Hvem er du? Og hvem er jeg?

Denne bloggen er jo først og fremst en bokblogg. Ispedd litt politikk. Og litt samfunnssynsing sånn innimellom. Og så litt om bare meg, da. Men hvem er jeg egentlig?

Som bokblogger kunne jeg jo sagt det slik:

Min absolutte favorittbok gjennom alle tider, leseperioder og preferanser er Sult. Den blir jeg aldri lei. Jeg eier Hamsuns samlede verker og slukte Hamsunbiografiene. Jeg kunne lese som femåring. Den beste boken jeg leste som barn var Pappa Pellerins Datter, men boken jeg aldri fikk nok av og aldri kommer til å glemme, er Soldreperen. Den elsket jeg. Jeg røres aller mest av triste romaner om mennesker som dør, skrevet på nynorsk.

Som Osloboer kunne jeg ha sagt det slik:

Leser Morgenbladet, stemmer SV, syns byen trenger mer rettferdig fordeling og grønne lunger, liker å drikke dagens kaffe svart på shabby chic-kafeer, gir alltid til tiggere når jeg har kontanter, ønsker meg retro sykkel med kurv og syns den rufsete Gamlebyen egentlig er det mest sjarmerende strøket i byen selv om jeg bor superfint ved elva ved Storo.

Men her er noe om meg som kanskje ikke så mange vet her i denne nye, urbane verdenen min:

Jeg har trukket ut kalver fra kumager siden jeg var jentungen.

Jeg elsker å være på sjøen, og er en temmelig habil fisker.

Jeg har en katt. Han bor hjemme på gården. Han heter Timmy og er verdens fineste pus.

Jeg kan rygge en traktor med henger.

Jeg har verdens sterkeste pappa. (Nesten.)

Mamma er norgesmester i staurbæring. (Tror jeg.)

En gang kjørte jeg ihjel en rådyrku. Hun hadde to bittesmå kalver.

Jeg kræsja mopeden til broren min en gang også. Men den ble ikke så ødelagt.

Jeg har hatt to hunder. Den første døde grufullt. Den andre døde stille i fanget mitt.

Jeg er god til å skyte med salonggevær.

En gang snudde jeg en hel kuflokk på villspor med trehjulssykkelen min. Jeg var fire.

Egentlig har jeg alltid likt å bake. Jeg bare lot som ikke en stund.

Jeg har sagt at jeg hater gården jeg kommer fra. Men det er slettes ikke sant. Den gav meg en helt, helt spesiell barndom.

Golma. Timmy. Muffins. Traktorsannhet. Selvfiskede fisker.

Så. Hvem er du?

Vedomnen

Det knitrar lunt i den gamle vedomnen.

Det er mørkt ute, sein høst trur eg. Utom glaset kan eg kan sjå bjørketrea ovanfor huset svinge sakte i nordavinden, svarte greiner mot den djupblå himmelen.

Eg ville vore mørkeredd hadde eg vore ute. Det er eg ikkje. Eg sit på fanget til Besta, på vedkassen der ho støtt satt. Det er varmt, trygt, og eg er så lita at eg ikkje veit noko enda. Eg veit ikkje at Besta er lei seg, at ho eigentleg er det heile tida. Eg veit ikkje at hausten og vintaren er den verste tida for ho, at svartsinnet hennar tek over då. Gjer kvardagen så utruleg mykje tyngre. Ho ser noko av det same alvoret i meg, og eg skulle ynskje ho visste kor mykje eg kom til å fortså. Eller.. Eg er glad ho slapp å vite.

Eg sit i den gode bestemorfamna, kvilar bakhovudet mot kjolebrystet hennar med blomar på, alt er mjukt og varmt og stille, og eg sovnar mest. Eg undrar på om det er til hjelp for henne dette, det at eg sit her hos ho. Kanskje slepp ho å tenkje dei vonde tankane ei lita stund. Ho brukte å vere stille, minns eg. Kan hende sat ho berre der og var. Var trygg bestemor, kjende seg elska og trengt. Eg sat der og berre var sonedottera hennar. Bekymringslaus og mest ny enno. Ho og eg. Den varme vedomnen. Tryggleik og lykke.

Something good CAN work

Push me to play!

