Here comes the sun

Sol & varme..

..på lokale kafé Copa Con Oro..

..med masse, glade mennesker..

..og fine blomster..

..i sukkertøysfarger..

..hvor man kan nyte sola..

..og holde hender..

..mens man drømmer om den dagen man skal bo akkurat her ved elva.

Vesle kjærast, det har vore ein lang, kald, einsam vinter

Vesle kjærast, det kjens som år sida ho var her

Her kjem det sol

Her kjem det sol, og eg seier

Det gjer godt

Vesle kjærast, smila er komen att hos alle

Vesle kjærast, det verkar som år sida ho var her

Her kjem det sol

Her kjem det sol, og eg seier

Det gjer godt

Lilly-lørdag

I dag har det skjedd et lite mirakel. Tigerlilly, Lilly for short, har flyttet inn i heimen! Jeg er overlykkelig, og sannelig har ikke mannen i huset også blitt sjarmert i senk. Og er det noe rart, kanskje, når frøkna ser så nydelig ut som dette?

Den nye pusen vår fant seg veldig fort til rette og var ikke redd et sekund, tøffingen. Vi hadde jo kattesikra leiligheta på forhånd, så Lilly hadde allerede eget hus i kattebur med pledd – som hun umiddelbart innviet, fått lekemus – som hun allerede har lekt med i timesvis, eget kattedo – som hun brukte uten noe mer mas med det, og ikke minst fin kattematbøtte og blomstrete, lyselilla matskåler – som hun straks forsynte seg av.

Nå sånn, sitter vi mest og koser. Og leker. Og frøkna er tydeligvis like bokglad som de to opprinnelige medlemmene i husstanden, for hun balanserer og klatrer ivrig blant bøkene i bokhylla ved sofaen. Ganske greit nå, kanskje en smule verre når hun blir større..

Hun er virkelig fin, altså. Sukk. Kose-kose-kose-kose-kose.

Og ganske nysgjerrig, da. Men det skal jo små kattepuser være. Gleder meg til å ta henne med ut etterhvert.

Ja, og så har jeg bakt i dag, da! Sjokolade- og pistasjecookies. Det var godt, det! Og med det; god helg!

En comeback-favoritt, for fremtidig leseglede

Denne uka gjør jeg en vri på Bokelskerinnens Fremtidige favoritter-spalte, og relanserer en bok jeg har lest masse – men ikke på omtrent 17 år. Før nå. Det blir rett og slett en slags comeback-favoritt.

For i går ble jeg glad, da. Superglad! For hva dumpet ned i postkassen min etter at jeg hadde gjort et gullfunn på finn? Jo – min ultimate favorittbok fra barndommen; SOLDREPEREN!

Mette og Philip Newth – Soldreperen

Denne boka elsket jeg og lillebroren min, og vi lånte den annenhver uke på det vesle skolebiblioteket vårt. Men så ble man jo eldre, og begynte å lese TL-klubbøker og Jordens Barn-serien. Ja, og så Hamsun da. Uansett – årene gikk, og først da jeg skulle skrive Hvem er jeg-innlegget mitt her for en stund tilbake, kom jeg på min gamle barnefavoritt. Hurra for google, når det eneste jeg husket om boka var at den var gul, foregikk på et slags slott og handlet om en som skulle drepe sola. Voila; der kom tittelen opp, og voila x 2, der var boka til salgs for 40,- på finn.no.

For boka – selve boka med stor B – fra min barndom, var selvsagt Soldreperen, skrevet av Philip Newth, illustrert av Mette Newth og utgitt på Tiden i 1985.

