Boken på vent #2

Det er blitt tirsdag igjen, og Beathes bokhylle har nok en gang samlet bøker vi bokbloggere venter på.

Min bok venter jeg forsåvidt ikke på lenger, for jeg fikk den i postkassa mi i dag. Kjekt! Men jeg må nok vente litt med å lese den, siden jeg har så mange andre bøker jeg både holder på med og har satt opp på min mentale “må leses snarest”-liste. Så dermed; boken på vent it is.

Richard Wilkinson og Kate Pickett – Ulikhetens pris

Ulikhetens pris bygger på 30 års empirisk forskning i rike land. Boka viser:

– At nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom.

– At jo større forskjell det er på fattige og rike i et samfunn, jo verre er det for alle – inkludert de rike.

– Hvordan vi kan finne gode løsninger og bevege oss mot en bedre, mer rettferdig framtid.

Mange av vennene mine har lest og skrytt av denne boka, så da den kom på tilbud hos Res Publica, slo jeg til og bestilte den. Den er utrolig aktuell, og et must å lese for slike som meg som er opptatt av en mer rettferdig verden. Dessuten kaller anmeldelsene den både relevant, seriøs og lettilgjengelig. Sistnevnte setter jeg stor pris på i sakprosa, siden jeg har lest mine tusener sider tørt pensum gjennom studiene mine, kan man si.. Oppsummert: Denne gleder jeg meg til!

Og så må jeg få vise fram det andre som lå og venta på meg i postkassen i dag. Det er verdens stiligste broderte, knallrosa ugle!

En stk. kul ugle.

Ugla er det den kjempeflinke venninna mi gjennom alle de år Anna som har lagd, og siden jeg har en unormal sterk fascinasjon for ugler i heimen, måtte jeg bare ha den. Annas nydelige, morsomme og kreative håndarbeid kan dere ellers finne på bloggen hennes, Ekte Heimelaga, eller på epla.no. Ta en titt!

Til sist: Litt skryt av samboeren bare. Han var så fin i går og kom hjem med favorittblomstene mine. Bare sånn fordi, liksom. Flinke mannen.

Kaffemolle og eg

Eg trudde vi var ulike. Mest heile livet. Så lenge eg kjende deg.

Eg hadde inga interesse av blomar, av fine dukar og å dekkje på med det finaste serviset om ein fekk nokon på besøk. Eg likte ikkje å bake, slik som du. Likte ikkje å vaske og rydde, ha all ting på plass. Du maste, minns eg. Om alt mogleg. Og eg vart trassig, oppesen, sa i mot deg og vart sur. Du sa eg åt for mykje, at eg ikkje måtte bli tjukk. Sjølv åt du brødskivene dine utan smør, men baud oss ungane på mat og godsakar annakvar time. Eg hugsar eg tykte du var falsk. Ikkje gje meg mat då, om eg blir så tjukk, hadde eg lyst til å skrike til deg. Men eg haldt inne. Som eg alltid gjer.

Eg fatta ikkje kvifor du drakk så mykje kaffe. Kaffemolle, kalla eg deg. Du vart jo berre meir stressa og oppkava di meir du drakk. Du trengte ikkje koffein, du som allereie styra rundt, kjefta på bestefar, trippa rundt deg sjølv og maste og snakka i ett.

Eg forsto ikkje kvifor du var så redd for alt.

No drikk eg kaffe kvar dag. Mange koppar. Og eg har blomstrete dukar og blomar i alle vindu. Dei gjer meg glad. Fargane, lukta, det at dei lever. At eg held dei i live.

Alt må stå på plassen sin til einkvar tid. Når nokon kjem på besøk har eg alltid rydda og vaska heile leiligheita. Eg har bakt og stelt i stand mat, mykje mat, altfor mykje mat. Og eg finn fram det finaste serviset eg har og pyntar meg sjølv og alt anna. Og eg sit ikkje i ro eit sekund. Påfyll? Meir å ete? Kan du ikkje berre roe deg ned, seier dei. Sit med oss no. Eg hugsar vi sa det til deg heile tida. Du var alltid på farta, alltid så uroleg. Som eit rådyr, alltid på vakt. No skjønar eg kvifor det var så viktig at alt vart rett og perfekt, kvar gong. Berre slik vart du bra nok. Du trudde ikkje det var nok å berre vere deg.

