Fredagspoesi #37 & nytt Maddam-innlegg

vintage-women-drinking

Denne månedens Maddam-innlegg ble en aldri så liten lyrisk hilsen til alle disse velmenende mennene som den siste tiden har vært ute med gode råd om hvordan vi kvinner skal oppføre oss for å ikke bli voldtatt. Vel bekomme!

Lille pike på din vei

du som stavrer frem på snei

Husk på hva du lovte mor

ikke drikk og driv med hor

Nå er første budet brutt

du er full og snart kaputt

Men i natt når du skal hjem

vær nå flink og ikke slem

Du vil treffe kjekke menn

slike som syns du er pen

Men når de ber deg med hjem

løp din vei og vekk fra dem

Blir du med og tar en drink

gir du dem et lite vink

Da må du forvente at

de tror du er helt parat

Skjer da det som ei skal skje

hadde du jo bedt om det

Da er begge løfter brutt:

du har skylden helt og fullt

 

Fredagspoesi #36

Den fjärde han slet mig itu
Ja, det gör faktiskt ont ännu
Jag minns nätterna jag sov ute på soffan 
det var ändå som en vägg emellan oss
Jag tror vi knöt så hårda band
till oss själva och varann
Att ingen av oss ville ta sig loss

– – –

vi to var rådde av hjarta
dei brynte seg på einannan
slo av og til i takt

vi kunne eige verda, vi to
før skuggane kraup fram
tvang oss frå kvarandre

verst var veggen av stille
auga som såg bort
og tause skuldingar

dei tok for mykje, kjenslene
brukte opp lufta kring oss
fortrengde alt anna

vi bytte på å såre kvarandre
øydela til det ikkje var meir att
eg gav deg opp

eg kan puste no, utan deg
det som var sundslite er grodd
eg valde rett

 

(Tekst i kursiv og soundtrack: Melissa Horn – Jag gör aldrig om det här)

 

Maddam-tekst om hat

13413100_587810514729456_4449492237908371877_n

Jeg måtte bare bruke denne månedens Maddam-tekst på å skrive noe om Orlando – og om hatet som ligger bak slike handlinger.

Det eneste som tar knekken på hatet er toleranse, solidaritet og kjærlighet. Det er å skape fellesskap som inkluderer alle, bygd på gjensidig respekt, empati og forståelse. Samfunn som bygges ut fra forutsetningen om at absolutt alle mennesker er like mye verdt og at mangfold er en verdi, ingen trussel.

 

Fredagspoesi #35 (på en søndag)

val og brytningstid

i heite sumarkveldar
ligg framtida så nær
at ho dirrar
som varmehildringar
over asfalten

sola heng lågt og
skin inn i svarte auge
lyset vinn terreng
men når ikkje botnen
frykta får halde seg gøymd

på vegen mot noko anna
ligg det bortvalde att
som pollenstøvet
på fortaua
ventande på regnet

ein stad der framme
finst vissa og roa
dei er funnen før
og kan finnast igjen

hald handa mi til då

Soundtrack: Kråkesølv – Vi

 

Ingenting stygt med «Store stygge dikt»

9788205361287Da jeg leste Urd av Ruth Lillegraven i 2013 ble jeg fullstendig bergtatt av diktningen til denne dama, og hun vant da også – meget fortjent – Bokbloggerprisen 2013 for samlinga. Jeg ble ikke fullt så begeistret for Manilahallen som kom året etter, men også her fant jeg sterke dikt og flere fine eksempler på den særegne stilen til Lillegraven som jeg liker så godt.

Jeg var derfor spent på hva som ventet da jeg nylig kjøpte debutsamlingen til Lillegraven, Store stygge dikt (Tiden, 2006). Heldigvis var den så bra som jeg håpet på. Det er en yngre Lillegraven både i alder og stil jeg treffer her og i en epoke av livet som er temmelig lik den jeg selv har vært og er midt oppi. Hun er i slutten av tjueåra og bor midt i Oslo. Opprinnelig fra en gård på et lite sted, i ferd med å bygge karriere mens hun finner (og mister) kjærligheten, henger med venner, er på byen, minnes oppveksten i bygda og prøver å finne ut av dette voksenlivet – i det hele tatt alt det som er typisk for sånne utflytta odelsjenter som Ruth og meg. Og sikkert som følge av all gjenkjennbarheten i diktene – som det under er et godt eksempel på – treffer de meg sterkt og engasjerer fra første til siste strofe.

1 - tb89JRa

Det er en rekke fine øyeblikkskildringer her, Lillegraven har et særlig godt blikk for de små stundene i livet som plutselig viser seg å være de mest meningsfulle.

2 - PgyjNsIEn annen styrke ved disse diktene spesielt og Lillegravens skrivestil generelt, er hvor velkomponerte og åpenbart gjennomarbeidet alt er. Tekstene er skriveteknisk gode, samtidig som hun alltid forteller en historie og vil si leseren noe. I det siste har jeg lest litt for mange bøker som jeg syns aller mest blir en oppvisning i «se, så flink jeg er til å skrive!» uten at handlingen er særlig minneverdig. Det fins liksom ingen dypere mening eller hensikt med historiene, og jeg sitter igjen som leser etterpå og lurer veldig på hva forfatteren ville med boka. Slik er det overhodet ikke hos Lillegraven. Her kan en nyte både innhold og form – som i diktet under med alle de frydefullt fine allitterasjonene som «hylande hatsk hemntokt», «vaksen, vakker, verdig» og «blått isbreblikk».

4 - IWtfwC3Diktene i denne samlinga har som nevnt høy relatable-faktor for meg. Og jeg smelter jo helt når symbolikken blir like god politisk som litterært, slik den er under: Gårdene og bygdene som sakte dør hen lik en sau som har havnet på ryggen og ikke klarer å reise seg igjen. Det treffer helt perfekt.

3 - a90t1lqDiktet under ble en av mine favoritter. Jeg liker alt ved det; stemningen, formuleringene, skildringene, hverdagsligheten – dette er lyden av livet og tida som går. 5 - Renz7zLRuth Lillegravens selverklærte stygge dikt er selvsagt det stikk motsatte. Og for de som enda ikke har stiftet bekjentskap med Lillegravens diktning, kan man trygt starte med begynnelsen og lese debuten. Den viser med all tydelighet at denne forfatteren har vært dyktig fra starten av og at det er bare å glede seg til bøkene som kommer.