Boka handler om den onde baron Grip, som bor i det dystre slottet Gloom. Han planlegger å ta makten fra sola selv, og slik bli enehersker og Mørkets herre. Men det fins heldigvis krefter som vil stoppe baronen. Så derfor lander det plutselig en kveld en drage, nærmere bestemt dragen Ronson, på verandaen til Lena og Lenni. Tvillingene blir med sin nye venn for å kjempe mot baron Grips skumle planer. De begir seg inn i baronens slott, vel vitende om at det lurer farer for dem overalt. Men som de trøster seg med; alt skal jo liksom ende godt i eventyr da…

Jeg trenger vel ikke si at dette var sitrende spennende for to nesten like gamle søsken på samme alder som hovedpersonene, og som selvsagt lekte de var Lena og Lenni som kjempet mot den farlige baronen og sprang rundt i det skumle slottet sånn omtrent hver dag etter dette.

Så – jeg gleder meg veldig til å lese denne på nytt nå! Jeg skjønner jo at magien fra barndommen ikke kommer til å være der, og at det som var skummelt og ufattelig spennende da man var barn som regel ikke er riktig så mindblowing når man nærmer seg tredve. Men. Nå har jeg boka. Og moro tror jeg det blir.

Og det jeg gleder meg aller, aller mest til, er selvsagt å en dag kunne gi mine egne barn den samme vidunderlige leseopplevelsen jeg fikk da mamma og pappa leste denne boka for oss. Kanskje er dette en fremtidig favoritt også for dem?

 

Dråper

Det er fint at selv om det regner, så:

er det tjue grader ute

høres fuglekvitteret fra elva

er det bittesmå dråper på verandakanten som det går an å fange på fingertuppene

er tomatene i full ferd med å modnes

lukter det nyslått gress

vaskes støvet bort

er det fortsatt sommer i en halv måned til

er det blå himmel i horisonten

er det ingenting som er så avslappende som regntromming mot rutene

går det an å ta på seg favorittgenseren sin over shortsen og sette seg ut på verandaen med en kopp rykende, kruttsterk kaffe og Song for Eirabu

Poesi & onsdagsoppdateringer

I dag er det onsdag. På onsdager vanner jeg alltid blomstene mine. Onsdag er blomsterdag.

I dag er også onsdag sykedag. Jeg er hjemme, og veksler mellom å sove og lese i sola. Det er jo fint, men også litt kjedelig når det ikke er helt frivillig. Jeg håper at jeg kommer meg på jobb igjen i morra, så t-bane-boka får bli med ut på tur igjen.

Dessuten, som min kjære nettopp posta på FB-profilen min; Tough times never last, but tough people do. Godt sagt.

Sånn ellers solgte vi jaggu bilen i går, den fine, vesle Poloen min. Nå skal den få en ny ungjenteeier, etter at mekkebroren hennes har satt den i stand. Det syns jeg var skikkelig passende, og jeg er sikker på at Poloen er fornøyd med sitt nye hjem også. Jeg kommer til å savne den litt, da. Men midt i Oslo trenger man jo ikke bil. Strengt tatt. Så nå blir det sykkel! Joho! Retrosykkel med kurv og blomster, snart er du min!

Ha det bra, vesle Poloen min. Vi har hatt det gøy!

Til slutt, sånn bare for å ha noe fint å vise dere, lagde jeg også et lite bokryggdikt. Enjoy!

La stå / på vegne av venner / skyldig – til det motsatte er bevist

 

 

 

 

Ventebok: Den som blunker er redd for døden

Tirsdag er Beathes Boken på vent-dag. Så også her!

I dag venter jeg på Knud Romers bok Den som blunker er redd for døden. Den står egentlig i samboerens boksamling, men altså.. Alt hans er mitt, og vice versa. Hvertfall når det kommer til bøker, da. Heh.

Knud Romer – Den som blunker er redd for døden

Boka kom ut på norsk i 2007, og er egentlig ei dansk bok. Og – noe som jeg fant hysterisk morsomt – forfatter Knud Romer er prikk lik den gale, forfyllede, irske bokhandleren Bernhard Black i Black Books, kanskje tidenes beste britiske komiserie. Og det sier litt, når det kommer fra frøken England-elsker i det meste som har med kultur og underholdning å gjøre. Virkelig folkens; sjekk den ut!