Eg er og alltid på vakt no. Og eg er stressa og uroleg, og eg kjeftar på dei eg er glade i. Nett som du. Eg er aldri bra nok. Og eg er redd.

Eg ser det no. Eg og du er like. Eg skulle ynskje eg hadde visst det før. No er det for seint.

Men eg sa det til deg, då eg gav deg blomane eg plukka frå hagen utom stueglaset ditt. Dei friske markblomane mot den grå, glatte steintavla med namnet ditt på. Eg og du, vi er like, bestemor.

Politikk i sommerkjole

Det er av og til slik at man tar ting for gitt her i vår vestlige verden. Som at en minister i et av Europas største og mest moderne land respekteres og lyttes til, for eksempel. Selv om ministeren tilfeldigvis er kvinne. Og selv om hun på en varm sommerdag skulle driste seg til å ta på seg en kjole.

Men som Aftenposten viser i dag; det kan man ikke.

For denne dama – i denne kjolen – ble tydeligvis for mye av det gode til å klare å styre seg for mennene i den franske nasjonalforsamlingen.

Den franske boligministeren Cécile Duflot.
(Foto: (AP Photo / National Assembly TV) TV OUT)

Boligminister Duflot skulle presentere sitt urbaniseringsprosjekt – en omfattende plan for utbygging av svært etterspurte boliger rundt en hovedstad med skyhøye leiepriser og ugjestmildt boligmarked, i følge Aftenposten. En utrolig viktig sak med store konsekvenser, altså. Men akkurat dette var ikke mange av mennene i salen så interesserte i. Nei, det var visst langt mer fascinerende at den 37 år gamle kvinnen foran dem hadde på seg en blomstrete sommerkjole. Ja, riktignok var den både knelang, lite utringet og i det hele tatt nokså tekkelig, men tross alt. Det var en kjole. Mennene begynte dermed å komme med tilrop, applaus, plystring og jubel da ministeren var på vei opp til talerstolen. I nasjonalforsamlingen, altså.Jeg ble litt lamslått, jeg. Er dette mulig? Fortsatt, liksom? Tydeligvis.

Men sånn er det jo ikke Norge, tenker dere sikkert nå. Her har jo Kristin, Erna og Siv vist at det går finfint an å være både sterk og mektig kvinnelig politiker, og at en kjole aldri har hindret noen fra å komme seg opp og frem på karrierestigen. Tja, mon det? La oss se på noen tall.

Bloggerne i MadDam (nærmere bestemt Malin) har i dag lagt ut en post kalt Våre individuelle valg og personlige livsprosjekter som kommer inn på dette poenget. Artikkelen er treffende og god, og anbefales på det varmeste. Her skriver de bl.a. følgende:

Over 70 prosent av lederne i staten er menn, over 80 prosent av rådmennene er det samme, mens mannsandelen blant norske ordførere er noe under 80 prosent. Rundt tre fjerdedeler av lederne i det private næringsliv er menn, over 80 prosent av topplederne. Tre av fire redaktører i norske medier er menn, sju av ti dommere, åtte av ti ledere av private kulturinstitusjoner. (Av Cathrine Holst i ”Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen”)

Med en slik fordeling er det kanskje ikke så rart at kvinner fortsatt marginaliseres og ikke tas på alvor i maktposisjoner i arbeidsliv og politikk. Ikke så rart – men fortsatt helt utrolig lite greit. Og det er temmelig åpenbart at denne fordelingen snart bør utjevnes i dette landet som vi ynder å kalle likestilt.

Så hva trengs? Personlig er jeg temmelig eksakt enig med Malin hos MadDam:

Vi tar ikke våre valg i et vakuum, men styres også av ulike forventinger til kjønn og av det kjønnsrollemønsteret vi er oppfostret med. (…) Ikke alle kvinner vil være karrierekvinner og ha lederstillinger. Vi er forskjellige, og må ha respekt for ulike måter å innrette seg på. Problemet er derfor ikke at noen kvinner vil være mer hjemme (…). På et overordnet nivå er det problematisk fordi det fører til at systematiske makt- og lønnsskjevheter mellom kjønnene reproduseres fra generasjon til generasjon. Med så seiglivede kjønnsroller og urettferdige lønnsstrukturer, er det også misvisende å snakke om ”frihet til å ta individuelle valg”. For meg er ”frihet til” en illusjon, inntil vi har fått mer ”frihet fra”. Frihet fra kjønnsroller som definerer oss og urettferdige lønnsforskjeller som legger føringer for hvordan man skal få kabalen hjemme til å gå opp. Derfor trenger vi fremdeles likestillingspolitikk som kan stimulere til mer likestilling i familie- og arbeidsliv. Vi trenger også et arbeidsliv som er bedre tilpasset familielivet. Og vi må ha likelønn.