There’s a spanner in the works you know
You gotta step up your game to make to the top so go, oh
Got a little competition now, you’re going to find it hard
To cope with living on your own now, uh, oh, uh, oh

Let’s make this happen, girl, you gonna show the world
That something good can work and it can work for you
And you know that it will

Let’s get this started, girl, we’re moving up we’re moving up
But it’s been a lot to change but you
Will always get what you want

Took a little time to make it a little better
It’s only going out, just one thing and another, you know, oh, you know, oh
Took a little time to make it a little better
It’s only going out, just one thing and another, you know, oh you know, oh

Let’s make this happen, girl, you gonna show the world
That something good can work and it can work for you
And you know that it will

Let’s get this started, girl, we’re moving up we’re moving up
But it’s been a lot to change but you
Will always get what you want

 Two Door Cinema Club – Something good can work (Ted & Francis Remix)

Mandag & bokanmeldelse

Da ble det mandag igjen. Helt okei det, når man endelig har fått kolleger tilbake på den folketomme, feriestille gangen. Nå ble det definitivt litt kjekkere å komme på kontoret igjen!

Helga har kort oppsummert foregått sånn cirka slik:

Hurra, fikk endelig bok 2 av Song for Eirabu!
Var på lørdagstur til Grünerløkka, tuslet langs elva både dit og tilbake, og spiste vilt god is på Markeveien Vin- og Mathus.
Dro en tur til Lillestrøm på hemmelig oppdrag og spiste banansplitt i sola.

Dessuten leste jeg ferdig Ingvild Holviks Lykkefeltet, og den tenkte jeg rett og slett å gi en kjapp anmeldelse av til dere! Boka kom ut på Samlaget i 2010, og er på 137 sider.

Foto: Sofasatan på Flickr

Jeg hadde denne boka som “Boken på vent”, og hadde dermed rimelig høye forventninger til den. Om den innfridde? Joa, ganske! Men ikke fullt ut.

Hovedpersonen Stine er psykologistudent og har flyttet på hybel til Bergen sentrum, men blir nødt til å tilbringe eksamenstid og jula hjemme i barndomshjemmet, sammen med faren og storesøster Gry. Gry er blitt hentet hjem fra studiene i Tromsø av faren deres, mot sin vilje. Hun er nemlig deprimert, og trenger tilsyn. Men hvordan kan Stine være god søster, venn og psykolog og gi omsorg til en storesøster som ikke vil ta i mot? Som om det ikke var nok, har ikke Stine særlig mange venner. Faktisk bare ei. Men hun er blitt sammen med Ståle. Og han er det ikke lett å vite hva egentlig vil.

Mer av handlinga kan jeg i grunn ikke si så mye om, uten å røpe for mye. For dette er en kort og fortetta roman, der handling og tidsperspektiv er begrenset til et nødvendig minimum. Det er dynamikken mellom hovedpersonene som teller. Og der er det jo litt å ta av, med alle de følelsene og hemmelighetene som svirrer rundt mellom dem.

Men jeg er litt i tvil om Holvik egentlig lykkes helt i å spille frem alt hun ser ut til å ville formidle mellom menneskene sine. Det blir litt lite plass til hver enkelt, litt for lite tid til å gå i dybden. Det jeg syns fungerer best, er definitivt skildringen av hvordan det er å være familie rundt en deprimert, som verken klarer å gi eller ta i mot. Det kan nok være både fint og nyttig for flere å lese om. Men jeg skulle ønske Gry kunne fått en sterkere stemme og en større rolle i boka. Det ville etter min mening hevet historien mange hakk.

Den språklige kvaliteten er heller høyere, syns jeg. Grepet med å ikke skille ut replikker med taletegn, men bare la de gli inn som en del av teksten fungerer godt, og knytter handling og dialog mellom karakterene enda tettere sammen. Nynorsken er enkel, men fin, og flyter bra. Det er mye metaforbruk og språklige bilder som funker, og det er tydelig at Holvik virkelig kan å skrive.

