Ingenting stygt med «Store stygge dikt»

9788205361287Da jeg leste Urd av Ruth Lillegraven i 2013 ble jeg fullstendig bergtatt av diktningen til denne dama, og hun vant da også – meget fortjent – Bokbloggerprisen 2013 for samlinga. Jeg ble ikke fullt så begeistret for Manilahallen som kom året etter, men også her fant jeg sterke dikt og flere fine eksempler på den særegne stilen til Lillegraven som jeg liker så godt.

Jeg var derfor spent på hva som ventet da jeg nylig kjøpte debutsamlingen til Lillegraven, Store stygge dikt (Tiden, 2006). Heldigvis var den så bra som jeg håpet på. Det er en yngre Lillegraven både i alder og stil jeg treffer her og i en epoke av livet som er temmelig lik den jeg selv har vært og er midt oppi. Hun er i slutten av tjueåra og bor midt i Oslo. Opprinnelig fra en gård på et lite sted, i ferd med å bygge karriere mens hun finner (og mister) kjærligheten, henger med venner, er på byen, minnes oppveksten i bygda og prøver å finne ut av dette voksenlivet – i det hele tatt alt det som er typisk for sånne utflytta odelsjenter som Ruth og meg. Og sikkert som følge av all gjenkjennbarheten i diktene – som det under er et godt eksempel på – treffer de meg sterkt og engasjerer fra første til siste strofe.

1 - tb89JRa

Det er en rekke fine øyeblikkskildringer her, Lillegraven har et særlig godt blikk for de små stundene i livet som plutselig viser seg å være de mest meningsfulle.

2 - PgyjNsIEn annen styrke ved disse diktene spesielt og Lillegravens skrivestil generelt, er hvor velkomponerte og åpenbart gjennomarbeidet alt er. Tekstene er skriveteknisk gode, samtidig som hun alltid forteller en historie og vil si leseren noe. I det siste har jeg lest litt for mange bøker som jeg syns aller mest blir en oppvisning i «se, så flink jeg er til å skrive!» uten at handlingen er særlig minneverdig. Det fins liksom ingen dypere mening eller hensikt med historiene, og jeg sitter igjen som leser etterpå og lurer veldig på hva forfatteren ville med boka. Slik er det overhodet ikke hos Lillegraven. Her kan en nyte både innhold og form – som i diktet under med alle de frydefullt fine allitterasjonene som «hylande hatsk hemntokt», «vaksen, vakker, verdig» og «blått isbreblikk».

4 - IWtfwC3Diktene i denne samlinga har som nevnt høy relatable-faktor for meg. Og jeg smelter jo helt når symbolikken blir like god politisk som litterært, slik den er under: Gårdene og bygdene som sakte dør hen lik en sau som har havnet på ryggen og ikke klarer å reise seg igjen. Det treffer helt perfekt.

3 - a90t1lqDiktet under ble en av mine favoritter. Jeg liker alt ved det; stemningen, formuleringene, skildringene, hverdagsligheten – dette er lyden av livet og tida som går. 5 - Renz7zLRuth Lillegravens selverklærte stygge dikt er selvsagt det stikk motsatte. Og for de som enda ikke har stiftet bekjentskap med Lillegravens diktning, kan man trygt starte med begynnelsen og lese debuten. Den viser med all tydelighet at denne forfatteren har vært dyktig fra starten av og at det er bare å glede seg til bøkene som kommer.

Miniomtale: «Det blir aldri lyst her»

ÅmodtTinaDetbliraldrilystherStor
Jeg leste nettopp ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her, som jeg fikk tilsendt som del av en bokpakke fra Kolon. Jeg hadde lest gode anmeldelser av den og hadde egentlig tenkt å kjøpe den tidligere, men kom aldri så langt selv. Da hadde jeg jammen gått glipp av noe.

Dette er en sterk og intens liten roman om et kjærestepar som flytter sammen nordover til Finmark, der Eli skal jobbe som fisker, mens Sara skal fotografere – eller mest være sammen med Eli, egentlig. Handlingen spinner rundt forholdet mellom disse to, et forhold som er like trangt og begrensende som det lille huset de bor i og like skiftende og voldsomt som vinteren utenfor.

Stemningen i romanen er gjennomgående illevarslende. Jeg ble stadig sterkere sugd inn livet til disse to kvinnene og det ble vanskelig å legge vekk boka før jeg fikk en eller annen form for forløsning. Heldigvis for meg er boka kort.

Åmodt skriver godt, presist og engasjerende. Denne romanen blir definitivt ikke det siste jeg leser av henne.

 

Maddam-innlegg nummer to!

oslohus_red

(Foto: «Colourful Oslo» av VisitOslo på flickr.com)

Glemte å dele det andre innlegget mitt på Maddam her på egen blogg, så her er det; mitt liv som middelklasseposør uten mulighet til å kjøpe egen bolig til tross for fast jobb og god inntekt. Sånt må man nemlig gjerne ha foreldre som kan sikre egenkapitalen til. Et sånt boligmarked vil ikke jeg ha, i alle fall. Vil du?

 

Nytt verv!

BndMIA6

Meg sammen med avtroppende leder Ingrid!

I går ble jeg valgt til ny leder i Grünerløkka SV! Det er utrolig stas å få lov til å bli leder for et av de største lokallagene i SV – og særlig når det faktisk er det aller beste av dem. (Helt objektivt sett, så klart:)

Det blir mye å gjøre fremover, noe bloggen antakelig vil bære preg av. Men jeg skal prøve å få tid til litt diktskriving og bokblogging innimellom alle de politiske slagene – det tror jeg at jeg har godt av, rett og slett.

Forresten: tips til nye Maddam-tema mottas med takk!

Første innlegg som fast Maddam-skribent er herved publisert!

red-jenny

Jenny Jordahl i «Livet blant dyrene» er heller ikke særlig fan av «flink pike-syndromet».

Der tar jeg et oppgjør med flink pike-begrepet (litt på samme måte som jeg gjør i den selvironiske bloggtittelen min) og dere kan lese den her.

Håper for øvrig dere stikker innom Maddam med jevne mellomrom og følger med på hva de andre utrolig bra damene der skriver om også!

 

Fredagspoesi #32

grå våg speglar låg himmel utom kjøkenglaset/mellom dei kvite blondekappene/ser eg holmane fulle av ærfugl, måse og tjeld

eg et kavring med geitost/og tømmer glaset med surmjølk/set det tungt mot respatexbordet

seks år gamal trur eg dette er røynda/å få sitte slik i fred/at gamaltante aldri døyr

dei lot husa stå etter seg då dei for/så vi framleis fekk kome/finne ro