Bare med reelt like vilkår for å kunne prioritere både familieliv og karriere for både menn og kvinner, kan man få flere kvinner inn i maktposisjoner. Bare slik kan den inngrodde mannssjåvinismen som fortsatt henger igjen i noen (heldigvis færre og færre) mannsdominerte miljø bekjempes. Bare slik kan vi sikre gjensidig respekt mellom individer, uavhengig av kjønn. Og bare slik kan vi sørge for at en blomstrete kjole aldri vil bli viktigere enn god politikk.

Smakebit(er) på en søndag

Hver søndag kan vi bokbloggere delta i Flukten fra virkelighetens “En smakebit på en søndag”, hvor man legger ut en liten forsmak på en bok man liker, leser og vil levere videre til alle lesere der ute. Og her er min!

Mia Berner var litt av en dame. Hun var lynende intelligent, livsglad, alltid lærende og frisk i språket som en sjarkfisker fra nord. Og hun var imponerende produktiv. Boka jeg vil presentere for dere i dag, er en erindringsbok hun begynte på da hun visste hun skulle dø. Den kom ut på Juritzen forlag i 2010, etter at Mia selv var borte. Men det er så visst ingen sentimental, gammel kvinne som mimrer over en bekymringsfri barndom vi får kjennskap til gjennom denne boka. Den tar for seg tema som tilhørighet, klassebevissthet , død, sorg og seksualitet. Den er sterk. Akkurat som dama selv.

Smakebiten (fra side 98 og 99):

Når jentene kommer, i samlet flokk, stanser de nesten målløse borte ved porten og stirrer på alt det nye. De kravler opp langs de steinlagte små stiene for å se på dammen med gullfisker som piler omkring og viser seg, liksom.

Jeg er ikke kommet lenger enn til inngangstrappen for å ønske velkommen, da mor med et stort byks trenger seg forbi meg og roper ut til alle gjestene med sine presanger, som de ennå bærer i hendene, at de bare må se til å komme seg hjem igjen, for selskapet er avlyst.

– Mia har ikke vært snill. Hun skal ikke ha noe selskap, og ingen presanger. Så adjø, da, småpiker. – Det passer kanskje bedre neste år, legger mor til mens hun snur seg for å gå inn igjen.

Det spørs, rekker jeg å tenke, om de tør ta den sjansen da. Jeg må forte meg opp på rommet mitt, siden jeg er på gråten og ikke vil vise mor det.

Herlige Mia Berner

Ja, og så må jeg jo legge ut en liten bokryggpoesi i dag også. Tross alt. I dag er det en slags liten hyllest til sommersola som heldigvis snek seg fram bak skyene her over Oslo i dag. Bøkene poesien er laget av kan forøvrig også anbefales på det sterkeste. Håper dere liker den!

Jeg elsker sol
tusen strålende soler
og solen tilber ingen andre guder enn sin egen styrke

Helt, helt til slutt må jeg bare vise dere noe jeg fant nede på Løkka i går. Verdens søteste tekanne! Jeg har lett etter en fin, retro, blomstrete, fargefin tekanne i keramikk lenge, og endelig fant jeg akkurat en slik jeg ønsket meg. Ved søndagsfrokosten i dag serverte den meg for første gang knallsterk & glovarm English Breakfast Tea, og nå er jeg glad i den for alltid. Tipper det blir kvelds-te i sofaen etter at vi kommer hjem fra kino i kveld også. Stas!

Fine, lysegrønne tekanna mi!

God søndag!

Poesi til folket!

Jeg og samboeren er nå offisielt hekta på bokryggpoesi. Igjen; takk Metaingrid!

Og i dag fant vi på noe nytt. Nede på Løkka i regnet rømte vi inn i en bokhandel, og utførte geriljabokryggpoesi!

Dette – etter vår mening – kanonkule konseptet går rett og slett ut på å gå inn i en bokhandel, lage en fortelling eller et dikt ved å plukke ut passende bøker fra hyllene, legge de oppå hverandre, og så forevige poesien titlene til sammen utgjør på et bilde. Så lar du helt enkelt bøkene/fortellingene ligge igjen som en fin opplevelse til neste kunde! (Og muligens til noe irritasjon for de som jobber på bokhandelen. Sorry for den altså, med tenk så mye fin litteraturglede vi sprer slik!)

