med videregående (Tustna og Kristiansund), studert i samme by som (Bergen), og nå bor og jobber i samme by som (Oslo), skulle gifte seg med den flotteste dama han kunne fått, var det klart det var både tårevått og stas! Jeg og Øyvind har liksom alltid holdt sammen, og jeg ser på ham mer som en ekstra bror enn en kompis egentlig.

Og gjett om de var fine da. Øyvind som stram brudgom, og Mona som en helt utrolig nydelig brud. Ble litt giftesyk sjøl, det innrømmes glatt.. Og talen Øyvind holdt til den nye kona si var så romantisk & rørende at det fantes knapt et tørt øye i hele middagssalen. I klassisk stil bøyde han seg over bordet til meg etterpå, blunket og sa: “Dette trodde du vel ikke om meg, Karen?” Men vet du? Det gjorde jeg. Mona og Øyvind er et av disse parene som har gått gjennom mye av både godt og vondt, og holdt sammen likevel. Slike par tror jeg på. Jeg er en del av et slikt par selv. Man blir faktisk sterkere av litt motgang. Da vet man at man holder ut det som skal komme senere i livet også.

Her er det herlige brudeparet selv – og noen andre fininger:

Brudeparet gir hverandre sitt ‘ja’ og utveksler ringer.

Fine kusine Kari, Rune og fine kusine Mali, samboer med mannen i midten.

Samboeren min er alltid beredt – også i potensielt langvarige kirkebryllup.

Verdens beste lillebror Johannes er like smørblid som brudgommen!

De nydelige nygifte!

Forfatterfruen selv i vinden utafor kirka, komplett med bryllupsblomst og kort til brudeparet. (Foto: Anna Golmen Lid.)

Herr og fru Hagen kysser foran bryllupsbilen og alle oss som om få sekunder skulle hive ris og hjerter på dem.

Brudgommen holder tale. Bruden smiler og gråter litt om hverandre. Og jammen tørker jeg ikke noen tårer selv også.

Frøknene Anna, Hanne og meg sjøl, i bryllupets minst seriøse fotopose. (Foto: Mats Tetlie.)

Oppi all denne bryllupsidyllen må jeg være litt politisk midt i det personlige også. For som man lærte av feministene på 70-tallet; det personlige er gjerne det. Politisk, altså.

Aller først bare: Bryllupet var kjempefint. Gry sang “Sommerfuggel i vinterland” som en engel, og vi gråt hele gjengen. Brudeparet var rørt og kjærligheten lyste av dem. Og som henholdsvis kristen og muslim, skal Øyvind og Mona ha både en tradisjonell, norsk vielse i kirka, og en muslimsk bryllupsfeiring i India senere. Det valget både støtter og respekterer jeg fullt ut, og syns det er helt riktig for disse to.

Men selv fikk jeg en bismak i munnen da jeg satt i kirka og hørte presten snakke om ekteskapet mellom mann og kvinne. For meg er et ekteskap noe som inngås mellom to personer, helt uavhengig av kjønn. Jeg syns også det blir helt merkelig å skulle trenge en velsignelse fra Gud for å skulle dele livet sammen, og etter min mening var det alt for mye gudsord og alt for lite om brudeparet selv i vielsen.

Dette henger trolig sammen med at jeg er human-etiker. Og faktisk – og heldigvis – velger stadig flere her til lands en humanistisk vielse. Bare 2 av 5 ekteskap inngås i dag i kirka. I en humanistisk vielse velger paret selv program, tekster og musikk, og det er helt uten religiøst innhold. Talen handler om paret selv, og holdes av en vigsler som på forhånd har intervjuet og møtt paret flere ganger. Ingen drar Gud som tredjepart inn i løftet de to som skal gifte seg gir hverandre. Ingen krever de skal være mann og kvinne. Vielsen er en feiring av paret og kjærligheten. Og akkurat det er hva jeg selv ønsker meg den dagen jeg skal gifte meg. Men det er altså mitt valg.

Uansett – takk for en fantastisk fin dag, kjære Øyvind og Mona. Og til slutt: GRATULERER!

Fisketur

Vi sitter i båten alle sammen. Det er sensommerkveld, og jeg og broren min burde egentlig ha vært i seng for lengst. Men i disse magiske sommerkveldene vi får være med ut for å fiske, finnes det ingen leggetid.