Men til boka! På baksida av den står det følgende:

‘Den som blunker er redd for døden’ er en skarp og vond – men også varm og morsom – skildring av det å bli utpekt som outsider. Den handler også om å lære å leve med sin egen fortid. Og komme seg videre…

Hørt mye bra om denne romanen, også fra dere andre bokbloggerne, så denne får med glede bli min nye t-banebok når jeg er ferdig med Syndefall. Perfekt veskestørrelse har den også. Kan man be om mer?

The story

You see the smile that’s on my lips

It’s hiding the words that don’t come out

And all of my friends who think that I’m blessed

They don’t know my head is a mess

No, they don’t know who I really am

And they don’t know what I’ve been through

Like you do

And I was made for you

Sol, søndag, smakebit – og perfekt te

Dere husker den fine, lysegrønn tekanna mi, sant? I dag rommer den perfekt te. Og det er ikke noe å kimse av, tenk. Perfekt te er en sann hverdagsglede. Og dessuten nokså vanskelig å oppnå når man som meg er av det anglofile slaget og foretrekker kullsvart te med melk og sukker i. Blandingsforholdet i en ny tekanne må da nødvendigvis finnes ut av ved hjelp av prøving og feiling. Men hurra! Nå satt den.

Nå var det kanskje ikke te jeg skulle skrive om, da. Jeg skulle gi dere en smakebit. Ikke på teen, men på ei bok. Ei krimbok, til alt overmål, jeg som sjelden leser denslags. Men når redaktørmannen kommer hjem med leseeksemplar, og forteller at dette er den nye Jo Nesbø, så må man jo gi det en sjangs. So I did. Og jeg er faktisk ganske så oppslukt! Tenk det. Spennende saker, dette.

Tittelen er Syndefall, forfatteren er Paal Pettersen og dette er debuten hans som krimforfatter.

Boken handler om en seriemorder som hjemsøker Oslo, og som kjapt får tilnavnet “Mannen med ljåen” pga. sine avrettingsmetoder. I tillegg til de groteske drapene, har han en annen signatur; han skriver bibelsitater i ofrenes blod. Det blir opp til etterforskerparet Jeremias Jensen og Dharrie Maharaj  å løse den utfordrende bibelske gåten denne saken blir. Og det er jo selvsagt ikke helt enkelt…

Paal Pettersen – Syndefall

Her er smakebiten!

“Hun ser ut som hun sover fortsatt,” svarte Jeremias stille. Rødfargen var fortsatt i kinnene, og det var ingen ytre tegn som tydet på at hun var død. Først da Jeremias fikk øye på en rød flekk på madrassen, delvis skjult av kroppens vridning, innså han at Ida Myhre ikke ville våkne igjen. Uten et ord gikk han til den andre senga, en knapp meter unna. Jeremias nølte med å løfte dyna, vel vitende om synet som ville møte ham under den. En liten jente stirret stivt fordi ham, hun lå på ryggen og måtte ha vært våken da det hele skjedde. Hun hadde et dypt sår i brystet, en rød dråpe hadde rent fra munnviken og ned langs den melkehvite huden. Mest av alt lignet hun en liten dukke.

Lukkeliv

Ein får døy og ein lyt leva,

ingen veit kven livet tek.

Ein får plass i inste æva,

ein må ro om båten lek.

 

Nokon veks seg høg og eldast,

nokon svinn før haust og lyn.

Rettvist er det rett nok knappast,

kven som druknar, kven som sym.

 

Kvar si tid og kvar sin lagnad,

gleda lyt ein finne lell.

Smerta kjem, med svik og skilnad,

livet levast, lev det vel.