Dette er mitt geriljabidrag:

Alt jeg er
hyperdraum
gjennom natten

Og dette er et nytt bidrag fra bokhylla mi:

Kjærlighet før øya synker
vente, blinke
den som blunker er redd for døden

Og har du en bokryggpoet i magen, men ingen blogg å poste bildene på? Fortvil ei! Klikk deg inn og lik Bokryggpoesi-sida på Facebook, og post all poesi du portretterer!

(P.S: Kan dere som leser legge igjen en kommentar om hvordan bloggen min ser ut på deres nettleser? På macen min er bakgrunnsbilde/-farge bare på kantene av skjermen, og selve teksten og bildene på hvit bakgrunn. Slik tenkte jeg at det skal være. På andres skjermer er det noen gang bakgrunnsbilde/-farge over alt, altså også bak teksten og bildene. Hvordan er det hos deg? Setter stor pris på tilbakemelding om dette!)

Det var en gang en pike

Det var en gang en pike

Hun var så snill og flink

Hun levde i sitt rike

Av gress og smil og vink

 

Den piken var så stille

Hun sa knapt noen ting

Det var ikke så ille

Sa de som sto omkring

 

Men inni seg var piken

Blitt full av storm og skrik

Hun skjulte det, den sniken

I sinnets krok og krik

 

Men så en dag kom dråpen

Som gjorde hodet fullt

Og tungen ble et våpen

Og hjertet fylt av sult

 

Den vesle piken raste

Hun knuste på sin vei

Enhver som sto og maste

Og alle hun var lei

 

Men smerten kom omsider

Og jaget sinnet vekk

Hun så med ett; – De lider!

Og hjertet det slo sprekk

 

Hun gråt og gråt så stille

Hun hadde mistet alt

De få som fortsatt ville

Dro bort den gang det smalt

 

Nå var hun helt alene

Den piken som var flink

Og piken, hun, den ene

Ble borte med et blink

 

(Sånn litt fritt etter inspirasjon fra André Bjerke.)

Fremtidige favoritter – og litt bokryggpoesi til helga

Bokelskerinnen har en fast spalte hver fredag hun kaller “Fremtidige favoritter”, hvor hun skriver om bøker hun gleder seg til. Jeg gleder meg til mange bøker, jeg. Så da blir jeg med!

To bøker går jeg og venter spesielt på å få lese nå. Den ene kom ganske nylig ut, og jeg var så heldig å få delta på lanseringen av den. Den andre slippes den 13. august. Begge bøkene utgis på Tiden. Begge er skrevet av dyktige damer. Begge blogger.

Kristine Tofte kom nylig med bok to i Song for Eirabu-bøkene; Vargtid. Bøkene karakteriseres av forlaget som “norrønt inspirert fantasy”, og det er ærlig talt en sjanger jeg ikke akkurat har lest noe særlig av tidligere. Faktisk temmelig nøyaktig ingenting, før jeg fikk fatt i den første boka, Slaget på Vigrid. Men som den boka bergtok meg. Ikke bare er det rimelig imponerende å skape sitt helt egne univers, komplett med sagn og guder og en historie om verdens tilblivelse. Men det som virkelig fascinerte med boka, er menneskeskjebnene. Kristine Tofte er psykolog, og akkurat det merkes i personskildringene. Det fins ikke en flat karakter i hele historien, og det er umulig å ikke engasjere seg i livsløpet deres etter hvert som dramatikken tetner til. Dessuten får jeg den samme sitrende spenningsfølelsen av å lese Song for Eirabu som jeg fikk da jeg ble fortalt eventyr for som barn. Det er fortellerkunst, det.

I slaget på Vigrid har tusenar av menn mista livet, og tilbake på slagmarka står femten år gamle Ragna med eit sverd som har redda kjærasten hennar ut av døden. Men kva har ho kjempa for, og kven er fienden? Veslesøstera Berghitte bærer keiserinnakrona i Syrren, og finn trøyst hos ei makt større enn henne, kan hende større enn Ragnas blotsverd. Djupt i Durinns fjell er Runa, den yngste av søstrene, i ferd med å finne sin eigen plass i spådommen om Eirabus endetid. Sogeforteljarane kring dei spinn lagnadstrådar tvinna med løgn, sanning og svik. Når siste vers av songen om Eirabu vert sunge, kan tillit vise seg skrøpeleg og dyrekjøpt, men blod kan ein lite på.