Himmelen er rosa, og faren min sitter støtt ved påhengsmotoren i den lille blå båten vår. Han har blikket festet på horisonten helt ute i havgapet, og jeg lurer på om vi hadde nådd Amerika om vi bare fortsatte. Han ser så glad ut. Her på sjøen. Motoren bråker, det lukter salt og båtbensin, og mamma har alt kastet ut snøret og begynt å dorge. Jeg og broren min har hver vår spole, vi passer oss for krokene og kikker spent ned i den blanke vannoverflaten for å se etter fisken. Det er djupe snørespor i den hvite plastripa, spor etter slike sensommerkvelder.

Vi fisker til det blir halvmørk natt. Jeg og broren min kiver om å få flest fisk, før vi legger oss oppå de mjuke flytevestene i båtbaugen og sovner til lyden av bølgene som slår mot båten. Måkeskrik. Motordur. Moren og faren min som småprater om fisken og gården.

Når vi legger til kai, klarer lillebror og jeg bare så vidt å tusle hjem, trøtte og urvne. Vi våkner når mamma koker varm kakao, fersk nyfisket makrell og nypoteter til oss midt på natta.

Vi er aldri lykkeligere enn i disse sensommerkveldene.

Home is wherever I’m with you

Alabama, Arkansas, I do love my Ma & Pa

 Not the way that I do love you

 

 Well, hot & heavy, pumpkin pie,

 chocolate candy, Jesus Christ

 There ain’t nothin’ please me more than you

 

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is wherever I’m with you

 

 Moats & boats & waterfalls,

 alley ways & pay phone calls

 I’ve been everywhere with you

 

 We laugh until we think we’ll die,

 barefoot on a summer night

 Nothin’ new is sweeter than with you

 

 And in the streets we’re running free

like i’s only you and mee

 Geez, you’re somethin’ to see.

 

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is whenever I’m with you

 Ahh, Home

 Let me come Home

 Home is when I’m alone with you


 

(“Home”, Edward Sharpe & The Magnetic Zeros)

Om en bestefar

Forfatteren i huset skal, som jeg har skrevet om før, ganske snart gi ut ei bok om bestefaren sin. Dette har ført til at jeg selv har tenkt mye på mine egne bestefedre, og særlig på han jeg aldri møtte. Det var farfaren min, Johannes. Han som lillebroren min er kalt opp etter. Han som bygde gården faren min driver i dag. Bonden og fiskeren. Han som mistet eldstegutten sin og selv døde ung. På sjøen.

Den vesle teksten under handler om ham.

 

Midt ute i tangen, tett på midtfjords, der satt du.

Augene var gråblå som vatnet rundt deg og du smilte.

Du sa eg ikkje skulle vere redd deg.

Eg ville berre sjå sønedottera mi ein gong, den eldste frå min eldste, sa du.

Den som vart den eldste, sa eg.

Du strauk tangen, som om det var mitt eige hår.

Ja. Han som vart den eldste, svara du. Du såg trist ut.

Eg ville trøyste deg, og freista symje ut i fjorden.

Då tagde du. Og med eitt såg eg berre tang.

Eg fann deg aldri att. Men eg hugsar deg.

Midt i tangen, midtfjords, møtte eg deg.

Bestefar min.

 

Feriefornemmelser

Det tok noen dager, men så var bloggiveren uimotståelig. Og det hjelper jo også at svigerfar har installert trådløst Internett i feriehuset og at Tiger tok med pad’en. Hey presto; nytt innlegg!

Så langt har Spania som seg hør og bør bydd på sol, tredve grader, strand, basseng- og sjøplasking, sol (og solbrenthet..) og en imponerende progresjon i antall boksider slukt for oss begge. Ja, og så kokosis da. Og nytt av året: sykling. Stas!

Men ikke noe av dette er det jeg virkelig har likt aller, aller best med denne ferien. For det er roen. Og praten.

Når man sitter ute på verandaen sammen, og har en vakker solnedgang eller en stjernehimmel med sirissakkompagnement som bakteppe, da kommer de fine samtalene. Ja, det er nok en klisjé, men jeg har alltid sagt at klisjeer ofte blir til av en grunn. Det funker, rett og slett. Plutselig er jobben, treninga og oppvasken langt unna, og det er bare oss to. Da kommer alle tankene og ordene vi ikke rekker å finne frem i hverdagen. Da kommer barndomsminner, drømmer, framtidsplaner og alle de tingene vi burde prata om før, men aldri fant ro til hjemme. Og vi kommer så nær, og kvelden og natta er akkurat så lang som vi trenger at den skal være. Da er det er bare vi. Og det er finere enn noe annet.

 

Solnedgang å snakke i.

Kokos-is på stranda – en klassiker!

Blått & vakkert

Pretty in purple!