Boka er som sagt på knappe 137 sider. Det er jo ikke særlig mye. Og jeg må innrømme at jeg mener historien hadde hatt godt av 10-20 sider ekstra mot slutten. Det er litt vel mye som forblir hengende i luften, forblir uavklart. Relasjonen mellom søstrene, som nok er hovedtema for Holvik i denne romanen, er det som gis den mest naturlige avslutningen. Men det manglet liksom litt før jeg ble helt ferdig med historien i hodet mitt. Jeg vil vite litt mer. Det er helt greit med åpen slutt altså, men det bør jo hvertfall være en slutt der.

Alt i alt er dette en romane jeg likte, altså. Den tar for seg viktige tema, er godt skrevet og engasjerer. Så du kan trygt lese den. Men jeg sitter og tenker at denne boken gjerne kunne vært enda større. Både fysisk og innholdsmessig.

God mandagskveld!

Superfavoritt på søndag

Søndag betyr Flukten fra virkelighetens smakebit på søndag. Her er mitt bidrag!

Ok. Jeg vet dere kommer til å tro at jeg bare sier dette fordi forfatteren er favorittmannen min. Men: Burnout, debutromanen til Tiger som kom ut på Aschehoug i 2007, ble faktisk en av mine desiderte favorittbøker fra og med jula 2007 da jeg fikk den i julegave med tanta & onkelen min. Helt sant.

Tiger Garté – Burnout

Tanta & onkelen min er nemlig fra Surnadal de også, som Tiger. Og ikke bare det, de er foreldrene til Mali, kusina mi, som i alle år gikk i klasse med Tiger. Det er videre grunnen til at jeg var dødsforelska i ham fra jeg så den søte, brunhårede gutten som var høyere enn alle de andre på klassebildet deres i 6. klassen. Ja, og ikke minst at jeg forfulgte ham og spionerte på ham hele sommeren ’98 da jeg var fjorten og på besøk til kusinene mine, og han var seksten og kulest i verden. Selvsagt turte jeg ikke si et ord til fotballspiss-kjekkasen, som kjørte rundt på mopeden sin og hoppa fra den høyeste toppen på stranda. Men smugkikke – dét turte jeg.

Vel. Årene gikk, og plutselig var guttungen blitt 25 år og forfatter. Selv var jeg student i Bergen, og hjemme på juleferie. Og under treet lå altså denne boka. Burnout. MED signatur OG hilsen i. Studinehjertet mitt smeltet, og det var akkurat som å være fjorten igjen.

Jeg slukte boka på knappe to dager. Kjente igjen alt, elsket språket, ble sjokkert, glad, opprørt, trist, forbanna, knust og igjen – forelska. For en som kunne skrive dette, han måtte være litt av en fyr. (Og det er han jo!)

Litt om handlinga:

Trym vokser opp i det han tror er trygge og idylliske omgivelser på landsbygda. Sammen med kameratflokken flyr de rundt og lager bråk. Her er alt fra fiskekriger, blodtrimma mopedløp til sniktitting på nakne og lubne tyskerhusmødre blant ingrediensene. Trym knytter et spesielt bånd med Robban, som er nabo og blir med Trym på det han måtte finne på. De to deler på noe de tenker må vare for resten av livet. Men så kommer ungdomstida og fyker over bygdebarna som en knitrende skogbrann i storm. Plutselig må de kjempe for å ikke havne utenfor, men karre seg til kjernen som er knytta til det dunkende Hjertet i sentrum av bygda. Uskyldige tenåringssinn forvandles til hardbarka krigere, og en brutal maktkamp finner sted.

Jeg tenkte å gjøre en liten vri på selve smakebiten denne gangen, og gi dere fire kopier av mine absolutte favorittsider fra boka. Siden jeg tross alt har tilgang til manuset sånn relativt greit, liksom. Så her er de! Les & nyt. (Og hvordan vi til slutt endte opp som samboere? Den historien får vi ta en annen gang.)

Bokryggpoesien tar av!

Jeg ble så hekta på bokryggpoesifenomenet da jeg fant det her inne i bokbloggverdenen, hos Metaingrid og alle andre som har deltatt i konseptet. Da jeg viste det til samboeren min ble også han utrolig fascinert, og vi begynte straks å stable de mange bøkene i heimen til nye dikt og historier. Så kom han på at vi også kunne utføre geriljabokryggpoesi på en bokhandel da vi var nede på Løkka sist helg. Genialt, sa selvsagt jeg. Så det gjorde vi. Morsomme greier!