Fredag, fri & favoritter

Jeg har en sånn jobb hvor jeg kan ta ut avspasering. Det er fint. Det er fordi jeg jobber i en organisasjon, da. Human-Etisk Forbund, nærmere bestemt. Og i en organisasjon hender det både titt og ofte at du må reise over hele landet, jobbe på helg og sitte på møter utover kvelden. Derfor hender det også at vi kan ta noen fridager, når det er litt roligere tider. I dag er en sånn dag.

Dessuten er det fredag, og det er jo ganske godt i seg selv.

Men altså. Hva gjør en på en fredag når man har fri? Sånn utenom alt man i grunn bare må, som å handle, støvsuge & sy ferdig blusen min, har jeg følgende favorittaktiviteter:

Drikke kaffe. Lese Morgenbladet. Lese bok. Lese spennende artikler på nettavisene. (Og nei, de handler ikke om kjendiser, faktisk.)

Full intellektuell input i dag, altså!

Tidsskrift for kjønnsforskning, 2/12

Og mitt bidrag til Fremtidige favoritter-spalten til Bokelskerinnen blir også derfor litt annerledes enn de andres. Jeg gleder meg nemlig mest til et tidsskrift akkurat i dag, jeg. Et tidsskrift som handler om kjønnsforskning, og som særlig tar for seg kvinner i akademia. Dette er nemlig et tema jeg brenner sterkt for, og som jeg har vært så heldig å få jobbet med et par år som studentmedlem i Komiteen for kjønnsbalanse i forskning (Kif).

Jeg har dessuten vært student i 6 år, studentpolitiker på heltid i 2 år og medlem i en forskningsgruppe i 2 år. Da lærer man litt om det interne livet i akademia. Og vet dere? Der er det fryktelig mange eldre menn.

Akkurat det er jo ikke et så stort problem i seg selv. Problemet er heller at denne mangelen på mangfold fører til likere tenkning (ikke akkurat et pluss i forskningen) og at det skaper holdninger og vaner det er vanskelig å bryte. Men vil ikke dette være et problem som forsvinner av seg selv over tid? I dag er det jo et flertall av kvinnelige studenter, og de vil jo en gang bli forskere på landets høyere utdanningsinstitusjoner?

Det essayet jeg gleder meg mest til å lese i dette tidsskriftet, viser at dette slett ikke er så selvsagt.

I 1988 fant sosiolog Elisabeth L’orange Fürst at det ikke var likebehandling av kjønnene i akademia. Boken hun skrev om dette, Kvinner i Akademia – inntrengere i en mannskultur?, skapte rabalder da den kom ut. Men fortsatt er tendensen hun fant den gang gjeldende. Hun fant nemlig at mannlige søkere hadde langt større sjanse til å bli ansatt i faste vitenskapelige stillinger enn kvinnelige søkere. Dessuten fant Fürst at språkbruken som ble brukt om mannlige og kvinnelige søkere i ansettelseskomiteen, systematisk var forskjellig. Ikke nok med det; også når det kom til vurdering av den enkelte søkerens forskerkompetanse, var framstillingene forskjellige. I favør av mennene, selvsagt.

– Da studien min kom ut i 1988, sa mange at man bare måtte ta tiden til hjelp, så ville kjønnsbalansen jevne seg ut. Vi har i dag bra kjønnsbalanse og mange kvinner på doktorgrader og på stipender, men når det kommer til faste stillinger (som forskere. red.anm.), så blir det problemer, sier hun. (Fra Kifinfo.no)

Jeg er alltid interessert i å lære mer om denne utfordringen, og er dessuten generelt opptatt av likestilling – rett og slett fordi det er det som gagner oss alle best på lang sikt, kvinner så vel som menn, og ikke minst hele samfunnet sett under ett. Derfor er dette tidsskriftet denne ukas fremtidige favoritt.

Og hvis ikke det holder med et tidsskrift, så kan jeg jo legge til at jeg selvsagt har Simone de Beauvoirs Det annet kjønn stående i hylla, som jeg gleder meg til den dagen jeg rekker å lese. Tipper den kommer ganske høyt opp på favorittlista den også.

God helg, dere!