 

Linnéa Myhre er straks slippklar med boka Evig søndag. Hun er en av landets mest leste og populære bloggere, men har slitt med depresjon i store deler av livet. Boka følger Linnea i ett år, og er i følge forlaget “et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag”. Jeg ser fram til å lese dette. For psykiske problemer er så utrolig vanlig. Virkelig. Men likevel er det så lite snakket om, og så få står fram med sine historier. Det er ikke så rart, egentlig. Psykisk sykdom er fortsatt rimelig stigmatisert. De fleste som rammes er verdensmestere i å være flinke jenter og gutter, og skjuler sykdommen sin. Det er også temmelig vanskelig for en person som er så langt nede at alt virker umulig, og som har så lite selvtillit at man tror ingenting man sier er verdt noe, å skulle fronte noe slikt utad. Derfor er det veldig bra at en person som er såpass offentlig som bloggeren Linnea skriver om depresjonen sin.

Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.

 

Og så – med det samme jeg er i gang med blogginga – blir jeg sannlig med på nok et knallkonsept der ute i bokbloggverden, nemlig bokryggpoesi. Denne fantastiske ideen kommer fra Metaingrid, og går rett og slett ut på å sette sammen boktitler slik at de tilsammen utgjør et lite dikt. Herlig! Siden jeg faktisk sitter på jobb akkurat nå i denne solrike julifredagen og skriver dette (lov når det er feriestille og sent på dagen vel?), blir det nå første gang et bidrag fra kontorbokhyllen bak meg, med et nokså humanistisk tilsnitt. Here it goes:

Den gode samtalen
Holder sammen i tynt og tynnere
Livet før døden

Fuglehotellet er her!

I alle fall gallyen! (Omtale av boka finner dere her.)

Og om dere ikke er helt sikre på hva en såkalt ‘gally’ er, så frykt ei; det visste ikke jeg heller før jeg ble sammen med redaktørmannen min. Kort sagt er en gally (eller leseeksemplar) en gratis, foreløpig og ikke korrekturlest pocketversjon av en roman som snart skal trykkes og utgis, som forlagene sender ut til bokhandlere, og kanskje noen bloggere, bokanmeldere eller andre interesserte, slik at disse kan få lest boka før den kommer i butikk.

Og nå altså, nå er aller fineste Fuglehotellet klart i gallyformat, og det er så stas! Nå nærmer utgivelsen seg enda mer, og jeg gleder meg slik til å se hvordan mottakelsen blir. Jeg er jo så glad i denne boka – og ikke minst i mannen og familien den handler om. Jeg har jo verdens beste svigerfamilie. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Heh.

Her ser dere gallyen, og ikke minst en storfornøyd forfatter som skinner om kapp med julisola her i Oslo.

Fuglehotellet-gallyen. Fin, sant?

Strålende fornøyd Tiger!

Gled dere!

Drukne

Det ender med at hun drukner seg. Men det starter ikke der.

Hun vil dra hjem på ferie, virke blid, virke litt bedre. Hun vil si til de andre at hun bare har lyst til å gå seg en tur, lukte på våren, rusle i sola og stillheten, kjenne på roen.

Hun vil gå ned til sjøen, slik hun alltid har gjort. Hun vil ikke legge runden om flytebrygga, stå og vippe ytterst på kanten, bli rolig i sjelen av å se utover det blågrå, småbølgende vannet og la klukkingen av sjøen mot bryggebunnen gjøre henne avslappet og glad. Hun går heller videre, langs berget, over den vesle fjæra og ut på den holmen som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Fastlandet som selv bare er en større holme som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Og det fastlandet, det er en øy det også. Sjøen er overalt.

Hun klatrer over den lille holmeknausen, og befinner seg nå på yttersiden. Mot havet. Horisonten. Det er brådjupt her, og vannet er blåsvart. Her på holmen har hun ikke vært siden hun var jentungen, og hun satt her og spiste kilovis med grønne eplekart hun hadde tatt på slang sammen med lillebroren og nabojenta. Hun fikk så utrolig vondt i magen den gangen. Hun har vondt i magen nå også.

Hun kommer ikke til å skynde seg. Hun vet hun har god tid. De andre vil ikke savne henne på lenge, de sitter på verandaen i den milde vårsola og spiser vafler og drikker kaffe. De snakker om henne. Dette vet hun.