Så begynte han å google fenomenet og fant ut at det opprinnelig stammet fra USA, hvor det allerede fantes flere hjemmesider om fenomenet. Da kom han – sammen med to forfatterkompiser – på å lage en FB-side hvor folk kunne sende inn sine bidrag, og de har nå tatt ideen med opp og fram og ut i verden. Hurra for det!

For dette fenger mange. Og ikke bare oss boknerder. Folk vi ikke ante brydde seg om bøker har sendt inn sine bidrag, og sida bare vokser og vokser. Det er så fint!

Kikk rundt i aviser og media etter saker om bokryggpoesi de neste dagene, for det dukker stadig opp noe. Det har blant annet allerede kommet i Bok & Samfunn og Klar tale.

Fra nå av vil jeg publisere mine bokryggdikt på en ny, egen kategori her på bloggen, ikke overraskende kalt Bokryggpoesi. Men først en liten reprise av hva jeg har lagd så langt – håper dere liker dem!

Sveve over vatna / imot kunsten / fordi det er slik jeg ror
Alt jeg er / hyperdraum / gjennom natten

Markedets makt over sinnene / mistrivselssonen / trist som faen
Tiden er natt / si meg hva du drømmer / si ja til kjærligheten

Kjærlighet før øya synker / vente, blinke / den som blunker er redd for døden
Jeg elsker sol / tusen strålende soler / og solen tilber ingen andre guder enn sin egen styrke

Francis Meyers lidenskap / mannen som elsket Yngve / seksualitetens historie
Fiolinane / danser med sommerfugler / sangen om den røde rubin

Fremtidige favoritter #2

Da var det fredag! Stas!

Og for Bokelskerinnen – og temmelig mange andre av oss bokbloggerne – er fredag synonymt med en runde fremtidige favorittbøker. Denne uka har jeg tittet litt på hva Samlaget har å by på utover høsten. Det var i grunn mye fint! Jeg har plukket meg ut to favoritter:

Juliane Rui – Systrer kan bli like gamle

 

Første bok ut er intet mindre enn en diktsamling. Den er skrevet av Juliane Rui og heter Systrer kan bli like gamle.

Jeg er svak for poesi, og har alltid vært glad i å skrive mine egne dikt også. Dessuten har dere nok lagt merke til at jeg liker å skildre minner, barndom og oppvekst i mine egne tekster, en tematikk som denne diktsamlingen også tar for seg. Spot on for meg, altså. Forlaget selv beskriver boka slik:

Denne diktboka handlar om barndom, om søsken og familie, om korleis ein hugsar hendingar og episodar frå fortida, og korleis ein kan formidle dette. Korleis kan ein strukturere eit bilde av ein felles barndom?

Gleder meg!

 

 

 

 

 

 

 

 

Marit Kaldhol – Darwins sporvar

 

Den andre boka er Marit Kaldhols Darwins sporvar. Dette er en roman om mor og datter, og om forholdet mellom dem som ikke alltid har vært enkelt. Jeg liker bøker som går inn i familie- og generasjonsdynamikk, for de kan som regel alltid lære oss alle noe. Jeg håper denne også kan gjøre det. Her er forlagets presentasjon:

I eit rom med vindauge mot havet ligg ei kvinne for døden. Dottera Sally vaker over henne. Medan ho ventar på at døden skal kome og hente henne, minnest Sally då mora reiste frå stad til stad med teaterframsyninga si. Sally måtte vere med. Ho leika med trådar, dikta med saumar, streva med puslebitar i baksetet av bilen. I byen ved kysten blei alt brått heilt annleis.

På kvar sine vis leitar mor og dotter fram fortida, og det blir tydeleg at det finst eit sår i dette forholdet. To ulike lagnader, som begge krinsar rundt svik og tap av kjærleik.

Har troa på denne!

Og ha en strålende helg, fine dere!

Regntorsdag…

… trenger absolutt ikke være grå, trist & kjedelig!

Jeg har noen dager miniferie (les: avspasering) fra jobben, og har derfor puslet med sånne ting jeg ikke har hatt tid til ellers. Sånn innimellom slaraffenliv på sofaen med gode aviser og HBO-serier på Macen, altså. Man har da tross alt ferie.