Som bokblogger må man passe på å lese nok – særlig i ferien. Andre syns det er morsommere å snikfotografere.

Strandliv

Banoffi pie: VERDENS beste dessert.

La playa caballeros, aka Mr. Poolboy.

Sol. Varme. Glede. Ferie.

Sommerferie!

Nå tar jeg rett og slett ferie, jeg!

Meg og samboeren fyker i natt avgårde til svigerforeldrenes feriehus i Mil Palmeras i Spania, og der blir vi ei uke uten å gjøre annet enn å sole oss, bade og generelt storkose oss. Det blir enkelt og greit HERLIG! (Bilder kommer selvsagt når vi er tilbake igjen.)

Etter at Spaniaturen er over, drar vi opp til vakre Nordmøre og familien. Det blir solskin’ i Surnadal først, og så gode, gamle Tustna – fine øya mi. Der blir det forhåpentligvis båtliv, fisking, grilling og bading – men mest sannsynlig skodde, regn og mygg.. Vel. Det er nordmørssommer, og trivelig blir det uansett!

På Tustna blir det også sommerens happening i vennegjengen: Øyvind skal gifte seg! Han har vært bestekompisen min siden sånn omtrent for alltid, og vi har gått i klasse sammen fra barnehagen til og med videregående. Nå skal han bli mannen til fine Mona, og det blir utrolig kjekt å feire dem sammen med masse gamle venner! (Bilder derfra, sa du? Såklart.)

Jeg er litt usikker enda på om jeg kommer til å skrive noe på bloggen i løpet av ferien, men den som følger med får se – kanskje klør tastefingrene slik at jeg må sette meg inne på den vesle internettkafeen i Mil Palmeras med en iskald cola en liten stund, og få ned noen ord. Vent i spenninng!

GOD SOMMER!

 

(Og her kommer noen bilder fra fjorårets tur:)

Casa Kristin! Garte-familiens herlige Spania-residens:)

 

Solnedgang fra verandaen.

 

Senorita on la playa:)

 

Tiger slakker ved bassenget!

 

Paret på stranda:)

Vinterperle om sommeren

Jeg liker å finne bokperler på salg. Gjerne slike jeg ikke visste om fra før. Vinterhjerte av Siri M. Kvamme er en slik.

Boka kom ut i 2008 på Cappelen Damm, og jeg plukka den opp på Storosenteret en dag for noen uker siden, mest fordi omslaget var så vakkert.

Og vakker var virkelig boka også.

Den er skrevet med en nerve og en presisjon som er få forunt å mestre. Nynorsken er sart og sår, samtidig sterk og sanselig. Ikke en setning er overflødig, verken språklig eller handlingsmessig. Intensiteten sitter i hver side.

Bamsen til Marte ligg på golvet, ei lita bok og ein sokk. Det ser ut som ein åstad for ei kriminell handling. Og det er jo akkurat det det er. Mordaren bur iblant oss. Han er her akkurat no. Les godnatthistorie for sonen min.

For morderen er mannen til den eldste av de to søstrene boka handler om. Paret har nettopp mistet den vesle datteren sin, og det var faren selv som rygget over henne ved et uhell. Han må prøve å takle den enorme skyldfølelsen på toppen av smerten og tapet. Hun må prøve å overvinne hatet hun nå kjenner mot mannen hun elsker. Eller elsket.

Veslesøsteren, bokas andre hovedperson, bor i overetasjen i huset til storesøsteren og familien hennes. Hun har alltid levd i skyggen av søsteren, stått på avstand og betraktet livet hennes. Den grufulle dagen da ulykken skjer står hun også utenfor, og ser alt. Ser den røde lua og den rosa boblejakka. Ser at hun sitter på huk bak bilen og gjemmer seg. Hun kunne ha reddet dem alle. Men hun rekker det ikke.

Tapet driver dem alle på flukt. Storesøster Liv rømmer inn i et desperat erotisk forhold til mannen Endres bestekamerat, Endre selv rømmer inn i skogen og hogger og hogger ved, og veslesøster Lea finner trøst hos hestene sine – og etter hvert hos Endre.

Boka berører de sterkeste følelsene i oss mennesker; sorg, tap, kjærlighet, svik, begjær og sjalusi. Men den blir aldri banal, aldri svulstig. Det ekte og nøkterne språket holder historien nær og troverdig. Boka bare drar deg inn og holder deg fast i dette kalde vinterlandskapet, hvor ingenting noen gang vil bli som før igjen.

Og slik er jo livet. Alt endrer seg.

 

Vinterhjerte – Siri M. Kvamme