Hun vil ta av seg jakka, uten at hun helt vet hvorfor. Hun skal jo ikke svømme, hun skal synke. Men likevel. Hun bretter den sammen, legger den pent ved siden av seg. Hun vet at drukning er den mest behagelige måten å dø på, men vil hun klare å motstå trangen til å sparke i fra, slite seg oppover mot solskinnet på overflaten, trekke inn livgivende pust?

Hun vet det er lurt å ta med seg en stein, en tung stein. Som tvinger henne ned, som holder henne der. Men hun ser ingen slike steiner. Men hun ser at holmen har flere utspring der nede under havoverflata.

Hun kommer ikke til å gi opp. Ikke nå. Ikke når beslutningen er tatt.

Vannet er kaldt, så iskaldt i den svake påskesola, så kaldt at kroppen stivner, at det blir umulig å svømme uansett, så kaldt at hun slutter å tenke, slipper å tenke, så kaldt at den stive kroppen ikke klarer å fylle lungene og da forsvinner oppdriften, og nå synker hun, synker under, og det blir blått, grønt, svart rundt henne, og hun vet at hun fortsatt kan ombestemme seg, enda en liten stund, men det er så kaldt at tanken forsvinner like fort som den kom og hun synker enda mer, og hun synker, og der er utspringet og hun synker under det og blir sittende fast der og det er så mørkt og så kaldt og nå angrer hun, men nå er det for sent, og nå vet hun at de sitter der alle sammen, oppe i lyset, og spiser vafler og ler og drikker kaffe og tenker på henne og snakker om henne, alle hun er glade i, alle hun elsker, alle de som vil henne godt, og her ligger hun og drukner, og nå klarer hun ikke holde pusten mer og nå må hun trekke inn luft, men i stedet kommer det vann og det er så salt og det er så kaldt og hun prøver å hoste, men det kommer bare mer vann og hun blir livredd og hun spreller, men kroppen sitter fast der under utspringet og nå verker det i lungene av alt saltet og kulden og vannet og nå verker det i hodet og nå svartner det for øynene og nå vet hun at hun dør og det er ikke behagelig, det er ikke behagelig i det hele tatt, det er så vondt og hun angrer sånn, og nå er det for sent.

Og så dør hun.

Boken på vent

Jeg og samboeren min elsker bøker. Vi har mange av dem, og de blir stadig fler. Per nå inneholder vår omtrent 55m2 store leilighet i alt 5 fullstappede bokhyller, og de er ikke små noen av dem.

Det sier seg selv at ikke alle bøkene kan vies like mye oppmerksomhet sånn absolutt hele tiden. Og i bokhyllene befinner det seg mang en skjult skatt som jeg ikke riktig har rukket å få lest helt enda. Men nå har jeg funnet en genial måte å gi disse bøkene den oppmerksomheten de fortjener, inntil jeg har nok ledige timer til å sluke dem hele. Det er nemlig Beathes spalte “Boken på vent”. Gjett om jeg blir med, da!

Hver tirsdag blogger Beathe om en bok hun gleder seg til å få lest. Denne tirsdagen skal jeg gjøre det samme. Og boken er.. (*trommevirvel*) .. Ingvild Holviks Lykkefeltet.

Denne romanen ble utgitt på Samlaget i 2010, og ble med meg hjem for et par måneder siden fra et boksalg på Storosenteret. Siden det har jeg hatt alle intensjoner om å lese den, men så har andre bøker dukket opp og tatt oppmerksomheten min, så nå står den der i hylla og frister, da.

Kva tid var du her sist, seier Gry. I sommar, kanskje, seier eg, og du? Må vere to år sidan, seier Gry. Likevel er det som om eg nettopp har vore her. Eg veit kva du meiner, seier eg, alltid den same utsikta. Nei, seier Gry, det er ikkje det. Det er eg som ikkje har forandra meg.

Lykkefeltet er Ingvild Holviks skjønnlitterære debut, og baksideteksten viser at den handler om to søstre. Den ene sliter tydeligvis så mye at det er fare for livet hennes. Da ble jeg straks interessert. Når boka i tillegg er skrevet på nynorsk (stor fan, dårlig bruker), fant jeg ut at dette må være vel verdt å lese.

Så da får vi se da. Jeg gleder meg i hvertfall! Kanskje noen av dere har lest den? Let me know!