Dermed er det nå endelig nye og friske, knall-lilla blomster i verandakassene, siden de søte vårblomstene som sto der før ikke helt overlevde ferieturen vår.. Fine!

Verandaglede!

Prosjekt nummer to har vært reparering & redesign av klær – uten symaskin, forøvrig. Da må man ha en viss tid. Og tålmodighet. Jeg er litt fiksert på blonder for tida (straffen for å være badass guttejente som liten, mens de andre hadde prinsesseperioden sin..), og driver og syr på blondedetaljer på enkle t-skjorter, syr om blondekjoler til skjørt og slikt. Dessuten kjøpte jeg meg en helt utrolig nydelig champagnefarga kjole fra Velouria Vintage, som trengte litt reparasjon før den kan tas i bruk. Siden den er fra søttitallet er akkurat det tilgivelig. Man får jo heller ikke en vakker selskapskjole for 200 kroner sånn til vanlig. (Kan legge ut bilde av den når den er ferdig om det er ønske om det, altså!)

Sara sydame ville vært sykelig sjalu…

Og som om dette ikke var nok, har jeg jammen rukket å være sosial med flotte frøken Ingjerd også. Veldig kjekt! Etter lunsj lurte Ingjerd meg med inn på Kremmerhuset, og der går det faktisk ikke an å være uten å kjøpe noe. Tenk. Så da ble det passende pynt til paret som drikker halvannen liter kaffe hver kveld:

Kaffekick!

Til slutt: Litt bokryggpoesi. (Lysten på mer? Se mange fine bidrag på Bokryggpoesi-sida på Facebook!)

Francis Meyers lidenskap
mannen som elsket Yngve
seksualitetens historie

Sommerminner

Det er rart med minner, hvordan de vaskes og skylles, og det som blir igjen er små gullkorn, det som var gjemt i all skitten og sanden. Barndommen vår var aldri bare skitt og sand – og om den var det, var det fordi vi lekte i den, ute i Ausa, i Sandvika, badet og gravde tærne ned i salt sandgjørme.

Men gullkornene, er det mange av dem? Jo. Jeg kan hente fram ett nå.

Det er sommerkveld, sola har nesten gått ned og skjules bak haugen over huset, men det er fortsatt ganske varmt. Varmt, men det begynner å bli kjølig i bare shorts og t-skjorte. Jeg og broren min har lekt ute på plena hele dagen, vi fryser litt nå. Så vi løper inn, henter ut pleddet fra stua. Det røde, rutete pleddet, tror jeg det var. Det må ha vært det. Det andre har jeg glemt. Vi tar med oss pleddet og legger oss på den slitte, oransjeblomstrete solsenga der nede på gresset. Mamma og pappa er nok i fjøset.

Stille, side ved side, med ullstoffet tullet rundt oss, ligger jeg og lillebroren min der på solsenga, hører på fuglene, ser opp på den mørknende, blekblå himmelen. Og det er lukta av sommerkveld og barndom, av gress og fjøs, av pleddet og den søtlige, innestengte lukta fra solsenga, som sto sammenslått i kjelleren hele vinteren. Vi sovner, ligger der til mamma og pappa kommer ut og henter oss inn til kveldsmat og kakao. Og natta har ennå ikke blitt skummel, den er lys og fins nesten ikke.

Husker du alle disse somrene våre, broren min? Alle sykkeltriksene. Alle fisketurene. All fjellklatringen, alle fallene, alle timene med lek nede på veien hvor det nesten aldri kjørte biler. Husker du berghyllen bak frukttrærne, der vi gjemte gelépulver i en gammel kaffeboks fra skapet til besta, som proviant når vi lot som vi måtte overleve i naturen? Helt for oss selv. Husker du brønnen? Hvor svart vannet var og hvor mye rumpetroll som fantes der? Og trollet som gjemte seg i dypet? Husker du den gangen jeg falt uti brønnbassenget og nesten druknet? Du reddet livet mitt da. Eller den gangen du nesten tok det? Du dyttet meg ned i grøfteåpningen, der gjørmevannet var brådjupt for en småunge. Også da var jeg nær ved å drukne. Og det var slik man døde her ute før. Man druknet. Men det gjorde ikke vi.